Alle de onde år

Johan Blichfeldt Mjønes
Orkanger
Roman, 158 sider
Aschehoug 2010

I sin første roman, Terminalhastighet (2009), knyttet Mjønes an til autentiske hendelser i sin egen fødeby, Orkanger i Sør-Trøndelag. Hans andre roman gjør det samme, selv om det strengt tatt bare er tittelen som peker mot det biografiske. Orkanger blir til den arketypiske småbyen hvor traumer blir til, i et nesten Western-aktig skjebnespill. Men i prologen er vi riktignok langt unna det Orkanger vi kjenner i dag. I løpet av få sider freser vi gjennom landskapets naturlige forandringer og forming av menneskehender siden istiden, og det er vel et grep for å forankre skjebnespillet, et nesten evolusjonspsykologisk anslag. Livet eltes og formes; kvinnen føder, mannen jakter og i takt med de kulturelle framskrittene, popper også misantropien opp, det selvhatende menneske jager seg selv i en slags parodisk speiling av survival of the fittest.

Etter denne grandiose innledningen veksles det konsekvent mellom to perspektiver: Børge, mobberen, og Terje, hans offer. Det er raseripsykosen versus angstnevrosen i en evig, gjensidig bekreftende runddans. I Terjes sinn strømmer det en engstelig bønn om å bli sett, mens han samtidig forsøker å gjøre seg usynlig for sine plageånder. Hos Børge, som uttrykker seg i mer kortpustede, seksualiserte setninger, handler det om å vinne, om å få de andre på sin side, mot Terje.

Det gis ingen klar grunn til hvorfor Terje pekes ut som mobbeoffer, men måten mobbing forklares som bakgrunn for valg seinere i livet, får meg til å tenke på diktet «Skæbne» skrevet av Morten Nielsen i 1945, obligatorisk lesning i danske skoler, som handler om nettopp dette. Her er det mobbeofferet Tykke som siden hevner seg:

Nu er du noget, Tykke! Mand og partikammerat.
Og hvis vi en dag skal til muren, så er din hånd parat.
Parat til at smadre et knojern ind i min mund, når du slår,
for nu vil du dræbe, Tykke, alle de onde år.

Terje bryter imidlertid mønsteret. Når vi i andre del - bokas sterkeste parti - møter de to igjen, etter 25 år, er deres grunnleggende prosjekter henholdsvis å vinne og å redde, se og hjelpe mobbeofre som Terje selv en gang var. Sistnevnte er vendt tilbake til sin fødeby, hvor han er ansatt i distriktspsykiatrien, og det blir tilfeldigvis hans jobb å ta en avgjørelse i en sak som har Børge som sentral aktør. De spørsmålene som stilles her er viktige: I hvilken grad farges våre blikk av tidligere erfaringer, forutinntatte meninger og angst som er banket inn i oss? Den dramatiske ironien er slående når vi følger Terjes sterkt inhabile, fortolkende blikk på situasjoner som fra Børges perspektiv tar seg ganske annerledes ut. Når det gjelder Børge, står det åpent om mennesker kan forandre seg, om systemet er i stand til å oppfange eventuelle endringer, eller om man stigmatiseres til sine dagers ende for ungdommens synder.

Så langt så godt. Ikke overraskende møtes de to igjen en tredje gang, da de bokstavelig talt står på gravens rand. Og det er kanskje min primære innvending, at romankonseptet (diverse to- og tredelinger) presses for hardt ned over teksten og styrer den i så stor grad at den aldri slår seg helt løs og overrasker. Teksten virker alltid overskuelig, selv når det er meningen at den skal være vill og voldsom og berøre følelsesmessig. Sjablonger og formler er rett og slett litt for tydelig til stede. At Mjønes skriver strømmende, tempofylte setninger i et poetisk leie som til tider strekker seg over en halv side, gjør det ikke stort bedre: Det er - pardon my French - et ganske billig triks for å skape et intimt trykk i teksten.

Susanne Christensen, Klassekampen 11. september 2010