Et kaotisk indre

Kristin Ribe
Natt, regn
Roman, 147 sider

Det ville være feil å si at Kristin Ribe sikter lavt – hun er faktisk litt av en dare devil, hvis vi snakker om risiko i litteraturen. Etter fem romaner framstår hennes prosjekt som temmelig konsekvent og utholdende i sine undersøkelser av ureine bevissthetsstrømmer og liv på grensen til det ulevelige. Også i Natt, regn overgis vi, fra første side, til et annet menneskes kaotiske indre. Her finnes ingen etablering av en dramatisk karakter, ikke skyggen av en pedagogisk gest mot leseren, ikke noe gradvis møte eller en slags arkitektur som kan rase sammen før kaoset inntreffer. Alt vi får er en alder, 14 år, og et barn som ser moren («MOR») bli båret ut av huset etter et selvmordsforsøk.

Vi kan legge til litt flere opplysninger i etterkant: Personen hvis kaos-tekst-sinn vi utsettes for, er praktiserende lege og befinner seg i en slags reaktiv krise som 41-åring da hennes mor («MOR») får slag. Den skyldfølelsen hun ble påført som barn, forsøker hun å reparere med legeyrket, her kan hun gi det hun føler hun skylder, sannsynligvis med en eksepsjonell dedikasjon, men hun vil nok alltid føle seg utilstrekkelig. Krisen er et faktum, og selv om denne leseren verdsetter radikal desorientering, er det først på side 49 at jeg klarer å orientere meg, og det er en litt vel sein oppvåkning.

Det plagede sinns litteratur er problematisk fordi den implisitt påstår at psykologiske og grammatiske strukturer er sammenfallende størrelser, og det er først i de to avsnittene «Lege» og «Religion» at materialiteten, og dermed det sosiale, sniker seg inn, gjennom oppramsinger av dagens gang, i form av møter med syke mennesker. Legerollen kan ikke lenger «containe» og hele andres smerte, hennes egen krise bryter gjennom i form av en stadig mer hakkende, stammende grammatikk. Setninger mangler ord, ord forekommer i feil former, en slags trøtthet eller regresjon preger uttrykket. Teksten er altså på vei mot full kollaps, tynget ned av panikkslagne skyer av spørsmål, en slags ekstrem tallmystikk og intense grublerier omkring religion – ja, nærmest en mindre religionskrig, for reinkarnasjonstanken framstilles som absolutt fryktinngytende og feil.

I kontrast til de grammatiske skadene finnes også et lyrisk høystemt språk, men for det meste kjører grubleriene løs i en slags speed metal, så hardt går det for seg, med så mange litterære krumspring. Det paradoksale med en så utagerende litteratur, er at den gestalter et maktesløst menneskesinn som igjen og igjen peker på seg selv på en måte som gjør rommet klaustrofobisk, for hva skal jeg gjøre som leser? Hva får jeg å jobbe med her, er det noe jeg kan undersøke og stille spørsmål ved? Nei, jeg får spørsmål hamret inn i meg, blir trengt opp mot veggen og må enten lukke ørene, eller tre fram og si stopp, som om dette var en sceneforestilling, få det lidende sinnet til å stoppe denne endeløse spinningen.

Og det blir problematisk, for ettersom teksten er «gal» kan ethvert ord passe inn, ethvert innfall synes å rettferdiggjøre seg selv. Det plagede sinns litteratur er den absolutte antitese til for eksempel Trude Marstein og Helle Helles subtile litteratur, som tilsynelatende utelukker psykologi – forestillingen om «et indre» – og hengir seg til beskrivelser og nettopp derfor oversvømmes, eller virker intens. Vi må mobilisere ville sjeler som Hélène Cixous og Sarah Kane for å komme i nærheten av Ribes ambisjoner, men det er nok et stykke igjen dit, for å si det mildt. Et roligere modus med mer rom for leseren ville være å foretrekke, sier jeg, og føler meg som James Deans kjedelige, men snille, tante.

Susanne Christensen, Klassekampen 31. marts 2012

Stilhed kan være fortrængning. Troen på at man kan holde det forfærdelige borte ved ikke at benævne det. Men stilhed kan også være lydhør åbenhed. At gøre sig stille og dæmpet, så man kan høre det, der i mange år har været overdøvet af livets og dagens gang. I Merete Lindstrøms roman er stilheden begge dele. Der fortælles OM den stilhed, der gennem årtier har hersket i en norsk kernefamilie for at holde det skræmmende borte. Men der fortælles MED den stilhed, som er åben og lyttende. Romanens jeg-fortæller Eva har nået et punkt sent i livet, hvor hun kan være stille på dén måde, og Merete Lindstrøm har givet hende en uforglemmelig dæmpet og ligefrem stemme, som fastholder læseren i intens og koncentreret lytten fra romanens første linjer. Det er en stemme, der slipper den anden ind. I romanen er dét et genkommende tema: at slippe den anden ind. At åbne sin dør for den anden og blive bange. At åbne sin dør for den anden og blive forelsket. Hos Lindstrøm sker begge dele, og de to erfaringer ligner hinanden. I begge tilfælde åbnes døren samtidig for fortidens spøgelser. Vi hjemsøges endog af de smerteligste spøgelser fra den europæiske historie: Spøgelserne fra Auschwitz. At skrive lyrik efter Auschwitz er barbarisk, sagde Adorno. Men Merete Lindstrøms prosa er ikke en barbarisk æstetisering af Auschwitz. Den er det åbne, eftertænksomme og lyttende svar, som man skylder fortidens spøgelser, når der bliver så stille, at man kan høre dem hviske.

Lilian Munk Rösing ved overrækkelsen af Nordisk Råds Litteraturpris til Dager i stillhetens historie af Merethe Lindstrøm 22. marts.

En vitaminbombe

Glänta #3-4/11
Red. Göran Dahlberg, m.fl.

Det er lett å kalle svenske Glänta et engasjert tidsskrift. Siden 1993 har redaksjonen rettet oppmerksomheten mot postkolonial teori, psykoanalyse og såkalt kontinental filosofi, kryssklippet med litteratur og kunst. Nummeret som nå foreligger samler tekster fra et symposium på Umeå universitet våren 2011, under tittelen ”Vad är engagemang", og her stilles det viktige spørsmål som både er undergravende og revitaliserende: Hva vil tidsskriftet meg, og hvorfor leser jeg? Jo, både tekst og leser er del av en støyende bølge av evig engasjerte stemmer som fyller det mediale rommet og krever forandring.

Linn Hansén og Hedvig Härnsten er medredaktører og skriver i lederen om den postpolitiske tilstanden, hvor politikerne abdiserer fra politikken og gir seg hen til et medieskuespill, hvor det personlige engasjementet kan oppstå som en konsekvens av denne kollapsen. I desember 2011 utnevnte Time Magazine ”The Protester” til årets person, blant annet med referanse til den arabiske våren og den nordamerikanske grasrotbevegelsen Occupy Wall Street, men Anders Johansson er ikke så optimistisk i sin artikkel "Till tumrullandets försvar", hvor han blant annet diskuterer sosiale medier (Facebook, Twitter) som ofte løftes fram som et nyttig demokratiseringsverktøy. Johansson mener å kunne bevise at engasjementet i de tradisjonelle folkebevegelsene er nedadgående, samtidig som klikk-aktivismen bare tilbyr en tilsynelatende selvrealisering, men snarere produserer identitet: "Resultatet är en narcissistisk pseudoaktivism, en radikal fernissa på business-as-usual – den verkliga cynismen." Johansson holder, som Slavoj Zizek, døra åpen til tausheten som en radikal kraft.

Judith Butlers strålende tale "Kropparnas allians och gatans politik", som var del av det norske OCA-programmet på Venezia-biennalen i fjor trykkes også her, og Johan Fredrik Hartle analyserer Tom Wolfes slagord "radical chic" – en kritikk av det borgerlige engasjementet i 70-tallets politiske aktivisme – og lykkes i å vende kritikken mot Wolfe selv. Her finnes også en rekke eksempler på aktivistisk kunst, for eksempel forteller Patricia Lorenzoni om sitt egenproduserte hefte "Recommenderad vidreläsning" som ble sendt rundt til ulike svenske politikere, og som inneholdt en oversettelse av Mussolinis Fascismens lære (1932).

I en tid hvor den hurra-aktige oppmuntringen til å støtte gode saker med likes til høyre og venstre presser seg på, kompliserer Glänta ting på en gunstig og tankevekkende måte som leder den revolusjonære godviljen i nye retningen. Glänta er kort sagt en vitaminbombe til engasjerte sjeler som ønsker seg en selvrefleksiv stund mellom slagene.

Susanne Christensen, Klassekampen 10. marts 2012

Historie er på moten

Personae – klær, kropp, kultur
#3/4 – 2011
Redaktør Elisabeth Skjervum Hole

Personae dukket opp i den norske tidsskriftflora i 2008, og vil være et slags thinking woman’s moteblad med høy sigarføring og ambisjon om å koble mote til diverse estetiske diskurser, stilhistorie, kulturhistorie og filosofi. Dette nummeret forsøker seg med et tema omkring religion og ritualer, og et par av artiklene i denne seksjonen er ganske god lesning.

Sissel Hoffenghs intervu med presten Ellen Aasland Reinertsen viser en åndsarbeider som har et reflektert forhold til hva det vil si å iføre seg et rituelt kostyme, og hvordan kostymet endrer bevisstheten. Høydepunktet er Tuva Borchs tekst om Amish-folket. Borchs tekst – med utgangspunkt i et akademisk studium – kommer bl.a. til liv fordi den forteller om et feltarbeid der hun for tiden lever som Amish selv. Borch bruker performativitetsteoretikeren Erving Goffmans klassiker fra 1959, The Presentation of Self in Everyday Life, og viser hvordan disse puritanske, dypt anti-moderne menneskene nettopp styler seg til sin identitet som Amish.

Arnt Fredheim skriver om hvordan religion, mytologi og politikk trenger inn som sitater i mote- og popverdenen. Popmusikken, religionen og fascismen kan alle forstås som sterke, retoriske konsepter som gjennom et bombardement av sansene har som mål å påvirke følelsesmessig. Enhver som har gått inn i en katolsk kirke vet at man lett kan bli mo i knærne, kirker er rett og slett en slags arkitektonisk LSD som bruker tegn og symboler for å generere ekstase. Fredheims artikkel fremstår likevel en smule bluferdig,
eller kanskje rett og slett forsiktig.

Videre i bladet fylles det på med en endeløs rekke av encyklopediske artikler: Jomfru Marias «plass i kulturhistorien», Slangen i Paradis sin «plass i kulturhistorien», et cetera. Ytterligere encyklopedi dekker tweed, dongeri, kimono og så videre. Ideen er sikkert fin, folk i motebransjen strør om seg med sitater, men kjenner de faktisk til historien?

Istedenfor å bidra til den kommersielle trendtåken vil Personae skape historisk bevissthet i motefeltet. Men generelt blir artiklene for korte og kjedelige. Og her må vi begynne å adressere problemene. Petit-delen er ikke bare horribelt dårlig, den faktisk både ødelegger og motsier resten av bladets ganske heroiske – om enn ikke alltid realiserte – ambisjoner. Elisabeth Skjervum Holes leder lover oss noe som vi først ser en flik av på side 56, inntil da utsettes vi for en hel del fordomsbekreftende visvas, hvor skribentene maner fram det ene nervøse motevraket etter det andre som durer i vei om «innovasjon» og «radikalitet» og om hvordan de har clubbet seg til en kreativ karriere.

Artikkelen om fotografen Helmut Newton eier ikke spor av språklig motstand; kvinnekroppen omtales som om vi leste en kokebok eller en bruksanvisning for massemordere. Det holder ikke å begrunne slapp redigering med leserens konsentrasjonskrise, selv «lette» tekster må forsvare det papiret de trykkes på. Det skjer dessverre ikke her.

Susanne Christensen, Klassekampen 25. februar 2012

En tredje vei

Stig Sæterbakken
Essays i utvalg
Etterord av Anders Johansson
Sakprosa, 291 sider

Å lure ordløst i utkanten av noe. Det er ikke sikkert at dette kan bli til en tekst, og denne usikkerheten sleper skribenten med seg som skitt under sålene, denne dirringen er tekstens forutsetning. Det faktum at hver setning strengt tatt føles som et spørsmålstegn, en famlende åpenhet som avissidenes trygghetsskapende iscenesettelse legger et lokk på. Teksten ikler seg en gjenkjennelig layout som kanskje får den til å se mektig ut, men så står den likevel der i hjørnet og svetter og skjelver under klærne.

Selv sto jeg i utkanten av noe i 2001, som elev ved Forfatterstudiet i Bø, men uansett hvor mye man anstrengte seg for å forbli usynlig, hvor taust og gjenstridig man enn oppførte seg, var det ikke mulig å unnslippe Stig Sæterbakkens blikk. Han dro oss inn, og han dro meg inn, og vi er mange – først og fremst hans familie og nærmeste krets, men også hans tidligere elever – som er berørt av hans altfor tidlige bortgang.

Det var våren 2001 og Sæterbakken hadde nettopp gitt ut essaysamlingen Det onde øye med noen av sine sterkeste tekster, spesielt essayet om William Faulkner, «Det er for sent», som du bokstavelig talt mister pusten av hvis du leser det i forlengelsen av et annet høydepunkt, ikke bare i forfatterskapet, men i nordisk essayistikk: «Hitler, en metafor for Tyskland», en sterk tekst som bare er blitt enda viktigere. Ut fra en slags traumenes tidsregning – traumer her forstått som terrorangrep – ble disse tekstene publisert rett før 11. september 2001 og trykkes nå på nytt i en samling som kommer ut rett etter 22. juli 2011. Disse datoene vi kan kverne på til håret blir grått, disse terroraksjonene som også rammer øyet, rammer vår lesning, og som dermed også forandrer litteraturen, stiller den i et annet lys.

I Det onde øye kretser tekstene nok en gang rundt grunnleggende sæterbakkenske temaer som han behandler både i essayistikken og romanene sine; den gjensidige – både tragiske og karnivalistisk komiske – måten det gode og det onde betinger hverandre på, eller, rettere sagt, de størrelsene som kalles «godt» og «ondt» og som opptrer i tallrike forkledninger gjennom forfatterskapet. Både i essayet om Faulkner og seinere i lesningen av den svenske forfatteren Nikanor Teratologen (fra Dirty Things, 2010) er den skrivende så overveldet, så begeistret, så klartseende at det bobler av latter i underteksten, noe som nærmer seg det paradoksale når vi har å gjøre med en forfatter med et så konsekvent, mollstemt alvor som Sæterbakken. Han skriver riktignok om hierarkiske sørstatsfamilier (Faulkners Absalom, Absalom! fra 1936) og om Nazi-Tyskland, men begge essayene er også meditasjoner over vaklevorne strukturer som hjemsøkes av brister, gjenferd, mangler, og over hvordan disse eksemplene på en slags pervers sivilisatorisk orden gang på gang påkaller sin motsetning. For hver gang døra lukkes til mørket, vokser mørket seg bare sterkere.

I undervisningen i 2001, og i disse essayene, understreker Sæterbakken nødvendigheten av å skrive dårlig, og her hinter han til en slags tredje vei, et vippepunkt mellom statisk perfeksjon (hvis noe sånt finnes) og makkverket; her finnes litteraturen. Det er slående hvor god han er til å lese seg selv, idet leseren har formulert en innvending, har hans selvkritiske blikk nettopp sett det samme. Som enhver god modernist med Georges Bataille som husgud raser han mot dannelse, formidling og pedagogikk og jubler over den perverse antidannelsen som relasjonen mellom Morfar og Pyret er et eksempel på i Teratologens Äldreomsorgen i Övre Kågedalen (1992). Samtidig får han øye på sin egen uutholdelig fullendte skrift og hvilket paradoks som finnes i disse alltid dannede, alltid formidlende hyllester til det formløse, til de verkene som beveger seg i et grenseland. Sagt på en annen måte: Det er ingenting lukket over disse tekstene, de er djevelsk utfordrende og samtidig djevelsk sjenerøse.

Essayet «7 feil» splitter seg opp i like store deler brødtekst og fotnoter, nærmest en visuell gjengivelse av de paradoksalt forbundne dualismene som Sæterbakken ofte maler opp. En feil – kanskje en av de sju kardinalsyndene – ligger helt oppe i dagen, det entydige fokuset på en bestemt, alltid mannlig, forfattertype. Når en kvinnelig kunstner endelig dukker opp, er det popikonet Gwen Stefani som hylles for å skape lekre, tiltalende overflater i sine musikkvideoer. Skal vi følge Sæterbakkens logikk er det ikke slik at han forsømmer en moralsk forpliktelse, men det er tydelig at det stadig finnes uutforskede områder her.

Både det blytunge alvoret og den – tross alt – skremmende formfullendte skriften er deler av monstrøsiteten, og jeg kan bare bli stående og vinke farvel til den vandreren som vil høyere opp, stadig høyere opp.

Den modernistiske mørkemannen står i fare for å stivne til en klisjé, men ser man inn i det mørket som Sæterbakken så konsekvent utforsker, så finnes det som oftest en rikdom av nyanser der. Som det heter i Velvet Undergrounds Leopold von Sacher-Masoch-inspirerte sang «Venus in Furs» (1967): Different colors made of tears.

Susanne Christensen, Klassekampen 4. februar 2012

Svermerisk kultur

Stefan Aust
Baader-Meinhof. Historien om Røde Armé Fraksjon
Oversatt fra tysk av Kjell M. Paulsen

Det er som om skoddene mellom fakta og fiksjon ikke er helt tette når det gjelder den tyske terroristorganisasjonen Rote Armée Fraktion. Dette er navnet de selv bruker idet de trer inn på scenen i løpet av 70-tallet. I offentligheten gis de navnet Baader-Meinhof, som trekker fram den venstreradikale journalisten Ulrike Meinhof, framfor den kvinnen som – sammen med Andreas Baader – faktisk fungerer som leder, nemlig Gudrun Ensslin. Etter hvert sporer RAF-medlemmene av i en voldsom radikaliseringsprosess som plasserer dem utenfor loven, men i starten vokser de ut fra studentopprøret, og henter inspirasjon fra blant annet maoismen og marxistisk teori, men også fra skjønnlitteratur som Herman Melvilles Moby-Dick (1851), Hermann Hesses Steppeulven (1927) og Bertolt Brechts Die Maßnahme (1929). Seinere blir de også til kunst, blant annet i Odd Nerdrums maleri Mordet på Andreas Baader (1978) og i ulike former for forsøk på kunstnerisk eller dokumentarisk tolkning. Stefan Austs bok fra 1985 er blitt stående som en autoritet på området, ikke bare rangerer den høyt på lista over RAF-litteratur, men er også en klassiker i dokumentarsjangeren og forelegget til filmen Baader-Meinhof Komplex (Uli Edel, 2008).

Aust skriver en detaljert fortelling som for det meste holdes i en faktuell og relativt nøytral tone, selv om et par tydelige grep i starten drar leseren inn i stoffet, og gir forfatteren kredibilitet. I forordet fra 2008 trekker Aust linjer til terroristaksjonen i New York 11. september og utdyper sin egen rolle i RAF-historien: Aust var, som Meinhof, skribent i det venstreradikale tidsskriftet konkret. Da Meinhof var i en PLO-treningsleir i Jordan, skred han til handling: Han var med på å få hennes to tvillingbarn hjem til Tyskland, i skjul for både det tyske politiet og fra RAF selv.

Aust presenterer seg som vitne, og åpner på dramatisk vis in medias res – bokas mest fiksjonaliserte sekvens – med fortellingen om gruppens selvmord i fengsel i 1977, hendelser som fremdeles er omdiskuterte, noe Nerdrums maleri understreker; muligheten for at selvmordet var mord, iscenesatt av staten.

Strengt tatt er de første 200 sidene de mest interessante, og man kan fristes til å mene at Aust ikke kommer dypt nok i sine undersøkelser av hva som er beveggrunnene til de sentrale medlemmene – dels på grunn av at han ikke tillater seg essayistisk spekulasjon eller filosofiske digresjoner. Etter det tragikomiske besøket i Jordan, hvor Baader virkelig kommer ut som en kolerisk psykopat støttet av den voldsromantiske prestedatteren Ensslin, og hvor gruppen også gir seg i kast med paranoide spekulasjoner om diverse medlemmers troverdighet, er det som om RAF-maskinen klikker i gang; det er ikke flere spørsmål å stille, ikke flere diskusjoner å ta, og Aust må også hengi seg til endeløse, actionpregede beskrivelser av bankran, bombesprengninger, flykapringer, kidnappinger og mord.

Det finnes en intens, moralistisk motvilje mot å presentere terrorister som karismatiske motefenomener, en kritikk som inkluderte filmen fra 2008 – noen mente den gikk for langt på dette punktet – men samtidig er nettopp dette med på å understreke RAF-medlemmene som produkter av historien, først som barn av nazister og av den generasjonen som var passive vitner til jødeutryddelsen, seinere som produkter av ’60-tallets frigjøringsromantiske happeningkultur, som for det meste var et sunt svar på den forrige generasjonens passive, ukritiske forføringsvilje. Er RAF-erne hipstere? Svaret er ja, til å begynne med, men stjernekultur kan være så mangt: I vår samtid er stjernedyrkelse ofte uttrykk for tom narsissisme, men det er tydelig at RAF-erne i utgangspunktet var tent av politiske og filosofiske ideer, en viss porsjon reelle solidaritetsfølelser og en vilje til å få det vestlige samfunn til å ta inn over seg Vietnamkrigens grusomhet; blant annet var ett av midlene å sprenge bomber i tomme kjøpesentre, med store materielle skader til følge.

Disse aksjonene står helt på vippen i skjæringspunktet mellom aktivisme og terrorisme, og skapte et sus rundt RAF som plutselig ga et ansikt til allerede eksisterende strømninger i kulturen. Deres avslappede stil i rettssalen, og bilder der de framsto jeanskledde og røykende, bygde opp under dette. Hollywood produserer i 1967 filmen Bonnie and Clyde, svermeriske forestillinger om det lovløse paret finnes allerede i kulturen. Baader og Ensslin kan nærmest plukke glorien ned fra himmelen, eller ut av det kollektivt ubevisste om du vil, og denne evnen til å inkarnere samtidens politiske drømmer er også en av forutsetningene for deres «suksess» som terrorister; når de velger volden, er publikum så å si allerede hooked.

Terrorisme handler om å utføre aksjoner som griper dypt inn i menneskers liv, men som også rammer visuelt, som skaper symboler og bilder. Også frigjøring skapes av bilder; statuer som veltes, murer som faller. I dag er de teknologiske øynene allestedsnærværende, og både aktivister og politi er mer maskinelle og anonymiserte når de på rituelt vis støter sammen i gatene. Austs snart 30 år gamle bok kan si oss noe om radikaliseringsprosesser, men dagens landskap er merkbart annerledes enn på RAFs tid.

Susanne Christensen, Klassekampen 28. januar 2012

Et fellesskap

Johannes Anyuru
En civilisation utan båtar
Dokumentardigt, 150 sider
Glänta produktion, 2011

Tittelen på den siste boka til den svenske poeten Johannes Anyuru refererer til Michel Foucaults formulering fra en forelesning i 1967: «I civilisationer utan båtar torkar drömmarna ut, spionaget ersätter äventyret och polisen tar piraternas plats.» Boka er basert på en blogg Anyuru skrev i Atens urolige gater sommeren 2011, mens han ventet på å dra med Ship to Gaza i en trassig gestus mot Israels blokade. Anyuru tar drømmerens posisjon ned i minste detalj; boka er satt med en svermerisk blå skrift, men han svever ikke bort til tonene av «Imagine», det er både tørt og reflektert nok til at beina holdes godt plantet i bakken.

Introen «Gazas stränder» er skrevet i datid og handler om å gå rundt og vente i Göteborg, om en beslutning som treffes under sterk tvil og om de tankene som denne skjerpede tilstanden avføder. I bakgrunnen har vi en syk far og bevisstheten om at det gikk skrekkelig galt på Ship to Gazas første ferd i 2010, hvor ni aktivister ble drept da israelske soldater bordet passagerbåten Mavi Marmara. Anyuru kaster seg inn i politiske diskusjoner, refererer til ting han har lest (han slår flittig opp i Judith Butlers Frames of War fra 2009), men er også sanselig til stede i teksten. Det er denne vekselvirkningen mellom refleksjon og en slags epifaniske øyeblikk hvor bevisstheten for eksempel forsvinner meditativt inn i en trekrones bevegelser som understreker troverdigheten – transcendensen er ingen påstand, like lite som det intellektuelle engasjementet.

Anyuru drar til Aten med koranen og Göran Sonnevie i bagasjen, og denne mer bloggaktige delen av teksten – holdt i nåtid – blir tyngre, men også lettere: Bruk av slang og direkte tiltale til et «ni» gjør Anyuru glimtvis til en upretensiøs og hverdagslig dude, muligens et forsøk på å unnslippe prosjektets tyngende alvor.

Ventetida blir lang i Atens gater, de påmeldte til Ship to Gaza blir trent i ikkevoldelig motstand, mens media kaller dem muslimske terrorister, og byen tåkelegges av tåregass. Heftige demonstrasjoner avholdes mot IMF-avtalen som den greske regjeringen påtvinger sin befolkning – det er kort sagt et skremmende gunstig sted å reflektere over aktivisme, i de samme gatene hvor han også støter på iranske asylsøkere med igjensydde munner, et skrekkinngytende syn.

Han reflekterer også mye rundt poetiske troper som navn, kropp og stemme. Det er som om det ligger en sentrallyrisk diktsamling skjult i midten av den dokumentariske teksten, noe Anyuru eksplisitt formulerer seg om: «Hvad er en dokumentarpoet?» Han er ingen estetisk hardliner, dokumentarpoesi kunne sett mer radikal ut enn dette, men etter hvert som boka åpner opp for lange sitater fra venners brev blir det tydelig at poeten kan være en båt med mange om bord, et kollektiv av stemmer. Og det er her verket kulminerer, i et langt cut up-dikt hvor et større, skrivende fellesskap står fram med fragmentariske bidrag.

I den norske dokumentarromanen Bagdad Indigo (2011) reiser Geir Angell Øygarden – kjent som Karl Ove Knausgårds venn i Min kamp – inn i Irak under amerikanernes invasjon i 2003. Men Øygarden skriver ofte i en moteriktig kynisk tone, noe som fører til at hans medaktivister blir karikert – det gjør ikke Anyuru i sin tankevekkende reise inn i dokudiktet. Men vi vet imidlertid at det ender mørkt; båtene blir sabotert eller stoppet av greske havnemyndigheter, men noe er likevel forandret for alltid: «Jag är vaknare nu. Alla är lite vaknare nu. Den jag var när jag reste kommer aldrig mer hem.»

Susanne Christensen, Klassekampen 14. januar 2012

A4

Caroline Kaspara Palonen
Xeroxdager
Roman, 150 sider

På siste side står hovedpersonen i Caroline Kaspara Palonens debutroman fram med navn: Mildrid. Det seine tidspunktet er symptomatisk. Vi møter først henne og samboeren Ove i en tilstand av bekymringsløs ungdomsforelskelse, men forholdet til Ove begynner å gå i oppløsning når han forlater sveiserjobben, begynner på midtøstenstudier og blir trukket inn i en gjenkjennelig masseidentitetsproduksjon på universitetet.

Mildrid er «kopieringsjenta», hun jobber i en kopibutikk og er en ganske tom og taus figur som holder seg til katten Xerox og ellers iakttar Oves forvandling, særlig i møtet med Mildrids rake motsetning Sara, en av Oves betenkelig nære studievenner. Mildrids kritikk tiltar, og kampen står om matvanene i huset: Ove dropper søppelmaten til fordel for en hipsterdiett med høyt fiberinnhold, men slagene dem imellom arter seg ikke som åpne konfrontasjoner, snarere som små forskyvninger, en rekke mikrokritiske avvisninger som når et formuleringsmessig høydepunkt idet Mildrid insisterer på sin sukkerfylte skogsbæryoghurt.

På samme måte er forfatteren selv aldri eksplisitt, alltid lurer språket i det bevisst vage og poetiske. Å fly under radaren virker både som tema og metode, men det er en svært selvbevisst vaghet, som snarere enn umoden vakling handler om sabotasje, om en knappenåls motstandskraft, om å lure i skyggen som en strategi og om å flykte fra alle former for identitetsproduksjon. Kopieringsjenta ser på Ove og sier: « ... men han forstår ikke behovet for å kopiere, for å se selvet smuldre opp og bli tørt fargepulver.»

Mildrids kopieringseksperimenter er så retningsløse og spontane at det er fremmed for henne å omtale dem som kunst. Ove søker en autentisk rolle som student, for Mildrid er det ikke aktuelt å tre inn i karakteren som kunstner, hennes – muligens kunstneriske – aktiviteter handler snarere om å desertere, om å forbli tom, forbli utenfor definisjonene.

Palonen skriver seg inn i en diskusjon om arbeid, klassereise og identitetsproduksjon, men enda tydeligere er et fellesskap med forfattere som Kristine Næss og Ingrid Z. Aanestad, som begge har skrevet så subtile og intelligente romaner at få diskusjoner om det politiske i litteraturen har vett til å invitere dem med i samtalen. Særlig virker Mildrid i slekt med en gjenstridig kvinne som Hannah i Hannahs historie med Heddy (Kristine Næss, 2008) selv om rus, selvskading og mystiske offerritualer er altfor dramatiske uttrykk; Mildrid er snarere minimalist.

Nær slutten bryter hun likevel ut i direkte tale. Hun liker ikke litteratur, men har funnet en diktsamling av Charles Bukowski på søppeldynga, oppsøker bokas eier og trenger seg på henne på en ukarakteristisk voldsom måte. Kopieringsjenta framstår plutselig som krevende og besværlig, og klarer på det viset å oppnå nærhet med et annet menneske. Det er mulig Mildrid foretrekker fastfood, men de motstandsdyktige fibrene gjør seg gjeldende i overført betydning når hun kikker fram fra skyggen med sin helt egen ru og krafsende sensibilitet. Det er rett og slett oppmuntrende lesning.

Susanne Christensen, Klassekampen 17. december 2011

Party like it's 1981

Trygve Mathiesen
Norsk postpunk 1980-1985. Fra hardcore til a-ha
Sakprosa, 366 sider

"81-82-83-84" messer skotske Jim Kerr i sangen "New Gold Dream" på Simple Minds-plata ved samme navn. På mange måter er det en reise ut av pønkens skygger, alle de strømningene som i sin samtid ble kalt noe med ”new” (New Wave, New Romantics, nyrock), men som vi nå – i ettertid – forstår som pønkens stilsprikende og mangfoldige etterspill, under merkelappen postpønk. En reise mot lyset, gjennom et melankolsk landskap befolket av bleke, teatralske figurer med asymmetriske frisyrer og sminke a la spraycan – men hva slags lys er det snakk om? New Gold Dream (1982) skaper et vannskille, med sine smektende toner og kristen-optimistiske sanger som Glittering Prize. Trygve Mathiesen, som tidligere har skrevet om norsk pønk (Tre Grep og Sannheten fra 2007) og Sex Pistols, kalder plata foraktfullt for et "diskoalbum" (noe upresist, det finnes ingen diskorytmer der, snarere en slags fjerlett funkpuls), og gir albumet skylden for at et av de mange bandene han spilte i, Ym:Stammen, vender seg mot den nazi-omklamrede norrøne mytologien. Optimismen skulle da også slå voldsomt inn over musikken fram mot 1985; a-ha bryter igjennom, Stock Aitken Waterman-fabrikken spytter ut hits, og koblingene mellom en overskuddspreget musikkscene og en vel luftig politisk optimisme kulminerer i We Are The World-singlen, Live Aid og lignende veldedighetsprosjekter.

Redaktør Mathiesen inntar en dobbeltrolle, portretterer seg selv med stålblå øyne først i boka, og ruller ut sitt program; i hans verdensbilde er den sanne postpønken nihilistisk orientert, og posisjonerer seg mot alle former for politisk engasjement. Det er imidlertid ikke særlig apolitisk å være antipolitisk, og det blir raskt slitsomt å lese seg gjennom flere avsnitt hvor Mathiesens meningsfeller kverner på de samme identitetsskapende teenage grudges: Hvem er vi? Vi er dem som ikke liker det-og-det, ad nauseam. Det britiske anarkopønkkollektivet Crass er den ikoniske fienden, mens kampene på et lokalt plan retter seg mot diverse blitzere, feminister, marxister, vegetarer og alskens ”politisk korrekt” uvesen som for øvrig knapt kommer til orde her. Kritikken er ofte dårlig begrunnet, og ender som negativistisk posering, og det blir pinlig når det fjerde avsnittet, med tittelen "Göbbels A-Go-Go – flørten med totalitær estetikk" slår over i en like dårlig begrunnet apologi. Det er lett å forstå at Mathiesen ikke vil dekke over konflikten fra den gangen, og man kan påstå at denne negativistiske murringen er autentisk (hvis det er dette man forstår som true punk spirit ... I så fall er det ikke en spirit som flyr særlig langt), men som flere kritikere allerede har påpekt, blir det problematisk når vi sjelden når forbi disse inngrodde konfliktene og videre til musikken.

En forbilledlig pønkhistoriker som Jon Savage skriver i England's Dreaming: Sex Pistols and Punk Rock (1991) om pønk- og postpønkgenerasjonens bruk av hakekors. Å bruke foreldre- generasjonens mest traumatiske symbol på en bevisst ahistorisk måte, som estetisk vedheng, iverksetter et generasjonsbrudd som med et slag påkaller en slags år-null-stemning: Det nyes ankomst. Men dette var svært tids- og stedsspesifikt, det skjedde i London i 1977 – hva skjer når dette bruddet dukker opp i nye gevanter på det norske åttitallet? Mathiesens Göbbels A-Go-Go-avsnitt gir få svar, og arter seg mest som en kartlegging og en bejaelse, snarere enn en analyse.

Dessverre går vi også glipp av en diskusjon om relasjonene mellom kropp og politikk når det gjelder vegetarianisme. Vegetarianeren reduseres til et psykologisk fenomen – ja, faktisk til en anorektisk person, noe som framstilles som ekstra pinlig, ettersom anoreksi kan ses på som en typisk jentesykdom – jepp, et sted gjøres faktisk denne koblingen. Når det er sagt flyter boka over av rik, visuell dokumentasjon og interessante eksempler på tidas sangtekster, selv om layouten er lovlig rotete. For en mer kontemplativ dokumentasjon av samme periode kan man gripe til In Between Pictures. Photographs 1979 – 1986, det fine katalogen til Fin Serck-Hanssen-udstillingen på Henie-Onstad Kunstsenter i 2010. Ingen grudge her, bare bilder.

Susanne Christensen, Klassekampen 3. december 2011

Med hele hjertet

Det er 4. februar 1983. Agnes Carpenter pusler i det pinlig rene kjøkkenet, av og til roper hun opp trappa: «Karen!». Ikke noe svar. Agnes beveger seg opp trappene, roper igjen, stopper og lytter, men ingen lyder kommer fra Karens rom. Snart gjennomtrenges huset av skrik og gråt. På gulvet i Karens walk-in-closet ligger Karens under 40 kilo magre kropp naken, på magen. Hun falt ikke, men jenta var bare skinn og bein og la seg ned, lett som en fjær, for å hvile seg, og sånn døde hun, bare 32 år gammel.

Karen og hennes fire år eldre bror Richard ble under navnet The Carpenters popikoner på tidlig 70-tall, med sanger som «Close to You» og «We’ve Only Just Begun». Karens skjebne tegner en på mange måter perfekt kausal linje fra 50-tallet til 80-tallet: Anorexia nervosa – spiseforstyrrelser – blomstrer opp parallelt med den amerikanske forbrukerkulturen på 50-tallet, men identifiseres først for alvor på 80-tallet. Framveksten av statustunge produkter med fikse navn, båret fram på en sky av svermerisk reklame, eksploderer og skaper et press på både kropp og psyke. Sentralt i dette spillet står husmoren; en dydig og travelt opptatt, lykkelig gift kvinne som viser fram det attråverdige produktet med et strålende smil i sitt perfekte kjøkken. Karens mor Agnes er på mange måter antagonisten i den historien som Randy L. Schmidt forteller i den nye boka Little Girl Blue: The Life of Karen Carpenter – urokkelig, kontrollerende, grov og rasistisk – men også Agnes er formet av kravene om å passe inn i rollen som den perfekte husmor i et skinnende rent, kalifornisk drømmehjem.

Carpenters-familien har av forståelige grunner aktivt forsøkt å styre historien om Karens oppvekst: I den uredigerte versjonen framstår Agnes som nesten ubegripelig følelsesløs. Selv i et siste forsøk på å redde Karen fra å sulte seg i hjel, vegrer Agnes seg. Under et møte hos terapeuten Levenkron i New York nekter hun å si til Karen at hun er glad i henne: «Vi gjør ikke den slags i vår familie», spytter hun.

Den gangen brukte man først og fremst tvang for å behandle spiseforstyrrelser, sykdommen betraktes som et individuelt problem som er løst så snart pasienten spiser igjen. Terapeuten Levenkron oppfatter imidlertid sykdommen – i likhet med vår samtid – dels som et resultat av en destruktiv gruppedynamikk. For at hun skal bli frisk må hele familien ansvarliggjøres, tvinges til å se på seg selv – nettopp det Agnes hårdnakket nekter.

The Carpenters – forstått som familie – blir smidd sammen til et team da de trosser dårlig økonomi og flytter fra østkystens New Haven til Downey i sunny California. Barna er fremdeles tenåringer, men Richard har vist musikktalent og er Agnes’ gullgutt. Familien satser alt og flytter nærmere den kaliforniske drømmefabrikken. Mens Richard surrer ved pianoet svinser Karen inn og åpner munnen, tilfeldig, som Richards anonyme sidekick: Ut av henne faller plutselig denne fantastiske, varme, altomfavnende stemmen. Men uansett den ikonstatus verden senere tillegger henne, er det familiens interne vurdering som gjelder: Karens talent oppstår tilfeldig, som et slags uhell.

Det er for øvrig ikke sangen som er Karens førstevalg, det er trommesettet. Da hun er femten-seksten år åpnes et mørkt, lidenskapelig dyp i hennes blikk. Den unge jenta blir rett og slett elektrisk, fylt til bristepunktet av liv, og det er grunn til å tro at gleden ved å hamre løs på trommene, den rå energien, har noe med saken å gjøre.

Karen beskrives som en tomboy og en beatnik og lærer seg å spille på trommer av sin venn Frankie Chavez. Hun er ikke fornøyd med den fjollete xylofonen hun er blitt tildelt i korpset, og legger sin elsk på noe så utradisjonelt som trommene, et valg som først vekker motstand: Trommer er ikke noe for jenter, mener man.

I California spiller og synger Karen med Richard i bandet Spectrum. I et landskap dominert av hard, psykedelisk rock framstår deres musikk som snill og kjønnsløs heismusikk. Det er vanskelig å tro det, men Spectrum åpner faktisk for blant annet Steppenwolf, og spiller også på den berømte klubben Whisky a Go Go, hvor The Doors er husband i en periode. Søskenparet gjenoppstår snart som en duo, The Carpenters, og heltene deres er Beach Boys, Beatles og Burt Bacharach – også de soft, soft, soft. Karen er bare tjue år gammel da debutsingelen «Close to You» braker gjennom mainstreamradioen og gjør dem berømte over natten. Karen og Richard går rett fra et kontrollert familiemiljø inn i musikkbransjen. De bor fremdeles hjemme under Agnes’ mektige vinger, og bandet tar alle beslutninger i samråd med henne.

The Carpenters får massiv respons fra publikum, en bølge av begeistring slår mot scenen når de opptrer, men Karen føler seg både trygg og glad bak trommene, trommesettet beskytter henne: Hun kan være et strålende smil og en hjertelig stemme uten å behøve å være en kropp også. Kroppen kan hun føle, som hjerteslaget, som går i ett med trommene, men den vises ikke fram, den stilles ikke ut. Men noe tyder på at dette ikke kan fortsette. Musikkjournalisten Lester Bangs skriver negativt om deres sceneframtreden i Rolling Stone i 1971: «There is no balance, no center of attention.» Richard og bandet er enige, Karen forsvinner bak de altfor maskuline trommene. Etter dette inntar hun, ytterst motvillig, rollen som visuelt samlingspunkt og trer fram på scenen for å synge. Den kroppen som føles så problematisk lar seg ikke lenger skjule.

Hjemme raser Agnes mot Karens jødiske venninne Frenda Franklin og kaller The Jackson 5 for niggere. Den renheten og uskylden – all American – som er blitt The Carpenters’ varemerke må beskyttes, mener Agnes, som også er med på å bestemme hvem hennes barn dater. Og ingen er selvfølgelig god nok for Richard. Det blir Karens jobb å utmanøvrere potensielle kjærester bort fra ham, og en liknende rutine utfolder seg rundt Karen selv. Agnes’ aggressive varemerkebeskyttelse sprer seg til deres sosiale nettverk, som effektivt kritiserer og støter ut alle kjæresteemner. Etter hvert har Richard og Karen bare hverandre, et forhold som baserer seg på lillesøsterens endeløse beundring.

På 70-tallet blir «We’ve Only Just Begun» den foretrukne bryllupssangen for en hel generasjon, en sang om et ungt pars forhåpninger og vilje til samarbeid. En sekvens fra den sangen ringer fremdeles i ørene mine: «We’ll find a place where there’s room to grow» – setningen synges med en liten trille med fluktenergi («find a place») som siden toner ut i et melankolsk «room to grow» – spørsmålet er om det finnes room to grow for Richard og Karen, som mennesker og som kunstnere. The Carpenters selges som et konservativt og nostalgisk produkt, men i dag er det ikke vanskelig å høre ironien og de mørke undertonene. Søskenparet forsnakker seg i et radioprogram, de kritiserer Vietnamkrigen og stiller seg positive til ulike former for dop – en liten skandale. Den suverent bitre sangen «Goodbye to Love» sjokkerer alle med en rå gitarfuzz-solo, og «Mr. Guder» er en ertende parodi på en stram Disneyland-sjef som ikke ville la Richard spille ureglementær rockemusikk for barna.

Sangen «Superstar» låner The Carpenters fra Bette Midler, den opprinnelige tittelen er «Groupie» og er eksplisitt i sine referanser til sex. The Carpenters endrer noen ord og får sangen til å handle om romantisk lengsel, men det er fremdeles rom for andre tolkninger i Karens uttrykksfulle stemme. Undergrunnskulturen tar utgangspunkt i de mørke sidene når The Carpenters endelig omfavnes: I 1987 lager Todd Haynes kultfilmen «Superstar: The Karen Carpenter Story» basert på Karens fortelling – alle roller spilles av stivt smilende Barbie-dokker. I 1994 kommer hyllestalbumet «If I Were A Carpenter», hvor rockeband som Sonic Youth spiller skramlete versjoner av Carpenters-sanger – en måte å «oute» det mørke som gjemmer seg under de blanke overflatene.

Karen er ellers blitt dyktig til å skjule at hun sulter seg, under måltidene snakker hun høylytt om hvor fantastisk maten er, og ber alle smake. Snart er hennes egen tallerken tom, og maten fordelt på Richards og bandets tallerkener. Spiseforstyrrelsen blir en livsstil, som fortoner seg som en eneste lang dekkoperasjon, og det er ofte den funksjonen The Carpenters har, å være med på å dekke over problemer og konflikter med nostalgiske sanger om forgangne tider, oldies, but goodies. Bandet spiller blant annet for president Nixon i Det hvite hus like før Watergate-skandalen tar av, og den syltynne, men perfekt smilende Karen presenteres som «Young America at it’s very best». De har neppe spilt «This Masquerade» i Det hvite hus, den blir gitt ut litt senere, men det er klart at The Carpenters rammer noe bittersøtt i den amerikanske folkesjela: «We’re lost in this masquerade». De holder selvfølgelig maska; sangen handler om et parforhold, men et hav av nattsvart undertekst brer seg ut og går i ett med Karens luksuriøse, smilende stemme.

Karen er fremdeles ukomfortabel på scenen, hun beveger seg stivt og vender ofte ryggen til publikum – det er som om de begge stanger hodet i taket: Richard misbruker sovemedisin og får et raserianfall når Neil Sedaka, som åpner for dem i Las Vegas, stråler sterkere på scenen enn de etter hvert ganske slitne Carpenters. En venn i musikkbransjen, Terry Ellis, mener bandet er offer får dårlig management og forsøker å trene Karen på scenen, han ber henne se på publikum, gå mot dem og interagere. Men Karen forstår ikke hva han mener. Han forsøker å forklare:

«Go to the front of the stage and reach your hand out,» [Ellis] instructed.
«Well, why should I do that?»
«Well, the audience will like it!»
«Well, what will they do?»
«Well, they’ll jump up and they’ll hold your hand.»
«No, they won’t!»
«Yes, Karen, they will. And they will absolutely love it.»

Det er her historien går fra trist til tragisk, det er ingen vei utenom. På et tidspunkt hvor Karen allerede har vært gjennom flere sammenbrudd rammes hun av to grufulle hendelser. Hun er nå en 29-årig kvinne, har endelig fått sin egen leilighet og drømmer intenst om å møte Mr. Right, som hun kan gifte seg og få barn med. Men hun leter også etter noe mer, en karriere – a room to grow – og griper sjansen da hun inviteres til å spille inn en soloplate i New York. Musikkprodusenten Phil Ramone fôrer henne med seksuelt eksplisitte tekster og skyver henne i retning av en bløt diskolyd. Hjemme i California møter hun en vegg av avvisning når hun spiller platen sin for Richard og deres plateselskapskontakter. Albumet kommer aldri ut i hennes levetid, og Richard, som har arvet sin mors koleriske temperament, går så langt som å anklage henne for å ha stjålet Carpenters-lyden, en absurd tanke, ettersom Karens stemme faktisk er Carpenters-lyden, noe verken Richard eller Agnes vil erkjenne.

Forsøket på kunstnerisk selvstendighet saboteres, og nettopp på dette tidspunktet lander Mr. Right, Tom Burris, en tilsynelatende smart og rik fyr, men i dagene før det stort anlagte bryllupet viser Burris sitt sanne ansikt: Han er langt fra rik, og han kan ikke få barn. Karen er knust, men går likevel smilende og radmager gjennom bryllupsritualet. Burris klarer siden å tømme Karens bankkonto, slå henne og avvise henne seksuelt som «a bag of bones» – man skulle tro det ikke var sant.

Men Karen er diskré, hun er en dreven anorektiker nå, og misbruker vanndrivende medisin, avføringsmiddel, hormonmedisiner som øker kroppens forbrenning, og verst av alt: brekkmiddelet ipecac syrup. Hun begynner i terapi New York, men familien nekter å samarbeide, og Karens kampvilje er sterkt svekket. Dagen før hun legger seg ned for å dø i sine foreldres hus sier hun til en venninne: «My chest is tired» – en presis beskrivelse, for det brekkmiddelet som hun heller i seg oppløser faktisk hjertemuskelen: Karen kaster bokstavelig talt opp hjertet sitt. Da hennes soloplate omsider kommer ut etter hennes død, er den påført ordene: «Dedicated to my brother Richard with all my heart».

Susanne Christensen, Klassekampen 8. januar 2011

Et eget rom

Cathrine Knudsen
Jeg kunne vært et menneske
roman, 266 sider

Det fantes en åpning midt inne blant en gruppe trær. Det er et opplagt sted å bygge en hule, midt i et boligområde – vi var skjult, forbipasserende kunne ikke se oss, men vi kunne se dem. Sånn er barn, typisk barn. Det sto en gammel lenestol der, og noe annet skrammel – på bakken lå det plastposer.

En dag sto lenestolen brått annerledes, og det syntes som om noen hadde forsøkt å overta rommet vårt. En overveldende følelse forplantet seg: Vi så på tretoppene, himmelen var grå og tung, det var ikke et vindpust, likevel beveget tretoppene seg, og det virket galt, det var noe som ikke stemte. Det jeg så, det så venninna mi, og omvendt. Vi var i en annen tilstand, vi pekte på den grå himmelen over tretoppene, vi sa at her er det noe galt, vi var sikre i vår sak.

Det finnes mange byrom i Cathrine Knudsens tredje roman, og måten de trer fram på, som likegyldige plasser vi alle passerer gjennom, minner meg om tidlige opplevelser av den slags steder, som for eksempel en tilfeldig parkeringsplass. Man streifet gjennom et øde boligområde, mørket falt på, og man iakttok den tomme parkeringsplassen. Man sank inn i dette uspektakulære offentlige rommet uten navn, man sank inn i en annen betydning, som begynte å tone fram.

Det er veldig lite hos Knudsen som faktisk er spektakulært, rommene er gjenkjennelige, normalnorske – ja, byen har til og med et velkjent navn, Drammen. But look again, for dette normalnorske synes å sprekke opp og bli til et scenerom. Noe beveger seg i randen av synsfeltet, leseren blir usikker og begynner å mumle «science fiction» ... nei, «psykedelisk» ... nei, en slags Twilight Zone. Men ingen av de ordene er egentlig treffende.

Boka starter faktisk i et scenerom, hvor instruktørenes anvisninger til en gruppe skuespillere er leserens vei inn til en senildement mor og hennes datter, vår hovedperson – eller rettere sagt, inn til datterens blikk, som vi tildeles teksten gjennom. Blikket er vitenskapelig, søkende, og mange møter oppstår, hun beskriver menneskene hun møter i rike detaljer, men det er veldig lite som tilsier at de rommene vi passerer gjennom danner en sammenhengende fortelling – men skriften insisterer likevel, det er noe her. Teksten folder seg faktisk ut med en utrolig intensitet, for eksempel kan lange beskrivelser av en ungdomsklubb eller et besøk på et motell i Sverige bokstavelig talt vibrere. Knudsen mestrer underliggjøring som om hun nettopp hadde tatt en telefon til Viktor Sjklovskij himself.

Vi følger datteren i filosofisk drift: som engasjert i miljøvern, på reise til Marokko, som biologistudent, som ansatt på et sykehus. Hun har en forestilling om at hun kan bli til et menneske gjennom tilfeldige møter. De hun møter er ofte rusa, pleietrengende outsiderskikkelser, men beskrivelsen av disse framstår i imponerende grad fri for romantiske klisjeer om utenforskap. Det er graden av uforutsigbarhet, det klisjéfrie språket (akkurat det er faktisk en klisjé, men ikke desto mindre må jeg insistere!) og de underliggjørende grepene som gjør dette til en enestående leseopplevelse.

Å si at en tekst er filosofisk eller teoretisk informert er ikke det samme som å si at den er vanskelig tilgjengelig. Snarere kan den filosofiske klangbunnen få forfatteren til å stille pokker så gode spørsmål, blant annet om hvordan vi formes av oppdragelse og utdannelse, hvordan viten implementeres og om det faktisk kan la seg gjøre å riste seg fri av allerede konstruerte historier om livet: «[J]eg ville ... forsikre meg om at jeg ikke bare ble lurt inn i utøvelsen av noe allerede eksisterende.»

Det er cirka her at Knudsen skriver fletta av det meste som skrives i Norge i dag, blant annet av den enkle grunn at virkeligheten på samme tid er gjenkjennelig, men aldri selvsagt; ingenting er gitt, og dette gjør teksten til et reelt mulighetsrom, i beste psykedeliske forstand, hvor en nærmest transcendent fortapelse i det ordinære kan flytte leseren i nye, overraskende retninger.

Susanne Christensen, Klassekampen 19. november 2011

Hjemmets lune rede

Gøhril Gabrielsen
Skadedyr
roman, 265 sider

Mennesket lever i uhellige allianser med dyr. Enten pynter vi våre pelskledde venner med sløyfer og bånd og kjæler med dem, eller dyrene lever mer skjult: Ulike insekter og parasitter kan til og med true med å invadere våre hjem og gjøre dem ubeboelige. Gøhril Gabrielsens tredje roman starter nettopp der hvor et lite vesen, en veps, slukes en yndig sommerdag, dreper en far, og splitter en familie.

Fire søsken barrikaderer seg hver på sin måte og lever sine liv fjernt fra hverandre, og vi følger den navnløse, overvektige og svært følelsesmessige sønnen som traumatiseres til å bli skadedyrbekjemper. Tapet av all tilhørighet med andre mennesker har dehumanisert ham, og det går ikke alltid bra med de smådyrene som skal bekjempes. Etter intens blikkontakt med en mus bryter vår hovedperson sammen i gråt, han ser seg selv i det som skal utryddes, og siden blir han en svært teoretisk innstilt skadedyrbekjemper, så teoretisk at han til slutt får sparken, han har ikke lenger noen praktisk funksjon i firmaet.

Gabrielsen slår an en absurd og humoristisk tone i fortellingen om denne «sippemann, barnemann, kvinnemann» og hans liv med kona Sibylla og stedatteren O. Det er først da han tar Sibylla med vold, og på den måten skaper en forskjell mellom dem, at han klarer å ta tak i ting og etablere sitt eget utryddelsesfirma, med det overbevisende navnet Ekstremt Rent.

I romanens andredel forflytter vi oss i tid og rom til et nonnekloster i São Paulo i 1779, hvor to nonner kommer opp i trøbbel og til slutt utryddes, kan man si, inspirert av den spanske inkvisisjonen. Det er imponerende hvordan Gabrielsen klarer å styre en tekst med en så vilter fantasi og stort vingespenn, og samtidig skrive med så stor grad av sikkerhet og flyt. Med et nikk til Franz Kafkas «Forvandlingen» (1915) og muligvis også til William S. Burroughs’ svært insektaktige bug exterminators, trylles vi inn i individers særegne logikk, mens disse forsøker å navigere i forhold til en normalitet som de er på åpen kollisjonskurs med – it smells like literature, for å si det sånn.

Min innvending retter seg ikke først og fremst mot de to fortellingene i seg selv, men mot de konseptuelle sammenføyningene av disse, som framstår en smule søkt, og på de litt for tallrike understrekningene av skadedyrsymbolikken. Romanen tvinges til å gå opp som verk, et harmoniserende grep man kan stille seg skeptisk til.

Som i Svimlende muligheter, ingen frykt, romanen fra 2008, er det noe her som minner om Stig Sæterbakken; måten å skrive seg inn mot et sted hvor livs- og dødsdriften sammenflettes på paradoksale, smertefulle måter, og evnen til å skrive fram et reelt, taktilt ubehag. Men paradoksalt nok er det den lettheten som får leseren til å flyte behagelig gjennom teksten som også bidrar til å tøyse alvoret vekk, og glatte ut de stedene hvor sømmen gjerne kunne vært grovere.

Susanne Christensen, Klassekampen 12. november 2011

På gateplan

n+1
Occupy! An OWS-inspired gazette
Red. Astra Taylor, Eli Schmitt, m.fl.
Oktober 2011, New York City

New Yorks gater er fulle av aviser. Som i de fleste større byer, er det vanskelig å slippe unna avisselgere, avisstativer, stumper av avisoverskrifter ute i synsfeltet og rester av aviser som blåser rundt på fortauet. Siden 17. september, da Occupy Wall Street-bevegelsen slo seg ned i Lower Manhattans finansdistrikt, er enda flere aviser kommet til. To av disse er parasittiske: The Occupied Wall Street Journal er OWS-bevegelsens egen avis, som også kommer i en spansk utgave, og sannelig om ikke New York Post-lesere fikk seg et sjokk da overskriften lød «We’re screwed» – aktivistgruppa The Yes Mens uautoriserte spesialutgave handler om klimaendringene, og er faktuell nok, men benytter seg av humor og détournement, et grep som snur på velkjente former – for eksempel logoer – så en annen mening kommer fram.

Det newyorkske litteraturtidsskriftet n+1 – som oppsto i 2004 og flagger en viss affinitet til kritisk teori – har tenkt og handlet imponerende raskt, og bidrar nå til avisbunken med en gratis gazette som også finnes på nettet. Publikasjonen gir en unik inngangsvinkel til det opprøret som mange større aviser allerede er godt i gang med å portrettere som diffust og uartikulert, som en gjeng trommende hippie-kids uten leder og uten program. Filosofen Slavoj Zizek har ved flere anledninger gått i forsvar for denne tilsynelatende uklarheten; han kaller det en hersketeknikk, å gjøre som mannen som med irritert mine spør sin hysteriske kone: «Men hva er det du vil?». Hun må forklare seg, bruke hans språk.

Tea Party-bevegelsen, som vokste fram i 2009, har nå representanter i det republikanske partiet, men veien har vært lang, og inntil videre er det kanskje nok å vite at en slags kollektiv kropp er i ferd med å samle seg i Zuccotti Park og mange andre steder i verden som del av OWS-bevegelsen, og at man krever sosial likhet ut fra slagordet «We are the 99 %».

n+1-avisa sløyfer det leddet som heter journalistisk fortolkning, og setter i stedet sammen en slags fortelling om bevegelsens første uker, i form av en collage av kronologisk ordnede vitnesbyrd. Den første delen, On the Ground, består av små fortellinger om å reke rundt i ytterkanten av Zuccotti Park, om møter, samtale, handling, og til syvende og sist om forandring, som når Manissa Maharawal i teksten Standing Up (Day 4) forteller om hvordan hun og hennes venner klarer å rette på en formulering rundt rase i et sentralt dokument som aktivistene jobber fram på General Assembly, det åpne fellesmøtet – et eksperiment i direkte demokrati – som er kjernen i okkupasjonens daglige aktivitetsprogram.

På samme måte som i den svenske forfatteren Jörgen Gassilewskis roman Göteborgshändelserna (2006), om uroen rundt EU-toppmøtet i 2001, fanger n+1-avisas første del mange av disse fortellingene som ellers går under radaren på tradisjonelle medier, om utilfredshet og om å komme sammen i det offentlige rom i et forsøk på å strikke sammen en kollektiv protestkropp. Dette er et tidsskrift som trer til som en megafon for demonstranter som ellers må hengi seg til en slags merkelig, repetitiv korsang («the human microphone») for å i det hele tatt høre hverandre.

Utover i tidsskriftet diskuteres blant annet bankenes og politiets rolle, og historiske perspektiver tilføyes når aktivister med erfaring fra tidligere tiders sosiale kamper kommer til orde. I finansdistriktet på Lower Manhattan står en stor bronsetyr, som nå er omringet av beskyttende politistyrker. På amerikansk betyr «bull» bedrag, og det bedraget som Wall Street har stått for under finanskrisa er ett av OWS-bevegelsens angrepsmål. n+1-avisa gir et bilde av kampene mens de kjempes, og det er snakk om alt annet enn bull.

Susanne Christensen, Klassekampen 5. november 2011

Harald Eia said...
Hei Susanne!

Dette er en interessant anmeldelse av en interessant bok. Men som du sikkert skjønner: det er svært ubehagelig for meg å bli sammenlignet med ABB - ikke minst fordi jeg har barn som også kan lese (jeg får jo denne avisa hjem). Jeg kan jo ikke nekte noen å gjøre det, og du har sikkert grunner du synes er gode, men jeg synes jo selvfølgelig at dette er ganske drøyt. Men jeg kan jo ikke annet enn å håpe på at du ikke kommer til å fortsette å slå han og meg i hartkorn.

Mitt spørsmål er likevel, og dette lurer jeg virkelig på: hvorfor mener du at jeg er en sint mann - på samme måte som ABB? Hva er jeg sint på? Kvinner? Feminister? Det flerkulturelle samfunn? Sosialdemokrater? Det er ikke sikkert du tror meg når jeg sier det, men jeg er virkelig ikke sint på noe av dette. Og da vi laget Hjernevask, feks, var vi uttrykkelig opptatt av at vi ikke skulle (eller oppfatte som om vi skulle) "ta" feks feminister. Hvorfor skulle vi det? Jeg har aldri hatt noe problem med feminister eller feminismen.

Hvis det var noen følelser som preget Hjernevask-prosjektet, så var det to: først og fremst begeistring (for en del vtenskap, særlig psykologi) og sekundært ertelyst (ift det jeg mente var mange samfunnsforskeres blinde flekk/akilleshæl - og at det var gøy å pirke nettopp der).

Egentlig er det jo ikke så farlig at noen tillegger meg følelser (og tro meg: jeg er blitt tillagt mange), men når det knyttes opp til Norgeshistoriens største terrorist og drapsmann, og at det han og jeg driver med virkelig er sammenlignbart, da synes jeg du bør ha dokumentasjonen din og grunnene dine i orden.

Takknemlig for svar.

Vennlig hilsen Harald Eia

3:58 PM
Susanne Christensen said...
Hej Harald,

tak for respons, du er iøvrigt også velkommen til at skrive til Klassekampen. Jeg har ikke sammenlignet dig med ABB, dette er en misforståelse. Jeg skriver om sinte mænd i fiktion og ikke-fiktion og giver en række eksempler på nogle af disse mænd som har reageret på (desværre er massemord også at betegne som en reaktion) eller tematiseret køn og maskulinitet i offentligheden. Jeg nævner en del forfattere plus de to mest spektakulære eksempler på forskellige kraftfulde "performances" som har haft effekt i den norske offentlighed, nemlig din, via Hjernevask-programmerne og ABBs "terrorperformance" (vi husker at "performance" betyder en handling, dette ikke udelukkende med henvisning til et kulturudtryk), men det er ikke min intention at drage en direkte parallel mellem jer ... jeg forstår godt hvis du synes det er too close for comfort, men alligevel, der findes performanceteoretikere som fx Richard Schechner som netop taler om performance i udvidet forstand, som et begreb der går på tværs af fiktion/ikke-fiktion-skellet og altså kan bruges i forhold til kunst, kultur plus diverse historiske hændelser, selvom jeg mener vi bør være varsomme og ikke blande begreberne sammen; massemord er definitivt i en kategori for sig. Hvis det kan hjælpe noget så blev dette afsnit klippet af redaktøren, du kan se min oprindelige version herunder. Det du evt. kan føle dig stødt over er at jeg kalder dig sint, men jeg siger jo også at dig og ABB bruger forskellige metoder. At skabe debat via et fjernsynsprogram er inden for rimelighedernes (og lovens) grænser, at gøre som ABB gjorde er selvsagt ikke det, men jeg må tilstå at jeg stadig opfatter dig og ABB som mænd med armen i vejret i det samme klasselokale, I har spørgsmål om køn, I har ondt og vil lave om på tingene. Mit indtryk af dig som sint eller en person som har ondt kan du gerne stille spørgsmål ved, det ved jeg intet om for jeg kender dig ikke privat, men mit indtryk stammer bl.a. fra jeres behandling af Agnes Bolsø som er godt dokumenteret i hendes bog, og den generelle "sinthed" i måden at iscenesætte sig som en fyr med en fallisk mikrofon som styrter ind på stakkels forvirrede kønsforskeres kontorer og stiller spørgsmål. Nu har I jo sidenhen blinket med de blå øjne når I fik støtte af Ole Jørgen Anfindsen og andre, det er jo ikke jeres skyld at sinte mennesker kommer ud af busken og føler sig frigjorte af jeres tv-program, men der mener jeg alligevel at vi har et kollektivt ansvar, "tonen i debatten" har FrP måttet forholde sig til efter 22/7, og "tonen i debatten" blev jo svært aggressiv i løbet af 2010 (henviser bl.a. til hate-spam mod Geir Gulliksen i diverse kommentarfelter), så aggressiv at nogen af os valgte at flytte ud af landet, selvom den norske mediasfære selvsagt kan nå dig hvor du end befinder dig geografisk. Apropos, jeg har en deadline her i NYC og afslutter i denne omgang mit svar til dig. Men vær iøvrigt så snill at bemærke at jeg i min kritik af Kolnar netop irriterer mig over at jeg ikke synes at kønsproblematikker tages på alvor, og at jeg opfordrer til at vi nærmer os kønskriserne på et mere eksistentielt niveau, versus et underholdningsniveau.

"Listen af sinte mænd (både fiktive og ikke-fiktive) bliver stadig længere, og det er kønnet som gør ondt: De vandrer rundt i romaner af Michel Houellebecq, Lars Ramslie, Lars Ove Seljestad og Abo Rasul, eller de hedder Harald Eia og Anders Behring Breivik og bruger forskellige metoder til at bringe sit budskab frem i offentligheden."

/Susanne

6:11 PM
Harald Eia said...
Hei igjen.

Tusen takk for fyldig og godt svar - på en for deg hektisk dag. Det kan godt hende at jeg misforsto deg når jeg skrev at du sammenlignet meg med ABB. Men bare det å bli nevnt i samme setning med den mannen - med antydning om noen som helst paralleller - oppleves som du sikkert skjønner som forferdelig. Jeg kjenner folk som var på Utøya og har i likhet med alle andre grått og vært dypt fortvilet over det som skjedde 22. juli.

Jeg er enig i at Hjernevask-programmet lokket frem en del sinte, reaksjonære krefter - særlig på kommentarfeltene i avisene. Men for oss var dette bare en liten del av bildet; 49 av 50 mailer vi fikk, feks, var fra folk som syntes det vi formidlet var interessant. Mest kvinner. Noen menn. Og noen få mørkeblå gærninger. Det siste var ubehagelig for oss, og vi undervurderte nok at det var så mange av den typen som tok vårt prosjekt til inntekt for sine egne synspunkter, men vi oppfattet dem som en bisarr minoritet.

Om behandlingen av Agnes B: jeg skal la det ligge her. Men det lå ingen aggresjon i det fra vår side - bare at vi gjerne ville ha hennes uttalelser med i programmet. At mikrofonen var fallisk tenkte ikke vi på. Ideen var at jeg var ute på egen hånd (og slentret/buste inn på forskeres kontor), og da ser faktisk TV-mikrofonen sånn ut når man skal fange opp lyd under kaotiske forhold. Akkurat det grepet hadde vi stjålet fra en dokumentarfilm vi likte.

Kjernen i uenigheten vår handler kanskje om det du skriver her: "jeg stadig opfatter dig og ABB som mænd med armen i vejret i det samme klasselokale, I har spørgsmål om køn, I har ondt og vil lave om på tingene."

Jeg har sett denne analysen før; det at det er noe som smerter eller gjør vondt hos en del menn. Mulig det. Men jeg kan altså ikke med min beste vilje forstå hva som er vondt feks for meg. Eller hva jeg vil gjøre om, altså forandre ift kjønn, for den saks skyld (hvis jeg ville forandre på noe med Hjernevask, var det en faglig blindhet). Jeg har aldri blitt dårlig behandlet av kvinner og jeg føler meg ikke undertrykket som mann. Jeg har godt forhold til min eks-kone, jeg har to døtre boende hos meg 50% av tiden og jeg har en kul og høyt utdannet kjæreste. For å si det litt flåsete; jeg nyter på alle mulige måter godt av det moderne samfunnet menn og kvinner lever i nå.

Jeg skrev hovedfagsppgave i sosiologi om et konservativt forretningsblad; Farmand. Der haglet det med anklager om at "kvinnesakskvinner" (som det het da) var bitre og sure. Er det noe av de samme retoriske grepene du bruker når du mener at jeg har vondt og er aggressiv og sint? Det effektive med anklager om å være sur/sint/ha det vondt er jo at alle forsøk på å forsvare seg mot det oppfattes som et uttrykk for at man nettopp er sur/sint og har det vondt. Det er rett og slett vanskelig å forsvare seg mot - selv om jeg altså har forsøkt å NEKTE FOR AT JEG ER SINT OG HAR DET VONDT! Hehe.

Jaja. Interessant debatt dette, men jeg har ikke lyst til ta det i Klassekampen. Jeg prøver å ta meg en liiiten mediepause. Likevel: når noen skriver at ABB og jeg sitter med håndet i været i samme klasselokale; jeg synes det er drøyt og tar til motmæle. Og håper at også andre som - med rette - er bekymret for "tonen i debatten", er forsiktige nettopp med tonen i debatten og med å være så rask på labben med å trekke linjer mellom folk og ABB.

Vennlig hilsen Harald

7:53 PM
Susanne Christensen said...
Hej Harald,

tak for nok en kommentar. Jeg har ikke tid at svare lige nu, deadlines presser sig på, men tænkte at jeg skulle nævne min tekst i Vagant #3/2010 med titlen "Min kulturkamp" ... hvis du ikke allerede har set den. Det er bl.a. en læsning af "Født sånn eller blitt sånn?" ... som du siger i din første kommentar her; det var "gøy å pirke netopp der" ... vi pirker i hinandens smertepunkter, selvom du jo bruger mange kræfter på at fortælle mig hvor glad og tilfreds du er med tingenes tilstand.

1:45 PM
Harald Eia said...
Hei!

Takk for svar. Jeg har ikke lest artikkelen i Vagant, men det hørtes interessant ut. Skal leses!

Sorry mas om hvor fornøyd jeg er, men jeg hadde jo selvfølgelig ikke brukt masse krefter på det hvis det ikke du hadde anklaget meg for å være sint og ha det vondt på samme måte som ABB.

Ellers må jeg innrømme at jeg er litt overrasket at du ikke viker en millimeter ift å trekke paralleller mellom meg og en massedrapsmann. Mener du virkelig at det å henvise til performanceteoretikeren Richard Schechner rettferdiggjør å skrive at han og jeg ligner hverandre i vårt sinne over de samme ting, men at vi bare bruker ulike metoder for å bringe våre budskap frem i offentligheten? Sorry, men for meg vitner det du skrev der om dårlig dømmekraft. Og siden det ikke virker som om du ser hva som er galt med å gjøre det, får jeg bare oppfordre deg til å ikke trekke inn ABBs navn neste gang du skal omtale folk du er uenig med eller ikke liker.

Lykke til med deadline. NYC er jo en kul by, såpass kan vi være enige om.

Harald

4:38 PM
Susanne Christensen said...

Jeg synes at jeg har udtrykt tydeligt herover at jeg er klar over at der findes væsentlige forskelle mellem et debatskabende tv-program og massedrab, og jeg har også udtrykt mig i retning af at jeg forstår hvorfor du er opbragt. Men det går faktisk an at have en sådan opremsning som jeg har i min anmeldelse uden dermed at påstå at du og ABB har et fælles projekt. Kan ske du mener at det er anmelderens dårlige undskyldning nummer 1, men alligevel, jeg har svært lidt plads at skrive på, og det du såres over er jo at jeg ikke er i stand til at bringe nuancer ind i sagen som i større grad differencierer dig fra ABB. Well, så kunne jeg have holdt mig fra at nævne ABB, men det valgte jeg så ikke at gøre, i samvirke med min redaktør.

Jeg har jobbet med avantgarde, aktivisme og manifester og så videre, og har bl.a. i mit mastergradsprojekt skrevet om Beck-Nielsen og sammenhængene mellem tekst og handling. Det som kendetegner ABB er ufatteligt grusomme handlinger, plus et dårligt tænkt manifest. Valerie Solanas bakkede også op sin tekst med handling, nemlig drabsforsøget på Warhol, and the list goes on, vel at mærke en svært heterogen liste fuld af både heroes and villains. Jeg siger IKKE at ABB er en eller anden slags kunstner, men hvis man spørger sig hvad kritik er, så findes der en akse som ender ude i mørket et sted, udenfor loven. Dette kalder vi jo ikke kritik, men galskab, ikke sandt? En slags kritik gone wrong, lidt som de uendelige diskussioner i forhold til demonstrationer, hvilke midler kan tages i brug, kan vi smadre ting eller kan vi ikke.

Det er meget muligt at du mener at du selv har produceret et hyggeligt underholdningsprogram, men også de underholdende medieflader kan opfattes som aggressive og ødelæggende, det ved jeg for a fact at nogle har oplevet. Agnes Bolsø blev "dræbt" i en artikel af Lena Lindgren i Morgenbladet. Dette kalder vi et karakterdrab, det er en symbolsk handling, men også symbolske handlinger kan gøre megen skade. Midt i den værste Hjernevask-frenzy dukkede en kulturredaktør op på Twitter og annoncerede "RIP Judith Butler" ... RIP betyder som bekendt "rest in peace" - dette siges om folk som er afgået ved døden. Her må jeg igen vende tilbage til det kollektive ansvar vi har for den såkaldte "tone i debatten" ... vi kan kalde det en slags diskursiv virus, og en sådan er selvfølgelig ingens skyld, men derfor er den også alles ansvar, det er vores ansvar at ikke sprede hate speech for alle vinde, for nogle af os er svært påvirkelige, som papegøjer, bl.a. har jeg oplevet syge og ældre mennesker udtale sig svært racistisk og aggressivt, som om de som en anden båndoptager har indtaget en slags hate speech-virus. Langt farligere er selvsagt de mere handlekraftige individer som samles omkring brune blogs og så videre, den historie kender vi.

Som kritiker må jeg hele tiden spørge til min egen selvforståelse, og det er i min forståelse del af min opgave at bruge små, nøje placerede portioner af aggression. Dette er ikke fordi jeg vil nogen til livs personligt, men af alle de samme årsager, formoder jeg, som du har tænkt igennem i forhold til Hjernevask: Vi har brug for en kritisk offentlighed, etc. Meningsbrydning, flerstemmighed, snarere end en slags dvask konsensussuppe. Dette er at udøve demokrati, dette er at være vågen i verden og tænke og tale. ABB fungerer desværre både som et vrangbillede af dig og et vrangbillede af mig ... Lars Norén skriver dette i En dramatikers dagbok (2008), om drabsmanden og nazisten Tony Olsson: Hans ansigt er også mit. Det mest behagelige for os er at sige at ABB er genetisk disponeret, noget er galt med hans hjerne, men dermed frasiger vi os også alt kollektivt ansvar, og dette mener jeg ikke vi kan gøre.

