Rapporter fra et mareritt
De kunne skremme livet av de fleste. Det amerikanske bandet Suicide er litt av et syn under sin første konsert i 1971: Martin Rev står ubevegelig bak en synthesizer iført enorme insektaktige solbriller, mens Alan Vega raver rundt på scenen som en rockabillydemon og oppfører seg ganske truende. Vega utstøter plutselige skrik, og kroppen gjør uforutsigbare, spastiske bevegelser, blikket stirrer tomt fremover, og han viker ikke tilbake fra direkte kontakt med publikum. Suicide er pionérer i mer enn én forstand; ikke bare er de noen av de første i den amerikanske pønkbevegelsen, Vega følger også Iggy Pop og gjør konsertene til en slags overskridende kroppsperformances. Det avgjørende er imidlertid fraværet av gjenkjennelige instrumenter. All lyd blir generert via synthesizer og trommemaskin, noe som er helt uhørt på dette tidspunktet; Kraftwerk er bare så vidt i gang på den andre siden av Atlanterhavet. Lyden er repetitiv og øredøvende, og driver publikum til vanvidd. Enten forlater de lokalet eller så går de til angrep på bandet.
Den rene, enkle, kontrollerte stiliseringen som Kraftwerk står for, finnes ikke i Suicides musikk. Man tenker umiddelbart på to rom: kroppsrommet, med pulserende og bankende, hvesende og pumpende rytmer, og byrommet, med ulike uorganiserte lyder; et rumlende undergrunnstog, metallsøppelbøtter som velter, naboens ventilasjonsvifte. Lydene virker avpersonaliserte, underlig ufrivillige, som om det var snakk om en slags sampling eller montasje, en stil som på mange måter slår an tonen for den newyorkske avantgarderealismen som dukker opp i løpet av 70-tallet.
Vega er også billedkunstner: Han lager krusifiksaktige skulpturer av søppel og omfattende lysinstallasjoner med et virvar av flokete ledninger. Vega og Rev lever et improvisert gateliv og er opprørt over krigen i Vietnam og politikken til Nixon. Vega er med på å starte det alternative galleriet A Project of Living Artists på Manhattan, der det er naturlig å både arbeide, sove, stille ut og spille konserter. Som Lou Reeds er Vegas sangtekster ofte snapshotportretter av outsidere, blant annet av forkomne Vietnam-veteraner med sønderskutt bevissthet, det direkte resultatet av politiske beslutninger. Med den fryktinngytende «Frankie Teardrop» virker det som om Vega rapporterer fra et mareritt mens det utspiller seg. Han er noe annet enn en sanger, han er en skuespiller som virkeliggjør en verkende bevissthet og trekker oss med inn i tilstanden. Men Suicides spektrum er bredt; det er også plass til det svermeriske og sensuelle – til og med det direkte corny. Rev setter av og til rytmeboksen på Bossanova og Vega snøvler som en beruset Elvis i en forlatt hotell-lounge.
Suicide blir del av den eksperimenterende NYC-avantgarden som får navnet No Wave, med deltakere som Sonic Youth og Lydia Lunch, men en ung Marc Almond suger også til seg før han reiser tilbake til England og danner Soft Cell, et av de mange synthbandene fra det tidlige 80-tallet som til forveksling ligner Suicide. I 2010 er Rev og Vega begge over 70 år og har imponerende nok vært aktive gjennom fem tiår. David Nobakhts biografi fra 2004 tyder på at bandet ikke alltid har nytt å bli kunstnerisk bestjålet uten referanse, men sanger som «Ghost Rider» går nok aldri riktig av moten – dessverre, kunne man si, siden sangen er enda en bitter kritikk av Amerikas krigs- engasjement rundt på jorden og de som må betale: «America America is killing its youth», synger Vega. Senest har den britisk-tamilske multikunstneren og aktivisten Maya Arulpragasam (kjent som M.I.A.) samplet fra «Ghost Rider» i sangen «Born Free» som følges av en kontroversiell video regissert av Romain Gavras, hvor amerikanske tropper er engasjert i systematisk utrydding av rødhårede. Videoen er sensurert på YouTube på grunn av voldsscenene, nettopp nå hvor Amerika fremdeles gjør en ganske god innsats for å drepe sine barn. Og Suicide? De står på scenen – kanskje for siste gang – i København 27. august i år, hvor de vil fremføre sin første plate i sin helhet. Alan Vega forklarer i 1985 hvordan han og Rev kom på det dystre bandnavnet: «Suicide was always about Life. But we couldn't call it Life. So we called it Suicide because we wanted to recognize life.»
Susanne Christensen, Klassekampen 6. juli 2010