En åpen bok

Hans Hauge og Kristin Ørjasæter (red.)
Åpninger – lesninger i Hanne Ørstaviks forfatterskap
Forlaget Oktober 2008
Sakprosa, 220 sider

Man kan lure på hva det skal bety at mennesker lager mønstre, for eksempel rekkedans; først og fremst må det vel bety at vi er kollektive individer, vi er innstilt på at vi kan få til noe i gruppe, som maur – sammen danne en større kropp. Når det gjelder lesning ligner det umiddelbart en aktivitet som utfoldes i ensomhet, men det er klart at samtalen – som også denne teksten er en del av – danner leserkollektiver, kropper som er større enn det enkelte individet. Å lese Åpninger gir meg umiddelbart en følelse av en bestemt form, av russiske dukker: én ting er at Hanne Ørstaviks forfatterskap i økende grad innskriver leseren som figur, for eksempel Bill i Kallet - Romanen, for på denne måten å diskutere forfatter-leser-relasjonen, men utenfor finnes det også ringer av lesere – de manifesterer seg for eksempel i Åpninger – og det er disse lesernes tekster jeg nå leser.

Det ligger dypt i oss at et åpnende brudd er en del av en fortelling om frigjørelse, mekanismen kjenner vi fra de historiske avantgardene, som blant annet gikk ut på å bryte med alle fastlåste institusjonaliserte former. Avantgardisten vil anskue teksten som et sår som vises fram snarere enn som en henvisning til en under- liggende, ”dypere” Mening. Hanne Ørstavik oversatte i 2006 romaneksperimentet Claus Beck-Nielsen (1963–2001). En biografi, en selvbiografi iscenesatt av den danske forfatteren Claus Beck-Nielsen, og likhetene mellom forfatterskapene er slående. På hver sin måte er Ørstavik og Beck-Nielsen utbryterkonger, hvis romaner tegner fluktlinjer bort fra verkenheten, ut i en teatral tilnærming til litteraturen. Det er en bevegelse som har potensial til å riste av seg kritikeren, kritikeren som sitter og stritter med sine håpløst utdaterte fortolkningsmaler. Åpninger vil gjøre noe med dette, og uansett om det er et ganske forsiktig utspill, kan man påstå at redaktørene har samlet en bunke eksempler på performative lesemåter. Redaktør Kristin Ørjasæter skriver i sitt essay "Møtet i og med verket":

Å lese en roman performativt innebærer at en ikke er ute etter å avkode verkets immanente betydning, men å betrakte det som en aktør en møtes med, dvs. at romanen setter i gang en hendelse som leseren går inn i som gjennom en svingdør. Ved å tre inn i hendelsen forplikter leseren seg til å følge verkets bevegelser, det vil i dette tilfellet si å investere seg selv i møtet med boka […].

Her tas det til orde for en lesemåte som sjonglerer både med tap av distanse og noe så uhørt som affekt. Nå er det jo en flokk ganske flinke norske og danske akademikere som har samlet seg til en jamboree rundt vår egen Hanne, så helt vilt blir det sjelden, men sitatet kan kanskje belyse hvorfor visse kritiske røster ikke har fått bli med på leken denne gang, og hvorfor Ørstavik strykes rimelig medhårs i denne tekstsamlingen.

Det er et paradoks at Ørstaviks romaner åpner opp for leseren, for det rommet som åpner seg er virkelig under press, dette kanskje for å markere at rommet ikke er til for bare lyst og lek, men snarere innebærer en etisk forpliktelse. Min egen litt unyanserte lesning av de seneste romanene har mest oppfanget det stresset som er en del av leseropplevelsen, det noen kaller en aggressiv, ja, nesten autoritært hylende tone som Ørstaviks idealistiske hovedpersoner gir fra seg, en steil posisjon som ofte synes å ligge i forlengelsen av forfatterens egen. Det er urettferdig, men likevel nærliggende for meg å assosiere til den volden man bruker for å forsøke å innføre demokratiet her og der.

Tekstene i Åpninger er dessverre ofte nesten søvndyssende i sin streben etter flinkhet, men en av skribentene har virkelig dynamitt gjemt i lommene: Lilian Munk Rösing, lektor ved Københavns Universitet, is packing heat. Munk Rösing leser bokstavelig talt fletta av de fleste kritikere. Hennes lesning er klart identifikatorisk, noe som øker følelsen av at vi leser et festskrift, men samtidig er lesningen så intens at hun presterer den beste utlegningen av Ørstaviks romaner jeg har vært borti. At en kritiker klarer å verdsette og på intelligent vis undersøke det ubehaget som litteraturen kan by på er faktisk ingen selvfølge.

Et annet sted har Munk Rösing skrevet om et møte med Ørstavik, at selv forfatterens frisyre representerer et strålende ideal. Her er det neppe snakk om tabloid tøv, men en – ja – sann utlegning av følelsene hun vekker. Man sier om Sex Pistols at alle som så dem live gikk og startet band; på samme måte gjør Ørstaviks romaner faktisk Munk Rösing til forfatter, det ultimate plassbyttet mellom skriveren og leseren. Den performative kritikken er ikke feil fordi den er for følelsesladd, den er snarere en lenge savnet type kritikk som faktisk er i stand til å respondere på åpne verkformer.

Susanne Christensen, Klassekampen 30. august 2008