Saturday, June 25, 2011

Trør takta

Rebecca Kjelland
Leve gammaldansen!
Forlaget Oktober 2011

Det er fristende å konstruere en historie om at et forfatterskap handler om en gradvis progresjon, om en slags skrittvis utvidelse av kampsonen: I debuten kommer et subjekt til syne via skriften, i oppfølgeren settes dette inn i en større, samfunnsmessig kontekst. Vi har allerede nå en forventning om at sjangeren muligvis endrer seg neste gang, fra dikt til roman – her forstås diktet på nedlatende vis som en mer umoden sjanger enn den definitivt mer populære romansjangeren.

Dette er ikke en fortelling jeg har lyst til å trekke ned over hodet på Rebecca Kjelland, som i 2007 debuterte med den fine diktsamlingen akkorda under fluktlinja. Likevel, debuten sporer en slags møkkete tilblivelse av et kvinnelig subjekt, det koster mye å artikulere seg her, og kanskje nettopp derfor oser de tempofylte og bastardiserte (dialekt blandet med engelsk) prosadiktene av aggresjon. Subjektet som kjemper seg til verden krangler både med Gud, natur og vitenskap, og det er helt eksplisitt snakk om væpnet kamp: I den relativt ordknappe samlingen finnes det pistoler, økser, pil, bue og klør. Pressure is on.

Både tonen og stilen har endret seg i den nye samlingen, men samtidig er ikke presset blitt mindre. Leve gammaldansen! er en sorgmunter treskodans som i en Alf Prøysen-aktig viseform (de fleste diktene rimer!) tegner opp et samfunn preget av åndelig og materiell fattigdom, bygdelivets inerti og en lang rekke mer eller mindre falne kvinner som drikker, danser og puler seg gjennom livet. Her blir det mulig å snakke om en dansegulvets poetikk, å frigjøre kroppen for spenninger er ikke nødvendigvis en bekymringsløs overskudds- aktivitet når det lakker og lir mot helga – nei, det er selvfølgelig selve gnisten til revolusjon, i alle fall er det i Kjellands univers en aktivitet med et sterkt preg av kulturkamp:

Je satte på no indiepop og alternativ emorock,
men da blei je sur som en røti sokk kan værra,
og je hørtes ut som ei masakopp med blæra full
av vaskebrett, Sunnlikt, vhs-kassetter og klesrull:

Nei, detta gåkke, faen fåkk,
detta ekke ekte indianertråkk
bare nok ei dverghønsflokk!


Det er for det meste Grünerløkkahipsteren som trampes ned på dansegulvet, i en både satirisk og ektefølt gestus er det Folket – preget av engleskoler og Hjernevask – som seirer hos Kjelland. Kultur forstås med folkelige fortegn, med avstand til hovedstadens negativistiske intellektuelle, handler det snarere om livsbekreftende gammeldans ("dragspelets glada ton"), gammalost og pottit. Selv gammalosten mobiliseres i kulturkampen: "Smør meg utover brødskiva/ je er jo Norges nyeste diva!" Det er muligvis symptomatisk at referansene ofte går over hodet på en interskandinavisk kritiker som undertegnede, på godt og vondt viser Kjelland fram en regressiv norsk kultur som virker lukket om seg selv i sin egen innadvendte bygdetralling. I dette landsakpet vies det særlig oppmerksomhet mot en rekke fandenivoldske kvinneskikkelser, blant annet treffer vi Lille Dill, som har sin helt egen subversive strategi:

Lille Dill i pureen
blei servert i foajeen,
ga non stikk i barmen,
røska non andre i tarmen,
gjengen havna på sjukehus,
stille Lille Dill i gryta står,
lurer på om hu skærr
drepe flere i år.


Det er mye å le av hos Kjelland, og det finnes et bitende satirisk potensiale i en del av diktene, men iblant blir latteren en smule tom.

Susanne Christensen, Klassekampen 25. juni 2011

No comments: