Krig i moderlandet

Hélène Cixous
Sypress – så nær
Oversat af Grete Kleppen
Bokvennen Forlag 2010

Det er ganske smart å søke ly i møte med sykloner og andre voldsomme værfenomener. Å lese Hélène Cixous krever imidlertid at man bestemmer seg for å stå i stormen snarere enn å gjemme seg i sikkerhet. Det er alltid en turbulent opplevelse å dykke ned i de kaskadene av språk som Cixous – en av fransk feminismes største divaer – utsetter leseren for. Hun har et omfattende forfatterskap, og er kanskje best kjent for sine Derrida-inspirerte teorier om en anti-patriarkalsk kvinneskrift utført i hvitt blekk. Jacques Derrida var for øvrig også en nær venn av henne, de vokste begge opp i Algerie, og det er nettopp denne oppveksten som Sypress – så nær kretser rundt, med figuren J.D. som filosofisk følgesvenn i tankene.

Men før Cixous kan gjennomføre sin planlagte reise tilbake til Algerie, må hun krige med sin egen mor – datteren Cixous er 70 og moren er 95. Svaret er heftig når planene avsløres, hun skriker bokstavelig talt i raseri til sin egen datter. Forholdet mellom dem er kjærlig og humoristisk beskrevet, men det skinner likevel gjennom at relasjonen er helvetesaktig – ja, sadistisk.

No var gevira så sammenfiltra at då vi prøvde å kome laus, blei dei berre endå meir kila fast i kvarandre. Akkurat då tok mor mi ein makron og åt han. Eg fekk vondt av det. Og åt straks ein makron.

Moren, som har tysk-jødisk bakgrunn, ble etter farens død fratatt sin jordmorklinikk og kastet ut av Algerie – bitterheten vil ingen ende ta. Datteren har sine egne grunner til å ønske seg tilbake til Algerie: Hun tenker på sin venn J.D. og den Jardin D’Essai som de to har snakket om, som har blitt til et slags Shangri-La, et umulig og fantastisk sted. Men det er også hennes venninne, den fengslede frihetsforkjemperen Zohra Drif og ikke minst farens grav i Oran, som tankene hennes kretser rundt. Opphav og identitet, mor og moderland er grunnlaget – eller rettere sagt et hull i språket, en umulighet – som teksten virrer rundt.

Nok en gang bør man hylle oversetter Grete Kleppen for å takle utfordringen så bra. Det er fjerde Cixous-roman Kleppen oversetter, og den tar opp de samme temaene som Osnabrück, Blendverk – opphavlege scenar og Gull – breva frå far min – ja, faktisk utfyller tekstene hverandre strålende, i måten de tar for seg ulike biter av Cixous’ livshistorie og hennes forhold til Algerie. Cixous’ skrift glir gjennom stadig ekspanderende snirkler, tankerekker og tankesprang, tegnsettingen er tidvis eksentrisk, og det regner med nyord. Det er litt av en påstand, men jeg opplever likevel teksten som forankret
(-aktig!) og ganske konkret.

Anmelderklisjeen om språklek som unødvendig dill gjøres til skamme her. Ordspillene sparker for eksempel fra i en flere sider lang sekvens, hvor den skammelig ufranske Cixous blir sett ned på av to damer, fordi hun spiser noe så erkefransk som en croissant: «Har det aldri falt meg inn ein augneblik at eit menneske utan kross ikkje er velkomne til å gomle i seg krossantar?» spør Cixous bittert.

Tittelens temmelig uoversettelige ordspill handler om faren, hvis strunke kropp sammenlignes med en sypress. Den franske tittelen «Si pres» slår sammen navnet på treet og ordene «så nær» – og hun kommer seg faktisk til Algerie, hvor hun til sist oppsøker farens grav. Så nær kommer hun, men jeg ville definitivt ikke vært foruten alle krumspringene på vei dit. Man er fristet til å si at disse fire Cixous-romanene utgjør den tenkende kvinnes alternativ til Karl Ove Knausgårds Min kamp. Med andre ord: Stig ombord, turbulens vil garantert forekomme underveis.

Susanne Christensen, Klassekampen 19. februar 2011