Thursday, February 03, 2011

I hine hårde

Thea Selliaas Thorsen
Kom ikke uten begjær
Essays, 206 sider

Hvem er det som danser der blant ruinene? Thea Selliaas Thorsen ga ut romanen Pia Fraus i 2005, men er nok først og fremst kjent for lesere som har fått fatt på den konkurrerende kulturavisa: Her skriver hun som en av flere spalten Morgenbladets antikvariat. 37 av de 50 essayene som er samlet her tar utgangspunkt i spaltetekster, hvilket i seg selv er et ganske godt argument for at presset fra avisdødlinjer kan tvinge kreativiteten i gang.

Boka åpner i en tilstand av indre og ytre oversvømmelse. Heltinnen, vår klassiske filolog, er på båtreise gjennom Venezia i en massiv regnstorm, i en tilstand av brystspreng. Et nyfødt barn er forlatt hjemme; forskningen kaller i fjerntliggende, eksotiske byer. Åpningsteksten fungerer godt som intensjonserklæring, og viser essayet som den ideelle formen for en slags situert forskning: Her er det plass til det fulle spektrum, fra de oversatte tekstfragmentene – først og fremst fra antikken – som er kjernen i de fleste tekstene, og til historien om den aktuelle livssituasjonen, forskerkroppen. Avstanden måles, mellom spebarnet og forskningsobjektet, restene av den gamle verden: Et gammelbabylonsk trylleformular fra ca. 1500 f. Kr. trekkes fram som et eksempel på hvordan historiske tekster kan inneholde praktisk, overførbar viten om hvordan skrikende babyer beroliges. Herfra krasjer vi rett inn i en tekst som trekker linjer mellom et dagsaktuelt, politisk raseri over Natos involvering i krigen i Afghanistan og enda et tekstfragment av eldre dato, denne gangen et dikt av Wilfred Owen fra 1917.

Thorsen krydrer tekstene sine sjenerøst med entusiastiske utropstegn, og et gjennomgående trekk er sansen for det pikante: Iblant bikker det over, og blir til en såpe om diverse erotiske forviklinger i det gamle Rom. Vi får likevel et bilde av Thorsen som en slags akademisk superwoman (jeg får ikke den skrekkelige Meredith Brooks-sangen ut av hodet: «I’m a bitch, I’m a lover»), som behersker et fullt spektrum av roller, fra morskap til forfatterskap and back again. I alle livssituasjoner finner vi henne med en bok i neven, eller på reise rundt i verden på sporet av Horats, Sapfo eller Vergil, noen av dem som siteres oftest i boka – ja, selv når hun føder, leser hun selvfølgelig i en bok. Med hes narkomanstemme, forestiller jeg meg, ringer hun til en kollega: «Du har ikke noen heftige oversettelser liggende, som jeg kunne fått sett på?» I dette tilfellet gjelder det Lukian (ca. 150 e. Kr.) og hun har hellet med seg: Aslak Rostad fôrer henne med et saftig stykke Lukian, hvor Zevs sjekker opp Eros og sier: «Jeg vil ha hanky-panky, men jeg vil at det skal skje uten altfor mye prakk.»

Hun treffer ofte, blant annet synes jeg den gode Thomas Stearns Eliot har fortjent det sparket han får i en kommentar til What is a Classic? fra 1945. Som en leende furie destabiliserer Thorsen den mannlige akademikerens autoritet ved å stikke hull på det private: Eliot var kanskje en ærverdig intellektuell, men han lot ekskona dø alene på en psykiatrisk avdeling, uten å besøke henne en eneste gang. Å brekke opp motsetningen mellom fornuft og følelser plasserer ofte feministen på samme side som tabloidavisene, men operasjonen er, på godt og ondt, typisk for samtida: Det du sier og det du gjør bør stemme overens, ellers er du for evig og alltid skandalisert, noe som heldigvis også begynner å gjelde for korrupte statsadministrasjoner.

Thorsen er neppe alene om å gripe fatt i antikken, og hennes verk blekner en smule hvis man for eksempel bringer den kanadiske forfatteren og oversetteren Anne Carson på bane, som gjennom et langt forfatterskap har brukt antikk litteratur som klangbunn, ofte på en anakronistisk måte som setter samtida i et produktivt perspektiv. I Skandinavia har den svenske poeten og kritikeren Magnus William-Olsson skrevet frivol og queer poesi i samlingen Ögonblicket är för Pindaros ett litet rum i tiden (2006), og danske Harald Voetman er nettopp blitt nominert til Nordisk Råds pris for romanen Vågen, som har Plinius den eldre i sentrum, en rå fortelling hvor den romerske brutaliteten får kroppsveskene til å flyte på hver eneste side.

I tittelteksten virrer Thorsen forelsket rundt i Paris og føler seg som en romantisk klisjé. Og det er kanskje nettopp det annonserte begjæret som hindrer boka i å bli virkelig relevant. Det er åpenbart at man kan betrakte «gamle dager» som mer vitale enn samtiden, etterstrebe den livsintensiteten som speiles i tekstene, og på den måten gjøre skam på fordommer om støvete forskere, men antikken lar seg litt for lett forme til en rosa boble man kan fylle med romantiske lengsler. For å si det sånn; det er lett nok å begjære veien ut, men veien hjem, koblingen til samtiden, virker ikke alltid sterk nok hos Thorsen. Slik sett kunne man ønske seg flere produktive sammenstøt med samtidslitteratur og tenkning, som tok det videre enn til sukkende åh!

Susanne Christensen, Klassekampen 5. februar 2011

No comments: