Min spiritistiske tante

Hélène Cixous
Gull – breva frå far min
Oversatt av Grete Kleppen
Gyldendal 2008
Roman, 186 sider

Det er endelig blitt litt fart på oversettelsene av den fransk-algirske forfatter-filosof-teoretikeren Hélène Cixous. Forfatterskapet teller over femti bøker, så vi må nødvendigvis kalle det en strøm, en foss av tekst – og det er flott at et par mindre bekker har funnet veien opp til oss. Hele tre romaner er nå tilgjengelige i norsk språkdrakt: «Osnabrück» (2003), «Blendverk – opphavelege scenar» (2006) og senest altså «Gull – breva frå far min». Om metaforbruken forekommer leseren lettere naturstridig, passer det egentlig ganske bra: Det som kan vende opp ned på naturens orden, i dette tilfelle magi, er høyst tilstedeværende hos denne forfatteren.

Et stikkord er overflod: Stilen er høystemt, vilt fabulerende, og det kan være en stor munnfull for en – når det kommer til patos – bluferdig leser. Men jeg kan ikke skrive «leser» her uten å skrive «oversetter», for å oversette denne strømmen av ord bør stå som litt av en bragd. Også denne gang er det Grete Kleppen som har tatt på seg dette arbeidet; Kleppen vant fullt fortjent Kritikerlagets pris for beste oversettelse i 2007 for «Blendverk – opphavelege scenar». Cixous benytter seg blant annet av en del nyord, og de personlige pronomenene oppfører seg uhørt sprelsk, ja, for ikke å si direkte labilt. Dette – og sikkert en hel haug andre ting – skulle være nok til
å drive en oversetter til vanvidd.

Og bevis på dette finnes faktisk. I Sverige sitter Sara Gordan og Kerstin Munck og oversetter Cixous' første roman «Dedans» (1969), som skal komme på forlaget Modernista til våren. Gordan skriver følgende i tidsskriftet Bang nr. 3/2007:

Arbetet med översättningen har gjort mig manisk. Bara att läsa ett par rader ur Cixous' roman får allt att snurra, får mig att vilja rusa runt i rummet och sedan slå någon på käften. Berättelsen överskrider sina fysiska gränser och kliver in i mitt rum, bråkar med mig och ifrågasätter mina egna gränsdragningar, det är mycket obehagligt och det är helt fantastiskt. Gränsen mellan språk och kropp blir meningslös: allt är ett, allt är nu.

Annerledes formulert: Cixous' tekster oppleves tidvis som en malstrøm, og intens lesning kan transportere deg til et besynderlig sted (eller ikke-sted) utenfor tid og rom. Videre beskriver Gordan hvilken ambivalens den overveldende tekststrømmen kan vekke; man får lyst til å sette ned foten og innta posituren som en klisjé av en kritiker – dette angstfylte, undermåleraktige vesenet som med sine anspente ordensprinsipper forsøker å forsvare seg mot den dionysiske skjønnlitteraturens utemmelige følelseskraft.

«Dedans» tilhører, i likhet med de tre romanene som er kommet på norsk, den mer selvbiografiske delen av Cixous' forfatterskap: «Dedans» og den aktuelle «Gull – breva frå far min» handler begge om faren, Georges Cixous. Men i formuleringen «handler om» ligger det allerede en begrensning; «Gull – breva frå far min» gjør nemlig en god del mer enn bare å «handle om».

Cixous' bøker er sterkt selvrefleksive. Om det finnes et emne, et tema, så krysses det alltid av tanker som har med lesning og skrift å gjøre. Fra første side antropomorfiseres bøkene i bokhylla: Teksten starter med en innskytelse, hun vil gjenlese Dostojevskijs «Spilleren», og lesningen knyttes sammen med hukommelsesprosessen. Lesning er en levende samtale, så bøker oppbevart på
et bibliotek er ikke helt greia: «Der blir dei drepne, dei døde, dei trufaste. Bokmunnane blir murte igjen. Hovudskallane deira blir granitterte.» Langsomt innkretses de brevene som er sentrale i fortellingen om faren, den hardtarbeidende, tuberkuløse legen som det ikke alltid var like lett å komme i kontakt med:

Hittil har eg aldri fått brev frå far min. Han som kjem tilbake frå dei døde når eg kallar på han, er min far, sidan forliset har eg funne han fram i meg sjølv med stor sorg. Han er gjennomblaut og sjarmerande når han stig opp av vatna mine, men han har aldri etterlate seg spor når han har trekt seg tilbake bakom teppet.

Faren spiller død, han venter bak teppet, døden er en slags time-out, et «Sorry, du kan ikke gå på scenen akkurat nå». Som Gordan ganske riktig påpeker, er det som om alle tider eksisterer samtidig hos Cixous; derfor finnes det heller ingen død, det eneste som kan skje er at du settes ut av spill, og du kan glemme, men glemsel bekjempes i skriften, skriften påkaller de døde, gjør dem levende, og det er dét som gradvis skjer med den lesende når hun gir seg i kast med brevene. Og det er her vi må trekke formuleringen «handler om» i tvil – for det som er i sving i denne boka, er noe ganske annet.

Farens skrift opptrer først i anførselstegn, siden i kursiv, ettersom utdrag leses høyt søster og bror imellom. Men plutselig har vi også et «eg» som snakker i teksten: Faren melder sin ankomst, han spør, han vender tilbake til verden for å lete etter det han har mistet, språket. Og det er nettopp språket datteren gir ham, hun er åstedet for gjenopplivingen (med Cixous' ord), det er hennes indre far som snakker til oss.

Her kastes anmelderen hodekulls mellom hengivenhet og skepsis, hun vil helst slå någon på käften, og da helst Cixous selv – for hør bare: Her har vi katter og magi og halloi, Cixous ramler av sted som en spiritistisk tante som har rotet seg borti New Age på sine eldre dager. Den som har en fot, sett den ned nå – for Guds og den alminnelige ordens skyld! Skjønt, det er noe som gjør at jeg alltid må svare ja på spørsmålet om Cixous har dekning på kontoen. Var dette virkelig nødvendig? Ja.

Den mest åpenlyse årsaken er de rike lagene av intertekstualitet som finnes her. Cixous er på ingen måte selvopptatt; hun vil mer enn dét. Hun vil omskrive Freuds teori om Ødipus og Elektra, hun vil skrive fram en ny myte, og i samme bevegelse setter hun hele den vestlige kanon i sving: Her har vi en Hamlet, her har vi Kafkas brev til faren, her har vi alt sammen i en stor, murrende malstrøm.

Susanne Christensen, Klassekampen 9. februar 2008