Saturday, November 06, 2010

Splittet selvbiografi

Beate Grimsrud
En dåre fri
Roman, 509 sider

Eli Larsen er schizofren, hvilket vil si at hun befinner seg i en mer eller mindre kronisk psykotisk tilstand. De klassiske tegnene på psykose (som blant annet kan sikre henne innleggelse på en lukket avdeling, en rettslig sone hvor tvang er tillatt) er at pasienten hører stemmer, ønsker å skade seg selv og/eller andre, opplever hallusinasjoner som har å gjøre med kroppen (for eksempel at hodet splitter seg) og forskjellige former for bestråling og overvåkning.

Eli og hennes bror Torvald ble tidlig i livet utsatt for mishandling av en mentalt tilbakestående far, en form for «uskyldig» vold. Men Eli er en overlever, faktisk kan man si at hun først og fremst lider av en manisk energi og et rått talent, både når det gjelder sport og kunstnerisk utfoldelse. Hun er en walking contradiction, for eksempel er hun dyslektiker, men heldigvis ikke det minste skamfull over sine mangler. Snarere er hun en ukategoriserbar og ufikserbar naturkraft, noe som også skaffer henne problemer: Hun blir diffus for seg selv, splitter seg opp i flere personligheter (et svært sjelden symptom på schizofreni) og har en kompleks forståelse av seg selv som kjønnet vesen. De alternative personlighetene som bebor hennes psyke er alle smågutter og hun lever med en uadressert transseksualitet, som hun ikke helt forstår seg på eller er i stand til å akseptere.

På bokas første sider hinter Grimsrud til den grunnlegende splittelsen i (den selvbiografiske) fortellingen: Jeget i teksten er både den som forteller og den det fortelles om, men romanen interesserer seg i liten grad for dette, snarere er det Elis spektakulære schizofrene tilstand som fyller sidene, og som hun forteller om på en overraskende sammenhengende måte uten formmessige brudd i teksten og annet litterært halloi.

Eli er for øvrig en hybrid tekstlig oppfinnelse ettersom hun er utstyrt med en biografi som langt på vei er identisk med forfatterens, noe som gjør en kritisk lesning potensielt forkastelig. For hvordan kritisere en roman som beskriver et smertelig sykt menneskes fortellertrang som en vital overlevelsesmekanisme? Hvem blir jeg til hvis jeg sier: «Romanen virker egentlig ganske pratsom og selvsentrert»? Kritikeren blir en av Elis – og ja, den virkelige, levende Beate Grimsruds! – overgrepsmenn. Men jeg vil ikke gå med på at kritikeren er en kald formalist, snarere er det tydelig at den såkalte virkelighetshungeren – vendingen mot det selvbiografiske – er begynt å opptre som en genieestetikk som gjør forfatteren uangripelig.

Grimsruds roman er langt på vei en slitsom leseopplevelse, blant annet fordi den er full av korte, maskingeværaktige setninger som bjeffer ett ord om og om igjen: Jeg! Jeg! Jeg! Det er som om romanen forutsetter at leseren er et tomt subjekt som bare lengter etter å bli fylt opp av et fargerikt og kraftfullt jegs drama og smerte.

Eli er angivelig «politisk», men romanen byr ikke på samfunnsbeskrivelser og er slettes ikke i nærheten av å vise fram institusjonslivet like rystende som den svenske poeten Johan Jönson eller den mer eller mindre ukjente norske forfatteren Kristin Ribe, som trekker på egne erfaringer, men velger å dele sitt forfatterskap mellom formbevisst og såkalt «eksperimentell» prosa og leseverdig faglitteratur som boka Selvskadingens dynamikk (2007).

Det er en litteraturkritisk kardinalfeil å korrigere skjønnlitteratur ut fra et realismekrav, likevel må jeg si at jeg reagerer på flere ting: Akutt psykotiske er dessverre sjelden i stand til å uttrykke seg kunstnerisk (og da slett ikke sammenhengende om seg selv) på en slik måte at de som Eli vinner litterære priser. Akutt psykotiske går også sjelden i terapi, de er ofte massivt neddopede og passive, nærmest mekaniske. Eli drømmer om å representere de syke, og her tror jeg hun likner Grimsrud: Jeg er ikke i tvil om at viljen er god, men spørsmålet er hvem som stjeler aura fra hvem, om det til syvende og sist er forfatterpersonligheten eller de virkelig syke som løftes fram.

Susanne Christensen, Klassekampen 6. november 2010

No comments: