Wednesday, April 13, 2011

All guns blazing

Annie Le Brun
Virkelighetsoverdose
Oversatt av Per Buvik og Agnete Øye
Cappelens upopulære skrifter

På tross av at hennes forfatterskap strekker seg over de siste fem tiårene, er den franske poeten og kritikeren Annie Le Brun (f. 1942) neppe særlig kjent i Norge. Hun er en respektert formidler av Marquis de Sades forfatterskap, og har skrevet om flere forfattere med surrealistiske sympatier, som Alfred Jarry og Raymond Roussel. Le Brun er en autentisk 68-er, som før ungdomsopprøret var med i den siste ikarnasjonen av André Bretons surrealisme-miljø. Det er den revolusjonære forståelsen av surrealismen hun bekjenner seg til, som neppe vurderer nidtriste Dali-malerier som eneste representant for denne mangefasetterte –ismen.

Virkelighetsoverdose er fra 2000, og det lille etterspillet ”Om teorioverdosen" er fra 2007 – tekstene danner en pakke, men det er definitivt den førstnevnte teksten som er den mest egenartede og interessante: Stilen er en slags poetisk rap med høy sigarføring og mange løse påstander. Le Bruns trang til å være i opposisjon gjør også at hun skyter vilt rundt seg, og rammer stort sett alle representanter for såkalt ”French Theory”, noe som kan virke bissart, blant annet fordi hun så tydelig definerer sin egen tenkning opp mot disse. I bokas første tekst er det særlig Jean Baudrillard, man faller i tanker om. Det kan være vanskelig å se akkurat hvor hennes og Baudrillards veier skiller lag, annet enn at Le Brun skriver med et frådende raseri i bunn og – kanskje derfor – framstår som tydeligere politisk, og samtidig mer aggressivt posisjonert.

To virkeligheter ligger i krig med hverandre, disse kan kalles en ”indre” virkelighet – "drømmenes rike" – versus et reality-helvete av samme lest som Guy Debords ”spectacle” og Jean Baudrillards ”simulakrum”. Det er sistnevnte, rasjonelle og teknokratiske versjon som sprer seg som en avskogning overalt og gir oss en virkelighetsoverdose. Katastrofen er i utgangspunktet språklig, men via Le Bruns superkreative metaforiske brobyggeri skapes paralleller til den økologiske krisa i samtida. Rasjonelle språkmutasjoner – nytale – står i konspirativ forbindelse med genmanipulerte grønnsaker, og så videre.

Så hva har fransk teori med dette å bestille? Var det virkelig Roland Barthes som tok kål på spekkhuggeren Keiko? Le Brun er med sin temmelig paradoksale anti-akademiske vitalisme litt for rask til å framstille alle former for refleksjon som voldtekt av det sanselige. Også intellektuelle prosesser er en slags fortæring, ikke bare angstfylte analyser som fører til overbelysning av drømmenes dunkle rike. Le Brun skriver selv poetisk og ekspressivt, men er ikke hennes egen virksomhet også del av en språkliggjøring, en slags oppklaringsprosess?

Med sin Sade-inspirerte forkjærlighet for klare posisjoner, strid og hierarkier, er den franske teoriens dødssynd ifølge Le Brun den dekonstruktive skriftpraksisen som nedbygger jeg-et. Disse ikke-hierarkiske strukturene er mutert til en invaderende, altomfattende størrelse, mener hun. Det som i vår hjemlige sandkasse ofte blir utskjelt som tåketale er altså snarere et uttrykk for rasjonalisme, ettersom skriften nærmer seg det nøytrale – et slags likhetsvirus – som om man tråkket på en fuzz-pedal og druknet et velkjent norsk fjellandskap i brusende støy.

Fransk teoris bruk av nettverket som bilde på det mangfoldige jeg-et fører lukt inn i den neoliberale samtiden hvor nettverksstrukturer er blitt virale og truer med å legge jorden øde. Jovisst, Roland Barthes drepte faktisk Keiko.

Le Brun går også løs på samtidskunsten. Paris’ museum for samtidskunst, Centre Pompidou, kalles en gigantisk blender av kulturell virkelighetsoverdose, og hun har ingen sans for den anakronistiske DJ-miksen av kunst som ofte presenteres her. Hærskarer av kultureksperter "gjør alt de kan for å redusere vår sanselige historie til en faktabank" knurrer hun. I "Om teorioverdosen" er det om mulig enda høyere body count: Le Brun nøler ikke med å likvidere de amerikanske teoretikerne Donna Haraway og Avital Ronell på et par setninger, Hélène Cixous' og Luce Irigarays arbeide reduseres til "tekstuelle menustrasjoner" og kritikken av både Barthes og yndlingsskyteskiven Julia Kristeva rettes mod enkeltuttalelser som de to siteres på igjen og igjen. Det er ofte himmelropende usaklig, for det meste veldig morsomt, og iblant rammende. Det som skiller Le Brun fra brorparten av den indignasjonsprosa som har vært på high rotation i mediene de siste årene er at hun ikke kollapser i et populistisk hat, men snarere i et flammende forsvar for poesien.

Jeg er usikker på om Le Brun og jeg tenker på det samme når vi snakker om ”poesi” og ”sanselighet” – særlig hennes begreper om sanselighet virker veldig falliske. En murrende understrøm av metaforiske pisker og strap-ons tar mer plass enn bilder av mørke skoger. Boka føyer seg midlertid fint inn i en av de mest solide teoretisk-filosofiske seriene i landet, og oversetterne Buvik og Øye har valgt å utstyre Le Brun med et omfattende noteapparat, som til en viss grad bøter på de mange underforståtte referansene.

Susanne Christensen, Klassekampen 16. april 2011

No comments: