I Ingunn Øklands anmeldelse av min bok Den ulne avantgarde. Kritiske tekster fra 00-tallet (11.06.11) skriver hun at boken blant annet er en undersøkelse av kritikerrollen. Denne kan ifølge Økland anskues fra to forskjellige vinkler. På den ene siden finner man den «klassiske», formidlende og kvalitetsvurderende kritikken, og på den andre siden en kritikk som Økland kun omtaler med negative fortegn – ettersom vekten her «ligger på kritikeren selv». I «det selv- sentrentrerte anmelderiet» er det den «klamme» instansen selvet som står i fokus.

Gjennom tiåret tekstene i boken er hentet fra, har jeg stilt meg spørsmål om kritisk distanse, om litterær og essayistisk kritikk, og benyttet både teori og praksis i undersøkelsen. Øklands retorikk er sentrert om berøring og skam. Hun finner «rammeverket» for samlingen av essays kritikkverdig, og påtaler «iscenesettelsen» av Christensen i for- og etterord; her skal jeg «falle for fristelsen» og ta på meg selv i full offentlighet.

I 2010 falt jeg faktisk for fristelsen – ikke til vulgær selveksponering, men til å svare på endringene i det litterære landskapet. En kritiker virker ikke i et vakuum, og skjønnlitteraturens vending mot det selvbiografiske, som i nabolandene allerede var debattert i kjølvannet av verkene til Stig Larsson, Das Beckwerk og Lars Norén, har de siste par årene opplevd et gjennomslag med Karl Ove Knausgårds Min kamp. Økland henviser til anmeldelsen min av Beate Grimsruds delvis selvbiografiske En dåre fri, som ikke er trykt i boken, og finner at Christensen bør leve som hun lærer. Men jeg har aldri utstedt noe dekret mot selvbiografiske innslag i litteraturen! Jeg har kun forbeholdt meg retten til å si ifra når litteraturen blir spekulativ i sin følelsesmanipulasjon, slik jeg mener er tilfelle med Grimsruds roman.

Økland kan gjerne insistere på å forbli på «riktig» side av et stivsinnet FOR/MOT-skjema. Andre kritikere finner det mer interessant å undersøke hvordan litteraturen (herunder kritikken) kan iverksette ulike virkelighetseffekter.

Susanne Christensen, Aftenposten 24. juni 2011