Sunday, August 17, 2008

Bohemisk rapsodi

Roberto Bolaño
De romantiske hundene
Oversatt av Kristina Solum
Solum Forlag 2008
Dikt, 92 sider

Den chilenske forfatteren Roberto Bolaño står høyt i kurs for tiden. Det hjelper nok en del at mannen døde av leversvikt på et sykehus i Barcelona for bare fem år siden, og ellers har en biografi så kulørt som en markedsføringsavdeling bare kan drømme om. Bolaño var, for å si det mildt, ikke noen 9–16-forfatter, men en sprudlende og vitalistisk, selvmytologiserende livskunstner av den gamle skolen som selvsagt måtte dø av et liv on the road fullt av misbruk, revolusjon og party. Bolaño skrev sitt liv på den måten at det litterære verket er uløselig knyttet sammen med biografien, dette helt fysisk – som han selv formulerte det i sitt siste intervju til spanske Playboy: skriften er «a strange rain of blood, sweat,
semen and tears», et romantisk-naivt syn på skriften og livet som oversetteren Christian Rugstad for øvrig bygger opp under med stor entusiasme i sin artikkel i siste nummer av Vinduet.

Bolaño lever på 60-tallet i Mexico, der han danner han en heftig liten avantgardistisk fraksjon, infrarealistene, som drar fra opplesning til opplesning og uttrykker deres forakt for den skrekkelige, borgerlige poesien som de mener er normen. Men Bolaño ender altså i Spania,
i den lille turistbyen Blanes, og her inntreffer vendepunktet. Bolaño oppfatter seg selv som poet hele livet, men han begynner å skrive prosa da han stifter familie – heroinen ryker også ut med poesien – men romanene skriver han altså, ifølge seg selv, bare for å tjene penger. Jeg skal ikke snakke stygt om en død manns mangel på selvinnsikt, men en ting kan nok slås fast: Grunnen til oppstandelsen rundt Bolaño er neppe på grunn av poesien (man kan argumentere for at markedet under ingen omstendigheter ville gå amok over en poet), men på grunn av prosaen, som nettopp er oppkjøpt av forlagshuset Farrar, Straus & Giroux og under oversettelse til engelsk. Dette gjelder også den 1119-siders massive romanen «2666» som beveger seg over to kontinenter og åtte tiår og som, hviskes det, skulle plassere Bolaño i kategori med Cormac McCarthy og andre kanoniserte romanforfattere.

Etter å ha lest «De romantiske hundene» er det nok dessverre ikke så mye å gjøre, uansett hvor gjerne jeg vil dra min sabel til forsvar for Poesien, å konkludere med at dette er relativt klisjéfylt, raskt glemt beatpoesi. Derfor skal jeg også snike meg unna en nærmere demonstrasjon av nærlesningens edle kunst og i stedet meditere kort over et aspekt som er typisk for Bolaños poesi, nemlig måten poeten bygger verket opp i kontrast til ideen om det nasjonale. Bolaño ga pokker i magisk realisme og andre spesifikt latinamerikanske fakter. Han opptrådte blant annet så aggressivt overfor Isabel Allende at ting kan tyde på at hun fryktet for sitt liv. Bolaño brukte poesien til å flytte inn i bohemdrømmen. De sterkeste påvirkningene synes å være den amerikanske beatpoesien med sitt rotløse, nomadiske flyt, Rimbauds febrile visjoner og Baudelaires dekadente storby- og gateliv, med andre ord en sammenstilling av alt som lukter av ungdom og opprør. Sex beskrives som en slags nekrofili; partnerens bleke hud og det evig fallende regnet i gatene hylles igjen og igjen. Bolaño skriver som en annen Lou Reed utskuddenes historie, skriver fram ansikter og stemmer han treffer på i underverdenen. Møtet, sammentreffet er viktigere enn opprinnelsen, herkomsten, her i det bohemiske ikke-land.

«De romantiske hundene» runder forutsigelig nok av med en hyllest til musen og de frie poeter. Dette er kanskje en lekkerbisken for visse smaksløker, for denne anmelderen smaker det imidlertid for mye gutteaktig rock’n’roll. Bohemenes utopi er for lengst blitt til et kjøpesenter fullt av klamme klisjeer og gotisk destruksjonskitsch.

Susanne Christensen, Klassekampen 16. august 2008

No comments: