Saturday, May 14, 2011

Fra journalene

Ulf Karl Olov Nilsson
Brukaren
Dikt, 153 sider
Norstedts 2011

Googler man «UKON», kan man lett forledes til å tro at det er snakk om en flyplass i Ukraina, men UKON er også det populære akronymet for en av de mest interessante svenske poetene i dag: Ulf Karl Olov Nilsson. UKON har siden 1990 vært uhyre produktiv, han har mer enn 13 publikasjoner bak seg, og forfatterskapet løper parallelt med en praksis som oversetter og – ikke minst – psykoanalytiker. Særlig hans praksis som psykoanalytiker smitter over på forfatterskapet, og man kan si at UKON har en strålende anledning til å bygge opp et bilde av den moderne svenske og hennes utallige psykiske ticks, i poetisk form. Hans forrige bok var for øvrig den relativt tradisjonelle selvhjelpsboka Hjälp, vem är jag? (2010), skrevet sammen med UKONs pasient, kjendissangerinnen Caroline af Ugglas.

Diktene er repetitive, og ofte morsomme, men ikke uten et visst politisk raseri. Hos UKON er vanviddet ikke en mørk eksotisk skog utenfor sivilisasjonen, det er snarere sivilisatorisk orden som gang på gang går i katastrofal overdrive. Et dikt formes ofte som et system av gjentakelser som ekspanderer ut i vanviddet, man kan si at diktene lider av tvangsmessige forstyrrelser og formes av det.

Det kan for eksempel begynne ganske uskyldig, diktet «Cancerkliniken» starter med et forståelig samsvar mellom sted og handling: «Jag ställer mig utanfor cancerkliniken och gråter» – det viser seg imidlertid å være et sterkt performativt prosjekt, kanskje til og med en protest, for dette «jeg» driver tilsynelatende rundt i byen og gråter, utenfor alt fra Tinnitusforeningen til Sametinget til Showkrogen String. Jeget går for alvor av skinnene når handlingene etter hvert muterer ad absurdum i forhold til stedet: «Sedan åker jag till beachvolleybollhallen och beachvollybollhallar», etc.

Som oftest har han basert diktene på funnet tekst eller en klipp-og-lim-teknikk ved hjelp av Google, men akkurat som den amerikanske poeten Vanessa Place på urovekkende vis bruker sitt yrke som jurist med grove voldssaker som spesialfelt i sin klipp-og-lim-baserte poesi, får man en følelse av at reelle pasientjournaler ligger til grunn for en del av UKONs dikt. Blant annet kunne psykopatkongen Bobo, som hjemsøker Brukaren på ny og på ny, være satt sammen av utklipp fra rapporter om psykopater. På den måten blir Bobo-figuren til en slags nasjonalpsykopat, en slags psykopatiens Frankenstein-monster som hjemsøker det svenske samfunnet med sine vanskapte, perverse og delvis uskyldige – i alle fall sterkt pleietrengende – dysfunksjoner.

En av poesiens mange upopulære misjoner er å bryte opp narrativen, den sammenhengene fortellingen vi klamrer oss til som et barn til en kjærlighet på pinne. Det er særlig fortellingen om jeget som klippes opp og settes sammen på nye måter i UKONs poesi. Han pirker borti alle trygge, trøstende og fullstendig fiktive opprinnelsesfortellinger – individuelle som kollektive. Noe som i alle fall i denne leseren framkaller den spesielle dype, kullsvarte latteren som bobler helt bakerst i svelget, og forteller meg at jeg føler meg avslørt, at det finnes et ubehag side om side med behaget i denne avsløringen, som om noen stilte seg opp foran deg og flådde av seg ansiktet, for å åpenbare et strålende hvitt kranium.

Som sagt er det en upopulær misjon, enda mer upopulær enn noensinne, i disse tider hvor de episke og følelsessterke fortellingene om jeget er tilbake med full kraft. Dikt fra Brukaren er også tonesatt av elektrobandet Njurmännen, og man kunne faktisk tenke seg at UKON har mulighet til å bli en ny Per Højholt og få en real hit, men i stedet sitter kritikerne på Sveriges største kulturaviser og gjesper kjedene av ledd, noe som virker svært symptomatisk. Man roper på poesi med politisk engasjement, men reduserer samtidig en poet som UKON til en overfladisk klovn som har brukt sine gamle tricks en gang for ofte. I Brukaren finnes et passende tilsvar, et dikt om et samfunn hvis primære gestus er å gi andre skylda: «Det är kultursidornas fel att dagens poesi är så usel men dom bara skyller ifrån sig».

Susanne Christensen, Klassekampen 14. maj 2011

1 comment:

Susanne said...

Mere UKON her.