Wednesday, October 20, 2010

En graviditetsthriller

Geir Gulliksen
Forenkling
roman 167 sider

Vi ville nok peke ganske forskjellige steder hvis noen spurte «Hvor er mørket?». En del av oss ville sikkert peke ut av vinduet, på det såkalte parallellsamfunnet, på gettodannelser, problematiske boligområder ridd av vold, hvor innvandrere klumper seg sammen under slør og andre former for uintegrerbar mystifisering. Kanskje ville noen av oss svare: «Mørket er midt blant oss, mørket sitter til bords i kveld, midt i normaliteten rekker mørket sin tomme tallerken fram».

Geir Gulliksen har siden debuten i 1986 med romanen Mørkets munn vekslet mellom dikt og prosa, senest med den svært roste, og pinnsvinaktig stikkende romanen Tjuendedagen (2009), som om vi skulle bli overrasket over at en litterær tekst fremdeles kan by på en slags motstand. Forenkling er en fortelling med driv om Kim og Kristin, et ungt par – begge er 23 – som i gravid tilstand flytter inn i et hus de deler med det litt eldre, barnløse paret Anna og Per. Grensene dem imellom blir snart prekære, en problematikk vi kjenner igjen fra Tjuendedagen.

Fra første setning blir det imidlertid interessant å holde øye med mer enn bare den rene handlingen. Gulliksen beskriver det norske hverdagslivet på en gjenkjennelig måte, men midt inne i hverdagsrealismen finnes små splinter av abstraksjon. Kim og Kristin er gjenkjennelig, menneskelig formet, men beskrives glimtvis som komplementære substanser som reagerer på hverandre som om de var kjemiske væsker, en slags innbakt – embedded – oppløsning som også finnes i Hanne Ørstaviks siste roman, 48 rue Defacqz (2009). Mennesker er mennesker, men av og til framstår de – uten noe dramatisk brudd – som om de var malt av Mondrian eller Picasso.

De iboende motsetningenes logikk blir også synlig på andre måter: Her finnes både revolusjonen – motstanden mot normene – og det potensielle lovbruddet som integrerte størrelser, som en bløt og fremmed kjerne midt i normalitetens norske loff.

Da Kristin føder en liten jente, forstår Kim seg ikke som noen barnefar, men som en skyggeeksistens: Han opplever det som at Kristin fordobles, hun føder seg selv, mens han er en kime som bare kommer til syne i kraft av forholdet. De dikter da faktisk opp navnet hans («Kim»), og er begge aktive i å føre en kjønnsrollekritikk inn i forholdet. Motstanden er språklig, de vil for eksempel heller si jeg fisker deg, jeg fikser deg, jeg bærer deg, jeg bor i deg, jeg ber i deg, jeg ilsker deg, enn å si jeg elsker deg.

Den barnløse Anna engasjerer seg i de to, og går kanskje for tett på dem, mens Kim ikke alltid klarer å ta vare på babyen på en hensiktsfull måte. Barnet, en klump av uforsonlig liv, avviser ham, og han er for hardhendt i sin hjelpeløshet. Grenseoverskridelsen er der som et mørke mellom disse velmenende, sympatiske menneskene

Det går opp for meg at litteratur som peker på en problemstilling nesten alltid er dårlig litteratur. God litteratur må fungerer som en matrise for tvil som – midt i det tilforlatelige – byr på det uforutsigbare, på situasjoner hvor man knapt tror sitt eget lesende blikk. Det er godt å bli minnet om at det midt i den umodnes usikkerhet lever noe umistelig, nemlig bevegeligheten og åpenheten. Og det er godt å lese en tekst som ikke gir seg ut for å fortelle alt om livet, som ikke synger med om at livet kan og bør belyses i alle detaljer.

Mot slutten av romanen forekommer et sprang på tolv år og en svimlende hastig oppsummering av hva som siden skjedde med han som kalte seg Kim og romanens andre grensebryter, Anna. «Forenkling, det betyr vel å bli alene,» sier Anna, og viser til den selvvalgte barnløsheten. Men alene er hun ikke, sier hun, og vender seg mot ham: «Du bærer vel på noen eller noe, som du snart skal slippe, kanskje?»

Leseren kan gli gjennom Gulliksens roman, den er på mange vis medrivende, som en festlig graviditetsthriller. But make no mistake, dette er kompleks, alvorlig og relevant litteratur.

Susanne Christensen, Klassekampen 23. oktober 2010

4 comments:

Fucked Up Forlag said...

Se kommentar her.

Bernhard said...

Som sagt flere steder: Veldig god anmeldelse.

Susanne said...

Om Gulliksens foregående roman Tjuendedagen her.

Susanne said...

Eksempler på graviditetsthrillere kunne fx være Lynch: Eraserhead og Polanski: Rosemary's Baby.