Monday, October 11, 2010

Hjemmesnekret etikk

Christian Refsum
Løftet
roman, 332 sider

Vi trenger hverandre for å løfte hverandre ut av dritten, eller rettere sagt for å få et påskudd til å løfte oss. Dette tenker Roger om sin 13-årige sønn Knut. Historien om de to danner hovedsporet i Christian Refsums andre forsøk på romansjangeren, men hvorvidt Løftet kan reduseres til en roman om nok et far-sønn-forhold, det er jeg likevel i tvil om. Som i romandebuten Ingen vitner for vitnet ville jeg snarere si at temaet nok en gang er livet i randsonene, hvor man er snublende nær rollen som sosialklient, og spørsmålet om hvilken lov man skal underlegge seg – den statlige, eller en mer hjemmesnekret personlig etikk.

Knut har vokst opp hos en mor som lider av depresjon, og på skolen går det ikke stort bedre. Farens utradisjonelle løsning blir å ta med seg sønnen til fjells, på en slags teambuilding-tur, selv om skolen har begynt. Der oppe blir de, og klarer seg på sitt vis: Det er ikke lov å bryte seg inn i hytter, men det er rimelig, lærer faren Knut. Det er i dette desperate mellomrommet de bygger sin relasjon, hvor begge øver seg på å bli voksne, å finne en rimelig måte å integrere seg på, i storsamfunnet.

Roger har dels vært rammet av sykdom, dels av en rastløs livsstil, blant annet som raver i 80-tallets Manchester. Han etableres som den antiautoritære punk dad. I den ganske actionfylte innledningen vet vi ikke helt hvordan det kommer til å falle ut, finner de to sin bane som kriminelle – i media blir de omtalt som Hyttevandalene – eller finner de en vei inn i samfunnet?

Den allvitende fortellerposisjonen tillater et større rollegalleri, og nettopp derfor er det ikke helt riktig å kalle Løftet en roman om et far-sønn-forhold: Vi hører blant annet om en rik hytteeier hvis business er i ferd med å kollapse, han passerer bare Roger og Knut i veikanten, men likevel hører vi hans historie. På samme måte kommer vi tett på en ansatt på akuttmottak og lytter til hans beretning om det kompliserte i å begjære en ung, kvinnelig klient, et begjær som ikke er lov, men som likevel finnes og formes til et relevant spørsmål: Hvor går grensen?

Det er typisk Refsum å gå tett inn på kroppene i sine beskrivelser. Vi hører ofte om hud som blir hvit eller rød, som ekspanderer under dusjhodets varme stråle eller i seksuell opphisselse. Noe er mulig og kroppen strekker seg ut, huden rødmer. Refsum legger lista for teori betydelig lavere denne gangen, men jeg får likevel ferten av en reichiansk forståelse av begjæret og de utfoldelsesmulighetene loven henholdsvis åpner eller lukker for. Det blir dermed en fortelling om en farskropp og en sønnekropp som støtter seg til hverandre mens de gradvis ikler seg samfunnets lover, men den prismeaktige stilen peker snarere på strukturell problematikk, enn på en romantisk innkretsning av subjektet.

Bjørn Gabrielsen mener i sin anmeldelse i Dagens Næringsliv at de mange selvanalyserende monologene «kan virke noe kunstig» – her er jeg uenig. Selv om vinden nå blåser i en annen retning – av kunst som gjør seg usynlig som kunst – har jeg ingen problemer med denne verfremdungseffekt. Jeg skulle snarere gjerne sett det skurre litt mer, finne mer støy i en tekst som kan virke en smule motstandsløs i sitt troskap til norsk hverdagsliv anno 2010. Refsum har en sympatisk penn og Løftet er forfriskende lesning, men hvorfor ikke slå ut håret neste gang.

Susanne Christensen, Klassekampen 9. oktober 2010

No comments: