Sunday, September 05, 2010

Sapphiske nettverk

Siri Lindstad
Å fylle L-ordet med mening. Sexkart, slips og lesbiske liv
Sakprosa, 163 sider
Kill Your Darlings 2010

Boka som et performativt objekt. Det er ikke en så fremmed tanke hvis man kjenner litt til den bølgen innenfor svensk samtidspoesi som ofte kalles «språkmaterialisme». Men det jeg hinter om her er også noe så hverdagslig som designet på bursdagskort, hvor tekst og form går sammen om å formulere et poeng, en vits, eller, når det gjelder bokdesign, et teoretisk/poetisk/politisk standpunkt. Mye kunne blitt skrevet om designen på Siri Lindstads bok alene, en design som vekker den lekesyke fetisjisten i meg: En stor «L» er skåret ut av forsiden, og gjennom den skimtes hvite streker på sort bakgrunn. Det er et glimt av en norsk versjon av Alices sexkart, som trykkes på innsiden – et fenomen man kjenner til hvis man følger med i den amerikanske tv-serien The L Word; et kart over seksuelle relasjoner, et lite samfunn bundet sammen av begjær som strekker seg på kryss og tvers.

Forsøker man seg med en fortolkning, kan man for eksempel notere seg at en stor «L» på mange måter er en mutert «I» med en ekstra liten fot. Så hva leser jeg, med både øyne og hender? At jeg («I») kan forstås som summen av relasjonene i et nettverksformet fellesskap som ikke bryr seg om murer, piggtråd og uniformerte grensevakter. Et annet eksempel, som Lindstad trekker fram som sexkartets motsetning, er slektstreet, en konstruksjon som forsøker å stenge ute alle snuskete, utenomekteskapelige relasjoner.

Når man begynner å lese, er det mest påfallende Lindstads varme og imøtekommende tone og nennsomme, ganske pragmatiske framgangsmåte. Selv har jeg minimalt med kjennskap til The L Word (den ferskeste tv-serien jeg fulgte med på, er 80-tallets Brideshead Revisited, om det homo-(host!)-romantiske vennskapet mellom de to britiske skjønnåndene Charles og Sebastian), dette bare for å understreke at det går fint an å henge med, selv om tv-serien er en gjennomgående referanse. Lindstad kryssklipper sin undersøkelse, en kartlegging av lesbisk liv i Norge, med avstikkere til resten av Norden og Amerika, med klargjørende eksempler fra tv-serien.

Intensjonserklæringen lyder som følger: «Jeg velger å gjøre «lesbisk» til en samlebetegnelse, til et «vi», og så er planen min å problematisere dette «vi-et», både som seksuell identitet, en politisk kategori og en feministisk posisjon.» Problematiseringen må nødvendigvis komme først et stykke ut i boka – først kartlegging, deretter kan vi komme i klemme. Det gjør vi først for alvor i kapittel seks. Her plasseres biseksualiteten som en motsetning til både homo- og heteroseksualiteten, en frittflytende signifikant som møter langt større sanksjoner enn for eksempel en entydig lesbisk identitet. Lindstad skriver godt om hvordan biseksualitet iscenesettes som grunnleggende uforankret og grenseløs, kort sagt som et psykopatisk karaktertrekk. Bare tenk på diverse Bret Easton Ellis-figurer, Patricia Highsmiths Tom Ripley og Catherine Tramell fra Basic Instinct (1992).

Deretter forlater vi den mer horisontale kartleggingen av samtiden, og går over til en historisk framstilling som undersøker L-ordet via diverse sosiale fenomener (både utesteder og ulike organisasjoner) gjennom tidene. Lindstad kunne godt ha kvesset kniven her og der, men det er også forståelig at hun har lyst til å liste seg rundt mange aggressive Valerie Solanas-fakter. Ytterlige grunn til problematisering finner Lindstad blant annet hos de eldre lesbene, som kan føle seg uvelkomne i ymse sosiale rom, ofte oversvømmet av de unge, hippe og danseglade.

Det konkluderende avsnittet blir likevel for diffust og overfladisk. Her handler det om den lesbiske identiteten som politisk kategori, versus det vi kjenner som Lesbian chic, et slags populærkulturelt tyveri, som representerer lesber bare med klisjeer eller som normalitets- bekreftende skremmebilder. Generelt kunne det vært fint å slippe Lindstad løs i en friere akademisk form, med plass til flere referanser. Det er mye bra i boka, som er et lite sjarmtroll, men det finnes et helt hav av relevant tankemateriale man kunne trekke inn, som kunne ha gjort prosjektet til en litt mer substansiell undersøkelse.

Susanne Christensen, Klassekampen 4. september 2010

No comments: