Wednesday, January 12, 2011

Elskeren

Karin Gundersen
Roland Barthes. Teori og litteratur
Sakprosa, 159 sider
Aschehoug, 2010

Det skal holde hardt å påstå at forfatteren er død, i den stormen av selvbiografisk fiksjon vi har vært i de siste ti årene eller mer – selv om det er verdt å bemerke at påstandene om det selvbiografiske jeg-et ofte er vilt motstridende: Det mer entydige, dildoaktige jeg vender tilbake, side om side med en mer åpen versjon, som fletter seg inn i sin kontekst og hjemsøker alle fikse identitetskategorier.

Det eneste vi med sikkerhet kan konstatere, er at de ideologiske slagene om jeg-et og virkeligheten er langt fra over, men snarere har tilspisset seg. Dette foregår samtidig med at vi angivelig er blitt «postteoretiske» – påstandene om teoriens statusfall kommer og går som vårregn.

Ifølge Karin Gundersen, professor i fransk litteratur ved Universitetet i Oslo, har vi vært postteoretiske i 30 år, faktisk helt siden den legendariske franske teoretikeren, kritikeren og semiotikeren Roland Barthes ble meid ned av en lastebil og døde. Noen mener dette innebærer at verden er blitt mer enkel og «virkelig», mens andre ville påstå det motsatte, at naturaliseringen av ideologiske ståsteder aldri har vært mer insisterende.

Roland Barthes har – til forskjell fra sine samtidige, de såkalte poststrukturalistene (eller «68-tenkere») – ikke skrevet et livsverk som kan oppsummeres i en enkelt hovedidé. Men vi har allerede streifet innom to velkjente Barthes-slagere: Essayet «Forfatterens død» fra 1968 – ofte forstått som et modernistisk manifest mot historisk-biografiske tolkninger – og den marxistisk inspirerte kulturkritikken som Barthes utfolder i Mytologier (1957), hvor et bredt utvalg av kulturelle ytringer analyseres som ideologiske konstruksjoner, for eksempel en pastareklame som spiller på våre forestillinger om et Italia hvor maten alltid er hjemmelagd, ekte.

Barthes er på mange måter innbegrepet av moderne litteraturvitenskap, og utover de allerede nevnte tekstene, er fotografistudien Det lyse kammeret (1980) ikke til å komme utenom. Dette er vel å merke min egen personlige kanon, for det finnes mye mer – mange flere – Barthes, for hans verk er virkelig mangfoldig. På grunn av svak helse blir hans karriere lenge formet utenfor institusjonen, noe som er altavgjørende for den gjenkjennelige stilen: Han skriver lekende lette, litteraturforelskede essays.

Men la oss se på Gundersens Barthes! Hun har oppdatert sin bok, som tidligere hadde tittelen Roland Barthes. Etapper i fransk avantgardeteori (1989) og legger fram nettopp vår tids postteoretiske status quo som en god grunn for å vende tilbake og lese Barthes. Det er symptomatisk at ordet «avantgarde» er forsvunnet fra tittelen, ettersom 68-tenkerne ikke oppfattes som i opposisjon lenger. En tredjedel av boka er nyskrevet, og det gamle manuset er revidert – dette er altså fresh.

Stilmessig legger Gundersen seg tett opp til Barthes, avsnittene er korte og stilistisk elegante og tar systematisk for seg de begrepene Barthes dels lånte, dels skapte selv. Når Gundersen lykkes best, klarer hun å åpne opp begreper, forklare dem og desautomatisere dem, som hun for eksempel gjør med Foucaults begrep «diskurs» – disse ordene som lukter pensum og tvang forsøker Gundersen å brekke opp: Ut kommer en bukett roser. Den ulmende lidenskapen som finnes i teoriene om språksystemene, blir plutselig synlig igjen.

Hennes fine oversettelse av Barthes’ tiltredelsesforelesning ved Collège de France i 1977 er trykt sist i boka. Her forklarer han for den motvillige opptakelseskomiteen (han ble ikke ansett for å være en «ordentlig» forsker) at alt han har skrevet av essays, er drevet av skrivegleden. Fra Nietzsche til Marx, inn i den lingvistiske strukturalismen og videre inn i psykoanalysen og hedonismen. Barthes’ arbeid drives av en metodisk og tematisk rastløshet, og hans ganske tilgjengelige, essayistiske stil er en logisk konsekvens.

Og forfatteren er kanskje død, men Barthes lar seg ikke stagge, og skriver hele tre selvbiografiske verk. Gundersen formulerer det slik: “Veien ut av selvet, som kjærligheten og litteraturen har felles, blir vi også med på når vi leser». Det ville være dumt å glemme Barthes – ja, nesten som å glemme hvordan man elsker.

Susanne Christensen, Klassekampen 15. januar 2011

No comments: