Tvetydige møbelfirmaoder

Thomas Marco Blatt
Overalt bor det folk
Kolon forlag 2008
Dikt, 54 sider

For ikke mange dager siden hadde jeg en samtale med en gravid venninne om Liberos lille bok Graviditet, fødsel og den nye familien (red. Mette Thoresen m.fl.) som deles ut gratis til alle vordende mødre i Norge. Boken har formodentlig til hensikt å informere, å støtte og veilede, altså gjøre godt. Dessverre er informasjon sjelden nøytral, og den lille boken fungerer da også fint som propagandasentral for et heteronormativt, etnisk renset Norge, ettersom det konsekvent antas – i både tekst og bilder – at en familie består av to mennesker, en kvinne og en mann, og at disse selvsagt har lys hud. Boken er da også skjult reklame for Libero-produkter, uansett om dette neppe vises eksplisitt.

I samtalen ble IKEA-katalogen trukket frem som eksempel på en lignende reklame (bortsett fra at den kanskje når ut til, men ikke pådyttes alle som venter barn); IKEA selger også utopien om en vakker familie, et vakkert hjem, men signalene peker i andre retninger. Her ser argumentet for et multikulturelt samfunn ut til å være konsekvent – glade, velintegrerte, mørkhudede mennesker slenger rundt i de skandinavisk møblerte rommene. Orienteringen mot det midlertidige hjemmet er også markant når det for eksempel reklameres for et komplett soverom for bare 1685 NOK. Du kan slå livet ditt opp anytime, anywhere.

Kolon forlag lar meg vite at poeten Thomas Marco Blatt er født i 1980 i Pusan i Sør-Korea. Blatt debuterte i 2006 med samlingen Slik vil jeg måle opp verden, som han fikk Terje Vesaas' debutantpris for – Overalt bor det folk er hans andre samling. Arkitektur, byrom og design er viktige motiver i begge samlingene, hvor han måler avstanden mellom identiteter enten de har røtter eller føtter. Rastløstheten er utpreget, i den første boka sprer research-reisene seg ut over Europa-kartet med hovedvekt på Berlin – men felles for dem begge er at de har et prosjekt, som filtreres gjennom en forelskelsens optikk. I den nye samlingen konstrueres poet-figuren ganske annerledes, men undersøkelsen fortsetter, denne gang med fokus på, ja, IKEA, faktisk.

IKEAs steinrike bakmann Ingvar Kamprads visjon om det svenske folkhem er et gjennomgående tankekors i samlingen. I 1994 kom Kamprads medlemskap i en pro-nazistisk gruppering under 2. for dagen. For en poet som har satt seg fore å måle avstanden mellom utopi og Holocaust er dette bra materiale. I historien om Kamprad finnes potente spenninger mellom estetikk, design og massemord, men spørsmålet er om Blatt får brukt materialet optimalt Jeg er i tvil.

Allerede i samlingens første dikt synes prosjektet – undersøkelsen av hva et hjem er – tiltakende diffust for poeten: "og hvordan jeg rabler ned ordene/ mumler og tenker: hva var det?/ er-det-her-du-bor?/ rable over ord, falle om/ og bli liggende på gulvet". Språket settes opp som et slags hjem versus det konkrete gulvet han rammer i fallet. Poeten mumler videre, denne gangen alene, denne gangen ikke i samtale med en elsket, som i første bok. Glemsel fyller diktene med lakuner, poeten er både påståelig ("jeg sier jeg vil utvide diktet,/ skape et demokratisk dikt"), nær ved å gå under av undertrykt raseri og så kvalm (kanskje det er reisesyke) at han spyr.

Problemet er imidlertid at poetens "fall" ikke genererer en ny form – den hakkingen og stammingen som har innfunnet seg er ikke i nærheten av å være kraftfull nok til å sette nevneverdige spor. Det stammende og famlende ender i stedet med å markere seg negativt; diktene blir slappe og energiforlatte og ofte rett og slett platte, lallende og pseudo-filosofiske: "makt betyr å navngi andre" (s. 14), "ingenting er så trist som gladjazz" (s. 19), "livet er en uoversiktlig vev" (s. 23), "i ethvert liv kan mørket komme" (s. 33) og så videre. Den tonen som før vippet mot det elegant henkastede bikker nå over i det likegyldige.

I samlingens tre små diktsuiter kretses det ofte om ritualet som definisjon på hvordan et hjem føles: spillet, sporten, skriften, dansen, snarere enn fikserte størrelser som navn og opprinnelse. Bilder av autentisk arbeiderkultur og bygdeliv med all sin spontane språkbastardisering holdes fram uten at jeg er sikker på om dette fremstilles som mer ”sant” enn IKEA-livet – om ikke annet så finnes det en tydelig varme i disse beskrivelsene.

Blatt kan uten tvil peile ut et bra materiale, og lyspunkter finnes det da også, blant annet to bittersøte, rytmiske dikt: THE IKEA WAY OF LIVING del I og del II, som måler avstanden mellom IKEA-utopien og et dystert "vi fyller en bil/ vi flytter i lag/ det ligner en drøm,/ alt ender en dag" – del I lyder i sin helhet slik:

dache, lache
ingo bingo
bråke, trylle
ivar hylle
alve bord
ingolf krakk
tramp, tramp
komme hjem
være "far"
nær, her
gulvet skinner,
menn og kvinner,
kom i orden
ta tilbake
bettan filler
bad og kjøkken
flytte verden,
bytte hjem

Susanne Christensen, Klassekampen 23. august 2008