På pensum

Tove Pettersen
Filosofiens annet kjønn.
Introduksjoner til den feministiske filosofien
Pax 2011, 250 sider

At filosofihistorien er en eneste lang sørgelig vise for kvinner, er gammelt nytt. I Tove Pettersens lettleste bok starter vi der ethvert kurs i feministisk filosofi og teori nødvendigvis starter, nemlig med Platon og Aristoteles. Det er vanskelig å si hvem av de to som kommer verst ut av det, men det må nok være Platon-eleven Aristoteles, som har sagt så mye vås om kvinnens naturlige underlegenhet at han burde være diskreditert for evig, denne Mr. Jeg-la-grunnlaget-for-den-moderne-sivilsasjonen. Ifølge den politisk konservative Aristoteles, er kvinnen en mislykket mann, hun forklares som mindreverdig og mangelfull fra naturens side og settes inn i et hierarkisk system hvor mannen er alene om å definere det menneskelige.

En annen av filosofihistoriens store kanoner, Immanuel Kant, var ambisiøs nok til å forsøke å sette opp en allmenngyldig etisk leveregel – det kategoriske imperativ – men hans tenkning rundt kjønn er desverre svært mangelfull.

Tove Pettersen gjennomgår disse med en åpen og spørrende holdning, og sender også en hel gjeng ukjente filosofer på banen for å skape motvekt til de allerede nevnte. Ymse pensumlister kan åpenbart trenge litt lufting, for flere av de filosofene som Pettersen får på banen (blant andre Catharine Trotter Cockburn (1679 –1750)) er anerkjente i sin egen samtid, men nå sørgelig glemte.

Pettersen er svært kanonbevisst, og hennes bok uttrykker dette på godt og ondt. Hennes utvalg kan neppe kalles tilfeldig, men definitivt subjektivt. Hun vier stor plass til omsorgsetikken, blant annet representert ved Carol Gilligan og liberalfeministen Susan Okin, og plasserer seg på det viset trygt mellom posisjoner som profilerte feminister som Toril Moi og Cathrine Holst vanligvis inntar (Pettersen oppvurderer Simone de Beavoir snarere enn hele hurven av poststrukturalistiske filosofer). I omsorgsetikken er det mildt sagt mange koselige familieverdier ute og går, og det kommer bare fram i en bisetning at Susan Okin tar det som en selvfølge at familie defineres som biologiske kvinner gift med biologiske menn.

Pettersen slår fast at den feministiske etikks oppvurdering av følelsenes rolle ikke fører til relativisme, og med disse ordene nærmer hun seg "den postmoderne fristelse" – når det gjelder de såkalte postmoderne tenkerne er hun ikke nevneverdig opptatt av pluralisme: Man må se langt etter en diskusjon av skeiv teori ut fra andre filosofer enn Judith Butler, som blir tildelt en halv side før hennes kritiker Seyla Benhabib tar over, og fyller de neste ti sidene. Når Pettersen til slutt sender ultrakonservative Martha Nussbaum på banen mot den postkoloniale filosofen Gayatri Spivak, blir det tydelig at det ikke lenger er venstresideavantgarden som har monopol på feminismen. Det skal sies at jeg liker mange av Pettersens polemiske kanonutvidelser og –tillegg, men det er likevel verdt å bemerke hvem som skrives helt eller delvis ut av historien.

Susanne Christensen, Klassekampen 12. april 2011