Effektive grep
Ingrid Z. Aanestad
Eg kjem med toget
Roman, 107 sider
Forlaget Oktober 2008
På 90-tallet ble MTVs hektiske flimrende overflater hjemsøkt av
en minimalistisk animasjonsfilm full av små, hvite hunde- eller krokodilleaktige vesener som beveget seg i rykk og napp over gulvet, eller som satt i et badekar og stirret tomt foran seg med sorte knappenålsøyne. Jeg tenkte på den lille filmen (videoen til sangen "Come In" framført av Palace Brothers, en av den amerikanske sangeren Will Oldhams mange inkarnasjoner) da jeg så omslaget på Eg kjem med toget, som i en skrøpelig, sort strek prydes av et hus med en sort, uttværet inngang av en dør. Det er ikke et støyende omslag, og livet som leves i skolelæreren Elis hus etter at ”Eg” kommer med toget er mildt sagt heller ikke utagerende.
Vi får ikke vite stort om Eg; hun er kroppslig anspent, depresjon og angst murrer et sted, men teksten interesserer seg ikke for årsakene til denne tilstanden, den beskriver snarere en rekke forsiktige transaksjoner mellom Eli og Eg – Eg får et rom, Eg får mat og drikke og et bad. Eli driver en sakte helings- og revitaliseringsprosess med små midler, hun sier ting som ”Kom og sjå” og ”Skal me bade?” og det legges ut om hvilken åpenbaring av nytelse en appelsin kan skape.
De to kvinnene lever avsides nok til å være upåvirket av diverse massemedier. Betegnende nok ringer en telefon, men Eli velger å ikke svare, mens de to spiser slowfood, en suppe som må koke veldig lenge. Rommet som bygges opp mellom de to består nesten utelukkende av utvekslinger, grader av spenning, strømmer av begjær og mangfoldige blokkeringer av begjæret. Det ville vært omtrent like mye action i beskrivelsene av elektroniske komponenters forskjellige interaksjoner – hvis det da ikke var for den mer og mer hektisk kokende underteksten.
Eg åpner seg opp følelsesmessig og et ønske om å få mer oppstår, hun tråkker blant annet over grensene inn på Elis private soverom, hvor hun legger seg i sengen. Dette er like før vendepunktet, Eli brannskades på skolen, en – visstnok forelsket – elev kaster glohet kaffe i ansiktet på henne og som en mumifisert baby overlates hun nå helt til den hemmelig begjærende Eg. Da den fysiske nærheten som Eg har fantasert om faktisk blir mulig eskalerer all sanselig nytelse til en form for avsky – den skarpe lukten av såpe, den irriterende fornemmelsen av ull som krafser mot huden.
Menn figurerer i utkanten av forholdet mellom de to, men de virker aldri som annet enn bifigurer, brikker i spillet mellom Eli og Eg. Som i Tove Janssons "Filifjonken som trodde på katastrofer" fra novelle- samlingen Det usynlige barn faller alt sammen under en sublim storm: ”O min vackra, härliga katastrof!"
På tross av – eller snarere på grunn av – at Aanestad virkelig har en lite spektakulær skrivestil klarer hun at få den vesle fortellingen til å vibrere og leve. Psykoanalysens krav om å "sette ord på" alt representerer neppe en mulighet for de to kvinnene – "å sette ord på" er bare en utsettelse av begjæret: all endring skjer gjennom reell handling, reell berøring.
Til sist må jeg si meg fullstendig uenig med Morgenbladets anmelder som skriver om Aanestad at "det [vil] være interessant å se hva denne forfatteren kan få til om hun våger å utvide formatet sitt og ta større litterære sjanser i fremtiden" – for hvorfor skulle Aanestads minimalistiske stil være et springbrett til noe annet og større? Aanestad kan for min del gjerne være Aanestad til verdens ende.
Susanne Christensen, Klassekampen 6. september 2008