Gjenbrukets tidsalder

Marjorie Perloff
Unoriginal Genius. Poetry by Other Means in the New Century
The University of Chicago Press 2010

Vi må opptre som intelligente agenter, bane oss vei gjennom en malstrøm av informasjon, som den amerikanske poeten Kenneth Goldsmith har sagt ved flere anledninger. Goldsmith, som blant annet står bak det omfattende, nettbaserte avantgardearkivet UbuWeb, omskriver med dette forfatteren, fra unikt ekspressiv til en språkøkologisk – gjenbruksbevisst – sitatsjonglør. Jeg nikker i gjenkjennelse, for Goldsmith treffer blink når det gjelder den praksisen jeg utøver nå: Kritikerens virksomhet handler i høy grad om utvelgelse, om å elte og omforme et språklig materiale, filtrere det gjennom en linse og et temperament innenfor visse regler – i mitt tilfelle først og fremst plass, tid og et krav om en viss grad av klarhet og presisjon i framstillingen.

Goldsmith supplerer på mange måter Marjorie Perloff, avantgarde- forskningenens grand old lady. Han er den tydeligste, mest polemisk provoserende representanten for en ny poetikk med stor grad av bevissthet rundt de historiske avantgardene og de nye mulighetene som åpner seg i kraft av medieteknologiens utvikling. En poetikk for en samtid hvor vi daglig poster tegn i ymse sosiale medier, på en radikalt annerledes måte enn for bare 20 år siden, hvor internett og mobiltelefoner fremdeles var teknonerdenes våte drøm.

Den snart 80 år gamle amerikanske Perloff har østerriksk bakgrunn, og hennes nye bok fungerer som en bekreftelse på hennes livsverk, en bok nettopp hun måtte skrive, som en oppfølger til hennes klassiker Radical Artifice: Writing Poetry in the Age of Media (1994). Og det var kanskje min første, litt frustrerte reaksjon da jeg begynte å lese de sju essayene som utgjør den nye boka, at Perloff først og fremst gjør det vi forventer av henne; utøver en svært grundig, detaljorientert, historisk bevisst forskerpraksis som til tider fortaper seg en smule, og bare gradvis kommer det fram hva som egentlig er nytt her.

Men det er klart vi lesere er radikalt forskjellige. Jeg holdt på å kaste boka i veggen av rein utålmodighet under kapittelet om brasiliansk konkretpoesi, men en kort e-postutveksling med en annen Perloff-leser vitner om begeistring for nettopp denne delen av boka. Min interesse vekkes imidlertid når hun skriver om bruken av sitater med utgangspunkt i kanoniske tekster som T. S. Eliots «The Waste Land» (1922) og Walter Benjamins Arkade-samlinger (som ble til mellom 1927 og Benjamins død i 1940), pluss hennes forbilledlige lesninger av Charles Bernsteins Benjamin-libretto Shadowtime (2005) og Goldsmiths Traffic (2007).

Den drømmen om bevegelse som finnes i moderne kunst (som i kubismen eller futurismen), kan nå utforskes i nye medier. Den konkrete poesien er sterkt performativ og vil lede leserens oppmerksomhet på kryss og tvers, vil heller vise oss språket som masse og spredning enn som lineære fortellinger. Den finnes blant annet i animert form på den danske nettsida Afsnit P – et av flere skandinaviske nettfora som har gått i bresjen for den nye poesien på 00-tallet. Et annet er det (nå sovende) Oslo-baserte Nypoesi, redigert av Paal Bjelke Andersen, som Perloff nevner med begeistring allerede på side seks. Hun har fått med seg at noe er på gang i Skandinavia, men akkurat som den forelskede fortegner hun landskapet, og havner langt ute på jordet når det gjelder fakta. Forelskelsens selvspeilende logikk slår også inn på andre nivåer: Poesien Perloff sirkler inn har en høy stjerne blant skrivende i Norden, og både Goldsmith og alle de store B-ene – Charles Bernstein, Caroline Bergvall, Christian Bök – har blitt hyppig invitert til Skandinavia. Kanskje interesserer vi Perloff fordi vi er interessert i Perloff?

Åpningen av boka er slående. Langdikt satt sammen av sitater – som «The Waste Land» – var ikke akkurat hverdagskost i T.S. Eliots samtid. En kritiker, Edgell Rickwood, slakter faktisk Eliot: «He conducts a magic-lantern show», sier Rickwood, og ergrer seg over at Eliot gjemmer seg bak sitatene. Diktets kvalitet bedømmes ut fra et krav om sann, inderlig uttrykksfullhet, her faller Eliot sammen, med sin inautentiske sitatkollasj. I dag forstår vi for det meste forholdet mellom original og kopi annerledes: Det er manifestskribenten Goldsmith som definerer den nye tidas samplingpoetikk, ikke bare med en slagside mot den tradisjonelle sentrallyrikken, men også mot 70-tallets eksperimentelle L=A=N=G=U=A=G=E-poeter. Den nye poesien er ifølge ham uoriginal, ukreativ og bevisst kjedelig. Som en ekstra fiffighet består Goldsmiths manifest selvsagt av sitater fra Sol LeWitts manifest om konseptkunst fra 1969.

Et eksempel på kjedelig poesi er Goldsmiths egen Traffic, en tekst som utelukkende består av utskrifter fra radioens oppdatering på bilkøene. Hva er vitsen? Finnes det et kritisk potensial her? Kanskje forsøker Goldsmith å stikke kjepper i hjulene på det moderne samfunnets trang til målrettet effektivitet. Vi leser også ofte for å komme fram til et poeng eller til et høydepunkt, men konfrontert med Traffic må bevisstheten finne helt andre måter å jobbe på.

Denne gjenbrukspraksisen kan man faktisk se på som et – ja, faktisk dypt kreativt – selvforsvar mot strømmen av meningsløs spam. Hvem har ikke klipt ut en snutt fra en irriterende reklame og postet den videre; ha! Avslørt! Jeg vil, som Perloff, sette et spørsmålstegn ved om Goldsmith faktisk tar kverken på geniestetikken, eller om han bare omformulerer den, forskyver den til et annet, mer skjult nivå: Det som måtte være av genialitet finnes ikke lenger i uttrykket, men det finnes rester av den i utvelgelsen.

Susanne Christesen, Klassekampen 26. marts 2011