Virkelige vitner

Gaute Heivoll
Himmelarkivet
roman, 252 sider
Tiden Forlag 2008

Under 2. verdenskrig var den dystert utseende bygningen Arkivet i Kristiansand Gestapos hovedkvarter. I dag huser Arkivet et senter for historieformidling og fredsbygging, og den lille nettsida som nøkternt forteller om en av de mange skjebnene knyttet til stedet – Louis Hogganviks – har fått konkurranse av en strøm av omtaler av Himmelarkivet, som bygger på historien om Hogganvik: hvordan han den 10. januar 1945 føres til Arkivet mistenkt for kommunistisk virksomhet, hvordan han tortureres og ni dager senere begår selvmord ved å spise biter av madrassen sin. Romanen føyer seg inn i bunken av såkalt vitnelitteratur, som er i kraftig vekst disse dager, og den gjør også krav på å bli kalt en dokumentarroman.

Utgangspunktet for fortellingen er forfatteren Gaute Heivoll som driver et skrivekurs på Arkivet. Men grensene mellom fiksjon og virkelighet er ikke som i gode gamle dager: hos Heivoll (og hos mange av hans samtidige kolleger) er det – snarere enn to strengt adskilte verdener – snakk om nivåer av virkeligheter, hvor diverse fiktive lag får plass i gradbøyet form. En grov inndeling kan avdekke minst tre tydelige lag: den søkende forfatteren som skaffer seg intervjuavtaler med Hogganviks etterlate, en nokså svevende fiksjonalisering av Hogganviks elskende-sørgende kone Theodora, og mer faktuelle gjenfortellinger, blant annet via vitneforklaringer som belyser tiden Hogganvik tilbrakte på Arkivet.

Anmeldere har hittil interessert seg mest for ”kjernen” i romanen, det sorte punktet som er Hogganvik, og flere har irritert seg over ”rammen” – historien om den søkende forfatteren. Det er da også et visst ubehag forbundet med hele affæren. Forfatteren føler dette helt eksplisitt, han fylles av skamfølelse, han føler seg som en forbryter når han stjeler seg inn i disse menneskenes liv og åpner opp for så smertefulle minner. Ubehaget sprer seg også til denne anmelderen: det er som om disse virkelige personene (!) som lever der ute (!) har slått ring rundt den gravalvorlige forfatteren (jf. forfatterportrettet), det er som om de har gjort verket hans urørlig; jeg vil presisjonsbombe, men kunne jo for pokker komme til å skade sivilbefolkningen!

Himmelarkivet føyer seg inn i tradisjonen for en slags henrevet virkelighetsfascinasjon som har vært ett av Tiden Forlags trademarks siden 90-tallet. Det er snakk om en dokumentarroman med trykk på ”roman” – sagt på en annen måte; hvis Virginia Woolf skrev dokumentarromaner (ja eller nei, sett kryss), så er dette en dokumentarroman. Skjønt: det er jo sant at hele bevisførselen for hvor ekstremt Virkelig hele affæren rundt Hogganvik er, er inkludert her, noe Woolf neppe ville hangt seg opp i. Det er snarere i den stilistiske tilnærmelsen Heivoll har en woolfsk holdning, for ikke å si teknikk: Han vil heller bygge opp – tilføye en masse lag og effekter – enn å bygge ned. Dette gjør at teksten ikke sjelden bikker over i ren metafysisk bløtkakeprosa.

Heivolls tekst har en motor som går på visse mantraer, ord som "lys", "øyne", "ansikt" og "hjerte" vender stadig tilbake og skal suggerere leseren inn i en følelsesmessig tilstand. Det er ikke noe galt i å legge seg tett opp til salmer når man velger mantra – det er faktisk helt okei – men jeg er likevel interessert i hva det er Heivoll påstår om forfatterrollen og om litteraturen. Den forfatteren vi møter i romanen er en forløser, han kanaliserer sine karakterer, som et annet medium kanaliserer de dødes stemmer from beyond. Romanskrivningen drives frem av en serie åpenbaringer – øyeblikk av akutt dødsbevissthet som fører inn i opplyste tilstander av innsikt. Beskrivelsene av disse øyeblikkene forekommer som en rekke spontane kjedeorgasmer gjennom hele romanen. Poetikken er
som følger:

I løpet av noen dager gikk det opp for meg at hvert ord, hver setning i seg selv er uten tyngde. Språket er i seg selv helt uten vekt. Jeg forstod at det er gåtene som er tunge. Det er gåtene som truer med å knuse alt under seg. Det er i gåtene den finnes – dødens tyngde, og det er dødens tyngde setningene til sammen skal makte å bære.

Det skurrer mest for meg i de partiene hvor Louis' kone Theodora skrives fram ved hjelp av fri indirekte diskurs, også kalt stream of consciousness [edit: lighedstegnet som er sat ind her er diskutabelt]. Grepet i seg selv kan sies å være problematisk ettersom det implisitt innebærer en påstand om at det menneskelige indre er bebodd av en klar og velformulert poetisk stemme som artikulerer seg kontinuerlig, i organiske strømmer. Theodora har på dette tidspunktet faktisk forlatt sin kropp – men ikke helt fattet det ennå – og svever rundt mens hun kaller på sin Louis som om han var selveste Heathcliff. Theodora er som en hånddukke på forfatterens hånd, det er han som har møblert hennes indre med dette velformulerte følelseshav.

Tanken er sjarmerende, men jeg skulle ønske at Theodora bare én gang vendte seg mot den inntrengende forfatteren for å gi ham motstand. I Drömfakulteten (2006) af Sara Stridsberg skjer nettopp det; en svermerisk forfatter drømmer seg inn i Valerie Solanas’ liv (hun er kjent som kvinnen som skjøt Andy Warhol), men Valerie er ikke gjennomsiktig, Valerie vil ikke ha noe å gjøre med forfatterens fantasier. For meg er en sånn problematisering langt mer stimulerende lesning.

Susanne Christensen, Klassekampen 13. september 2008