Den juulske tekst

Pia Juul
Mordet på Halland
Oversat fra dansk af Brit Bildøen
Roman, 175 sider
Samlaget 2010

Da Pia Juul leste opp fra sin svært kritikerroste diktsamling sagde jeg, siger jeg på Bergen Poesifest i 2000, tenkte jeg hun måtte være minst tre meter lang. Kanskje var det hennes flamboyante utstråling, hun seilte forbi som en Suzanne Brøgger, både rank og grov på en og samme gang. Det grove går vel å merke mest på det språklige; denne kjærlighetsaffæren med det hverdagslige, ja, med det regelrett provinsielle.

Ikke overraskende skulle det en kriminalroman til fra Juuls hånd før oversetterne kom strømmende til, og i disse dager lanseres hun i både Norge og Sverige. Nå er «kriminalroman» relativt i denne sammenhengen, Mordet på Halland har elementer av grøss og spenning og mennesker som lever dobbeltliv, men den er like mye en sjangerstudie og en sjangerkritikk. Akk ja, men først og fremst er det en strålende roman som bør inntas med kniv og gaffel på gater og kafeer og på enhver flyplass.

Den gjenstridige og komplekse forfatteren Bess har levd i 10 år med Halland, som plutselig en morgen ligger skutt i hjel utenfor hennes dør. Offisielt er han hennes store kjærlighet, men de har også holdt mye skjult for hverandre. Når Halland dør, skal Bess sørge, og det gjør hun da også, men leseren overgis til et menneske som ikke bare er konstant selviakttagende, og pinlig bevisst de sosiale rollespillene, men også full av forsvarsmekanismer, særlig nå som alle stirrer på henne og vurderer hennes prestasjon som sørgende.

Bess sørger på sin egen, skakke måte, for egentlig har hennes dypeste følelser alltid vært rettet mot datteren Abby, en relasjon som er gått til helvete. Abby, som Bess har fra et tidligere ekteskap, forakter sin kaotiske mor, men etter Hallands død tennes det et plutselig håp i Bess, om at de to kanskje kan komme på talefot igjen.

Allerede i bokas første setninger hintes det til krimsjangeren, Bess og Halland sitter sammen: «Vi såg en krim. «Henne skulle eg gjerne ha likna på,» sa eg om detektiven; den einaste modne kvinna som nokon gong var å sjå på fjernsyn.» Men den rituelle pirringen som kriminalsjangeren står for, som med sikkerhet alltid munner ut i at morderen får sin straff, det er en type formelaktig og trygghetsskapende litteratur som Juul borer seg inn i og beriker, med et syn på mennesket og dets indre og ytre mysterier som neppe følger et fastlagt skjema.

Til forskjell er den juulske tekst et vidunder av overraskelser, for eksempel kan et avsnitt åpne på denne måten: «Eg stod i Spasergangen og såg ut over fjorden. [...] Kveldslyset leikte over det glidande vatnet og spelte på krusingane. Ei lang tunge blei stukket opp i ermet mitt.» Her har vi en pastoral idyll som avbrytes av en plutselig gest, en hund, et stykke besværlig natur, som introduseres på en virkelig overrumplende måte, for både Bess og leseren.

Oversetter Brit Bildøen er på mange måter en beslektet forfatter, og hun tar rett og slett teksten og gjør den til sin. Og den mer gutturale og kantede nynorsken kler Juul påfallende godt, nesten bedre enn den mer strømlinjeformede danske språkdrakten. Språket kan åpenbare og forklare, men det språket som har en motstand i seg, er det som best kan levendegjøre noe. Bess, med alle sine idiosynkrasier, lever i Juuls tekst.