Sunday, August 10, 2008

Over Atlanteren
Charles Bernstein
De svåra dikterna anfaller, eller Högt spel i tropik-erna
Dikter, essäer, samtal
I urval, översättning & montage av Anders Lundberg, Jonas (J) Magnusson , Jesper Olsson
295 sider, OEI Editör 2008

Enhver bevegelse – om den er politisk, religiøs eller kunstnerisk – pleier å ende opp med å få et ansikt, selv om representaten for bevegelsen, eller det utvalgte ansiktet, er nokså uvillige i saken.
Den amerikanske poeten, essayisten og, for en periode på 90-tallet, innflytelsesrike professoren ved University of Buffalos poetics- program, en av de viktigste utdannelsene for skrivende i Amerika, Charles Bernstein, sitter i saksen: Han skal for evig omtales som ”far” eller ”leder” for det vi kjenner som language-bevegelsen innenfor poesi; language-skolen, language-klubben, language-kulten. Og det er på sitt vis rettferdig nok, Bernstein redigerte fra 1978 til 1982 tidsskriftet L=A=N=G=U=A=G=E sammen med poeten Bruce Andrews, men som han selv påpeker i en samtale med sine svenske redaktører Lundberg og Olsson, så var language først og fremst en redaksjonell konstruksjon, ikke noe åndelig brorskap med et klart manifest eller en felles poetikk. Language var snarere et nettverk av ulike poeter som, for de flestes vedkommende, ble koblet sammen av Bernstein og Andrews, i forbindelse med tidsskriftet eller diverse antologiprosjekter, eller som rett og slett koblet seg på fordi de hadde muligheten, rent geografisk. Det finnes sånn sett ikke noe typisk languagedikt, men man kan snike seg til å påstå at language-poetene ofte framfører identitets- og ideologikritiske standpunkter i kraft av en bruddorientert, formbevisst poesi.

Bernstein har siden debuten i 1975 publisert over 40 bøker og nærmer vi oss ham via nettet får man inntrykk av en enorm og mangfoldig produktivitet som pumper ut av de charlesbernsteinske fabrikkene. Vi vil si at han er en naturkraft eller vi vil si at han er sitt eget multimedie, eller kanskje vil vi si at han er begge disse tingene i kombinasjon; et multimedie i naturkraftens forkledning: Charles Bernstein er tilstede i tekst, lyd og bilde på Last.fm, YouTube og Flickr og som tilgjengelig arrangement på Ticketmaster og som ringetone til din mobiltelefon. Charles Bernstein komponerer lydspor til film (for eksempel til grøsseren «Nightmare on Elm Street») og Charles Bernstein, doktor med smertebehandling som spesialfelt, styrer sin egen legepraksis på Manhattan. De to siste versjonene er forresten ikke mannen vi leter etter, selv om poeten Bernstein faktisk har slått sammen filmindustri og legepraksis da han spilte
Dr. Simon i filmen «Finding Forrester» (2000).

Da Bernstein var på visitt i Stockholm i juni forbindelse med utgivelsen av tekstutvalget med den sinnsopprivende, thriller- inspirerte tittelen «De svåra dikterna anfaller, eller Högt spel i tropik-erna» inkluderte hans opptreden også et mangfold av roller, dels som deltaker på den ambisiøst anlagte og humanistisk appellerende forfatter- og oversetterkongressen Waltic hvor han blant annet holdt en vill og vanvittig powerpointpresantasjon assistert (eller rettere sagt avbrutt) av den finske poeten Leevi
Letho og dels framtrådte på en slippefest hvor han, sammen med billedkunstneren Susan Bee blant annet presenterte en rekke tekst-bilde-samarbeider. Bernsteins mørkebrune cordfløyelsjakke
ga fra seg en eim av både Woody Allen, remixet beatpoesi og cool newyorkeravantgarde – alt fra Karl Marx til brødrende Marx.

Language-poesien er for de fleste poeters vedkommende en reaksjon på den offisielle poesikulturen så vel som på den mer alternative: 50- og 60-tallets beatpoesi og kunstnerkollektivet Black Mountains romantisk-ekspressive poetikker. Bruce Andrews' aggressive statement "I hate speech" retter seg mot autentitetssøkende poesikulturer – hvori opptatt diverse rebelske punk- og roots-orienterte spoken word-scener med stor tro på diktet som et transparent medie man fritt kan presse Mening gjennom.

Language-poetenes nettverksbaserte kollektiver har egnet seg godt for en forflytting inn i internettets tidsalder, og nettopp her har Bernstein bidratt stort til å åpne opp et fora for videre samtale: University of Buffalos poetics-program hadde en stund en særdeles aktiv e-postliste og Bernstein har også vært med på å opprette uunnværlige poesibaser som EPC, Electronic Poetics Center, mp3-basen Penn Sound og nå sist den tverrkulturelle poesibloggen Poetic Exchange.

Language står for en type tekst som beveger seg i et rom parallellt med det som åpnet seg i bildekunsten etter Duchamp: en neo-
avantgarde som har forflyttet seg – i mange tilfeller helt konkret reist – over Atlanteren til Amerika, og som dels suger sin inspirasjon fra Europas historiske avantgarder, men som også omskriver disse. Typisk rykkes teksten ut i et åpent rom og blir performativ, dens materielle sider undersøkes i lyd- og konkretpoetiske uttrykk. Bernsteins egne tekster uttrykker en tilnærmelse mellom poesien og teorien, hvilket blant annet gjør at dikt ofte ligner essays og omvendt: Det er tydelig at disse tekstene ikke har noen problemer med å tenke i abstrakte begreper.

Bernstein selv uttrykker det på satirisk vis, med en sampling av selvhjelpsguidens klissete retorikk, så er diktene vanskelige, på den måten at de ikke akkurat er fastfood. De er tungt fordøyelige, men dette for å slå fast et didaktisk poeng: estetisk erfaring krever alltid leserens aktive arbeidsinnsats. Det som tilfører tekstene letthet og åpenhet er at de er rike på humor og slapstick og det faktum at tekstene også ofte er en pedagogisk tour de force: En imponerende mengde lesninger flettes sammen – de fleste poeter i den vestlige hemisfære (både samtidige – som Lyn Hejinian, Ron Silliman og Juliana Spahr, og kanoniske – som Gertrude Stein) pluss filosofi
og teori fra Brecht til Bataille til Derrida and back again.

I det innflytelsesrike essayet (som for øvrig er satt opp som et dikt, med ujevn høyremarg) fra 1987, ”Absorption och ogenomtränglig- het”, tar Bernstein utgangspunkt i Canadas uvilje mot å la seg oppsluke av Amerika. Motstand mot å bli absorbert er en politisk handling, slår Bernstein fast, og ut i fra dette argumenteres det for en poesi formet som abrupt sammenstiftede collager – motstanden ligger i de oppbrutte strukturene, i bristen på effektivitet. Tilhøreren suges inn i en rytmisk og strømmende poesi – vi vet hvor forførende rytmisk vellyd er når den for eksempel brukes i forbindelse med reklame og striptease. De bruddene og forstyrrelsene som Bernsteins tekster åpner opp for skal få oss til å reflektere over kommunika- sjonens natur og sensitivere oss i møtet med radikal annerledeshet, noe som den herskende humanistiske poesikulturen forsømmer med sine bastante oder til alt menneskelig, hvilket ofte vil si alt som ligner oss selv.

Det er ikke mange spor av Bernstein i norsk kontekst, et hederlig unntak er Nypoesi.net, som har oversatt flere essays. I Sverige ser det imidlertid annerledes ut, her har litteraturtidsskriftet OEI (hvis redaksjonelle kjerne også er ansvarlig for utgivelsen som foreligger) brukt de siste ti årene på å smugle language-poesien inn. OEI-miljøet har til tider fungert som party poopers i et land hvor en skinnhellig sosialdemokratisk humanisme er i ferd med å gli ut i aggressiv populisme, en returbillett tilbake til likhetens og gjenkjennelighetens falske trygghet. Det finnes en sprengkraft i dette tekstutvalget, et utvalg som burde være obligatorisk i mange forbindelser, ikke minst for kritikeren, ettersom en hel del skandinaviske poeter forlengst har oppdaget language-poesien.

Susanne Christensen, Klassekampen 9. august 2008

No comments: