Saturday, October 11, 2008

Mørke overgangsritualer

Kristine Næss
Hannahs historie med Heddy
Forlaget Oktober 2008
Roman, 210 sider

Vi kjenner alle sammen til disse velmenende filmene om folk med psykiske abnormaliteter, som for eksempel Rainman. Her får vi et delvist innblikk i den rare – helt unike – verden dette mennesket (i dette tilfellet en autist) lever i, samtidig med at både komiske, og etterhvert også tragiske, hendelser kan utfolde seg når det oppstår kontakt mellom autisten (den eksepsjonelle verden) og omgivelsene (den vanlige verden). Hannahs verden får vi umiddelbart innsyn i, vi dumper faktisk ned in medias res midt i ett av hennes forsøk på å tøye grensene, på å komme ut av seg selv via rus, selvskading og mystiske offerritualer. Men Heddy, hennes samboer i en fjerntliggende polsk by, er selvfølgelig på pletten for å redde henne. Hannah (47) kommer ikke unna Heddy (26) og hun kommer heller ikke unna seg selv: "Sånn er det alltid, jeg må innse det, jeg kjenner meg alltid gradvis igjen."

Hannahs historie med Heddy er egentlig den klassiske fortellingen om et studie som sporer av, evighetsstudenten som forsøker å gjøre ferdig studiet på egen hånd, enten ved å bryte ut i kunsten og/eller i vanviddet. Hannah er filosofistudenten som dro til Polen for å studere, men som nå har sklidd ut i en eksperimentell livsstil som til forveksling ligner på det rene forfall. Hennes liv, og Heddys liv, er spekket med det man ville betegne som sosiale problemer; spiseforstyrrelser, prostitusjon, vold og misbruk av substanser, men ettersom Næss konsekvent er tro mot Hannahs synsvinkel er det først og fremst Hannah som filosofisk tankesystem vi støter på, ikke "problemet" Hannah. Hun betegner selv tilstanden sin som en bevisst innsirkling mot et eksistensminimum, som: " … en situasjonsrelatert autisme. Som svar på en samfunnstilstand." De to utgjør et ubrytelig kretsløp hvor Hannah er anorektikeren, driftsfornekteren full av protest, og Heddy den (delvis) driftsbejaende bulemikeren som sørger for at Hannah i det minste spiser et par sukkerkringler av og til.

På tross av at de to har en fast adresse så har romanen likevel en del til felles med mørk og murrende forfalls- og vagabondlitteratur (Bukowski er ett eksempel, men han er faktisk alt for vittig i forhold til Næss), en sjanger som domineres av mannlige forfattere. For det er først og fremst i det offentlige rom Hannah slår seg ned, her har hun flere altre hvor hun ofrer i en tro på at magiske ritualer kan skape forandring. På mange måter er hun en art brut-versjon av performancekunstnere som Joseph Beuys og Marina Abramović, men hennes selvskading foregår utenfor enhver institusjon og kan derfor bare gjenkjennes som uorden i gatene, en sak for politiet og helsemyndighetene.

Det er velkjent landskap for Kristine Næss, dette. Vi husker karakterer som Sonja (i romanen med samme navn fra 1998) og Rita (i Rita blir forfatter og Stridig fra 2002 og 2004) som også er figurer som balanserer mellom kropp, identitet og abjekt (det "ekle" som må utstøtes), figurer som mer eller mindre bevisst gjør deres roller som kvinner i et moderne samfunn feil, i en slags protest. Hannah forsøker å tilpasse et eksistensielt-filosofisk tankesystem til en menstruerende, spiseforstyrret kvinnekropp – eller mer presist; hun insisterer på å bruke denne kroppen som utgangspunkt for sin filosofi. En bok som jevnlig dukker opp i Hannah og Heddys samtaler er Ingeborg Bachmanns roman Malina (1971), både Næss og Bachmann interesserer seg da også for det kvinnelige subjektets (for)fall, dets manglende plass i verden.

I ytterkanten av handlingen lurer en ung jødisk amerikansk fyr kalt Daniel, han og Heddy har en affære og Hannah demoniserer Daniel på det kraftigste. Næss har klart å skrive en tekst som er uforutsigbar fra side til side, noe som gjør leseropplevelsen usedvanlig skummel og til tider noe så sjeldent og eksklusivt som sjokkerende. Hannahs tankeverden er spekket med lysende formuleringer om dagens globaliserte u-virkelighet (her er det ingen klisjé at den gale uteliggeren som går omkring og roper på torget faktisk har et poeng) samtidig som hennes spontanvoldelige utbrudd mot tilfeldige forbipasserende – og Daniel og Heddy spesielt – virker ekstra urovekkende ettersom vi nærmest tilfeldig får høre om dem, i en bisetning.

Da Hannah plukkes opp av Marek, som er en del av organisasjonen GOV, den lokale kirkens oppsøkende virksomhet, folder den situasjonsrelaterte autismen seg ut i en delvis abstrakt, glitrende og besynderlig samtale som må betegnes som et høydepunkt. Her polemiserer Hannah blant annet steilt mot Bibelen, den er "bare en kopi", "det eneste virkelig ordentlige og originale som finnes er de singulær setningene, dem det finnes tusenvis av, uorganiserte, nedtegnet på hemmelige steder." I dette ligger det kanskje en tro på motstandskraften i litteraturen.

Susanne Christensen, Klassekampen 11. oktober 2008

No comments: