Lunkne liv

Rønnaug Kleiva
Ikkje for varmt, ikkje for kaldt
Noveller, 79 sider
Samlaget 2008

Det er for jævlig! Tingliggjøringen sprer seg i det moderne samfunn. Vi piner på alle måter den sorte jorda vi er sprunget ut av: fra fødsel til død, ingen nåde. I Rønnaug Kleivas noveller er seksualiteten alltid en non-event, søvnen foretrekkes konsekvent på tross av en viss diffus forventning. En typisk samtale i sengen høres for eksempel sånn ut, hun sier: "Eg plar alltid masturbere når eg er ute og reiser. Det er ikkje det at eg ikkje har lyst" hvorpå han svarer: "Det er då bra at du fungerer i alle fall" – og så sies det godnatt. Seksualiteten er som et trofé som kan vises fram, men som ellers bare samler støv i et skap, fullstendig løsrevet fra sin funksjon.

I novellene er det ikke noe brudd, men en norm – en uspektakulær selvfølgelighet – at man innretter seg med både ektefelle og diverse sidesprang. Både når det gjelder seksualiteten og et eventuelt resultat av denne, barnet, tilsier språket at det er snakk om mekanikk (man er "reproduksjonsfør", man "produserer et barn"), en eksotisk opplevelse i stil med strikkhopp (å føde må du bare prøve) eller show til ære for omgivelsene. Fetisjeringen av varen – tilfredsheten over at man lykkes å skaffe ham tingen – overskygger (i "Notat vedrørande kjærleik") det faktum at boka han ønsker seg er en selvmordsguide. Brylluper og begravelser er ritualer tappet for mening og når noen endelig bryter ut i sann affekt så er resultatet rå og iskald vold.

Novellen må selvsagt forsvare seg hardt mot den dominante sjangeren, romanen: novellen må si tydelig fra at den ikke er på vei til å bli en roman, den er ingen dårlig unnskyldning, ikke noe hvileskjær. For å få til dette kunne man våge å snu sjangeren på hodet, åpne den opp (for eksempel som Naja Marie Aidt gjør i "Bavian") eller tekstene kunne arbeides inn i en overordnet komposisjon, hva som helst som kunne riste dem løs fra det statiske konseptet en stripe sidestilte tekster danner. Jo da, anmelderen er krevende, hun står utålmodig på sitt. For det bygger seg et nys opp i meg mens jeg leser, a-a-a-hei, hva? Rønnaug Kleiva, knurrer du bare eller har du tenkt til å bite fra deg?

For hva skulle tilsi at disse små tekstene ikke fint kan inngå som et ekstra lite pikant krydderi, enda et meningsløst møbel, accessories til en kveld med rødvin og rå latter med venninnene? Jeg hytter hysterisk mot disse milde forfatteransiktene prydet av trolske, lett destabiliserende Mona Lisa-smil, har dere tenkt til å stoppe med å underholde oss snart, har vi blitt underholdt nok nå?

I "Sluttstykket" har vi sannelig både rifler, whiskyglass og rubiner, hva blir det neste, Hercule Poirot stikker innom? Men det skal sies at Kleiva faktisk streifer et dypereliggende alvor i "Vi skal ikkje gjere ting halvt lenger" (sic) hvor en voldspsykopat uten problemer får politiets støtte da han ringer dem og sier at hans offer – en navnløs kvinne – bør sperres inne, hun er psykisk ustabil. Anmelderen sperrer øynene opp, geipen henger og hun hyler: Dette kan jeg relatere meg til, dette kan jeg faen meg relatere meg til.

Susanne Christensen, Klassekampen 27. september 2008