En våt drøm

Knut Kolnar
Pornutopia. Glamour, kjendiskult, porno-chic, livsstilsex, konsum og begjær
Sakprosa, 273 sider

Sex er ikke som det pleide å være! Denne paniske samtidsdiagnosen står dr. art. i filosofi, Knut Kolnar, for. I et hesblesende tempo veksler han mellom et «før» og et «nå» for å påvise det seksuelle paradigmeskiftet som den vestlige verden angivelig gjennomgår i disse dager. Tittelen på utgivelsen legger an et optimistisk perspektiv, men i teksten virres det en del mellom et mer kritisk og forfallsorientert synspunkt, og en slags andpusten bejaelse.

Kolnar skyter med en til tider temmelig løs påstandskanon, og setter på fast forward gjennom 60- og 70-tallet og fram til samtiden. Hans bevismateriale er først og fremst film, og her ligger det en implisitt påstand om at Hollywood-produkter som Basic Instinct (1992) og American Pie (1999) inneholder viktige kulturelle representasjoner som er i stand til å si noe om hvordan vestlige mennesker lever livene sine i dag.

Det galleriet av figurer som dukker opp og signaliserer en ny tid, er blant andre filmskaperne Federico Fellini (1920–1993) og brystentusiasten Russ Meyer (1922–2004) – som begge representerer en relativt uskyldig og «gammeldags» seksuell imaginasjonskraft – pornoskuespillere som Jenna Jameson, Linda Lovelace og Ron Jeremy og moderne mediebabes som Madonna og Paris Hilton. De endringene som Kolnar sikter til handler blant annet om «mainstreaming» – en slags stilistisk sitatvirksomhet – av et undergrunnsfenomen som hardcore pornografi, nye stjernekulturer som muliggjøres av sosiale medier og realityshow og forskjellige former for kroppsmodifisering. Alt dette viser til vendingen mot et teatralt samfunn, men det er neppe nok å vinke til kameraet og konstatere at mennesket er blitt lekende, og at vi i høyere grad driver med selviscenesettelse.

Kolnars stilistiske ideal må være amerikanske Camille Paglia, som blant annet i sin legendariske studie Sexual Personae: Art and Decadence from Nefertiti to Emily Dickinson (1991) viser seg som en skarp polemiker og en vitalistisk teorihater, noe som frisetter hennes prosa fra all akademisk rigiditet og ut i en svulstig overdådighet som ofte står seg godt til den saftige tematikken. Paglia er et godt eksempel på highbrows som frigjør seg fra nerderiet og plasserer seg selv midt i talkshowoffentligheten, uten tvil noe som tiltaler Kolnar. Deres anmelder har så seint som i mars i fjor gått i bresjen for såkalt «sexy sakprosa» (i anmeldelsen av Elisabeth Beanca Halvorsens bok om Elfriede Jelinek), men spørsmålet er alltid om en litterær stil virker berikende eller snarere tilslørende; som en masturbatorisk unnvikelse, en våt drøm.

Kolnars ekstremt metaforrike stil har ikke den pagliske penns polemiske skarphet, og jeg blir ofte sittende og rope på en dekkende analyse, uten å få svar. Kolnar kopler sex til en slags truende, metroseksuell, nyliberal ideologi – very well, interessant, men det ender i løse fakter. Kanskje deres anmelder lever et kjedelig liv, men setninger som den følgende blir stående som en slags bisarr surrealisme: «Kvinner shopper menn som sko, og menn henger mannligheten på veldefinerte muskelstrukturer» – eh, hvor skjer dette, og can I join? Det går selvfølgelig an å påvise sosiologiske forandringer ut fra film- og medieanalyser, men i dette tilfellet virker teksten ofte empirisk svak og dårlig historisk forankret.

Det skal sies at Kolnar viser vilje til begeistring, og at han er god på å uttrykke den ambivalente, skrekkblandede fryden som den nye situasjonen åpner for – særlig for det mannlige kjønn, som er mindre vant til å bli framstilt som objekt, med de fordeler og ulemper det bringer med seg. Men vil vi først og fremst underholdes, med en pikant, avantgardistisk studie som tar pulsen på samtiden, eller er disse endringene for alvorlige til at vi kan la dem drukne i en sky av kreative metaforer?

Listen over sinte menn blir stadig lengre. De vandrer rundt i romaner av Michel Houellebecq, Lars Ramslie, Lars Ove Seljestad og Abo Rasul, eller de heter Harald Eia og Anders Behring Breivik og bruker ulike metoder for å bringe sitt budskap fram i offentligheten. Hvis vi ler av en studie som Kolnars, bør vi ikke le fordi det gjør vondt? Fordi vi føler disse voksesmertene på kroppen?

Susanne Christensen, Klassekampen 1. oktober 2011

På grund af massiv hate-spam har jeg midlertidigt lukket linket til Kolnar-anmeldelsen ned. Samtalen mellem Harald Eia og jeg er dermed ikke tilgængelig lige nu. Jeg skal gøre denne tilgængelig på et senere tidspunkt. Her i NYC er klokken kvart i 7 om morgenen.

Etter invasjonen

Geir Angell Øygarden
Bagdad Indigo
Dokumentar, 1132 sider

Da den japanske monsterfilmen Godzilla (1954) ble relansert sent på 90-tallet, var slagordet «Size does matter». Når det gjelder størrelse, har ikke norsk samtidslitteratur sett noen større rebell enn Karl Ove Knausgård, som mellom 2009 og i høst gir ut mammutverket Min kamp på flere tusen sider – og det er blant annet takket være figuren «Geir», en utstyrlig pratmaker, at sidetallet går opp.

I Bagdad Indigo takkes Saddam Hussein og George W. Bush «som tok initiativet til boken» og Knausgård (omtalt som «Min venn Hitler»), som er Geir Angell Øygardens redaktør og utgiver; det er på grunn av ham at Øygardens 11 notatbøker og 50 mikrokassetter med opptak er blitt til en bok. Vi har altså å gjøre med mamutverket bak mammutverket, en dokumentar som i utgangspunktet er en sosiologisk studie, men som med Øygardens sans for praktisk dannelse faktisk har brakt forfatteren i akutt livsfare. Hans første utgivelse, doktorgradsavhandlingen fra 2001 er også et praktisk-sosiologisk studie, av dynamikken i en stockholmsk bokseklubb, men det er et mildt sagt spesielt prosjekt å forsøke å wallraffe amerikanernes invasjon av Irak som den utspilte seg i 2003.

Bagdad Indigo er illustrert av fotografen Thomas Wågström, og på de første sidene blafrer noen flak av en kjøkkenrull, sarte og hvite. De har et blomstermønster preget inn i seg, og tankene mine går ofte tilbake til disse mens jeg leser. Geir reiser avgårde med den aktivistiske organisasjonen Human Shields, der fredsbevegelsens avantgarde kaster seg inn for å avverge krigen med egne kropper som innsats. Geir blir på bussen til Irak kjent som «Gay Angel» – en omskrivning av «Geir Angell» – og med sarte englevinger, som stykker av naivt blomstrete kjøkkenruller, skal han nå kaste seg inn i det amerikanske bomberegnet.

Første del av boka handler om reisen til Irak, om idealistene som en etter en reiser hjem. Øygarden trækker paralleller mellom Ken Kesey, forfatter av Gjøkeredet, og hans Merry Pranksters, som på 60-tallet reiste rundt i en buss i California og spredte det psykedeliske budskap. Men Øygarden er ingen hippieidealist, han bruker freden for å komme til krigen, det er krigserfaringen han vil fram til, og hans medskjold er både informanter og materiale.

Gay Angel er en behagelig forteller, han har et sylskarpt intellekt og bryter ut i det ene essayistiske partiet etter det andre, samtidig som han er transparent og energisk; vinden blåser gjennom ham og vi får innblikk i et omfattende persongalleri, først og fremst Angels medskjold. Angel flyter på en sky av sosial energi, og det ville ikke være feil å si at han flørter seg hele veien til Irak. Vi blir særlig kjent med Katharina (som kalles «fredsbimbo» fordi hun er bra på å komme i medias søkelys) og Pauline (etter en flørt mistenkes hun for å være CIA-agent). Den danske aktivisten Helene Dreyer er av en annen støpning, Geir sammenligner henne ærefryktig med Ibsens Brand.

Kan du forestille deg Shock and Awe sett nedenfra? Dette er bokas mest skrekkinngytende avsnitt. Geirs yndlingsforfatter er absurdisten Eugène Ionesco, ikke Bertolt Brecht, og absurd skal det da også bli. Det blir tidvis vanskelig å følge Geir i hans krigsekstase, for han har ofte øye for det sublime i bomberegnet, som på en pervers nyttårsfest i selskap med en gjeng festkledde skjeletter ligger den sorte humoren tykt utenpå dette avsnittet. Geir lar seg berøre poetisk av det faktum at han er i fare, som et menneskelig skjold utstasjonert på et vannverk. Etter et bombeangrep skriver han: «Jeg er høy som en albatross og har ikke følt meg så levende på mange herrens år. Virkeligheten er nærmest sensuell, som et dikt av Søren Ulrik Thomsen.» Det er rundt her leseren trenger en reality check: 1.700 bomber falt over Irak og 6.616 sivile ble drept.

En av de mest knusende beskrivelsene, er av medskjoldene Patricia og Yukikos raseri og fortvilelse over å ha reist så langt, for bare å ende opp handlingslammede, på orkesterplass i det bombene faller. Geir er verken opptatt av politisk nøytralitet eller kjønnsmessig likhet, for ham er det hardcore konfrontasjon som gjelder, enten det er i bokseringen eller i krigen, noe som gir ham et lettere usmakelig preg av Indiana Jones-machismo. Første og andre del, som også fyller mesteparten av boka, er et både interessant og problematisk dokument fra en ubegripelig situasjon, og ofte briljerer Øygarden i de essayistiske partiene.

I tredje del har Geir skiftet side, og hengt seg på en flokk amerikanske soldater som han fritter ut om krigen, men når diskusjonen når sitt høydepunkt, serveres vi en flat refleksjon om kjønn og krig, som bare viser det vi allerede vet om Geir, som han også sier om seg selv: Hans kvinnesyn er konservativt. Men så hyperreflektert som han er, klarer han utmerket å presentere et orientalistisk syn på lokalbefolkningen, for deretter å kokett unnskylde seg til Edward Said. Intellektuellt sett klarer han å gardere seg med et skjold av viten. Ingen fanger Gay Angel.

Susanne Christensen, Klassekampen 15. oktober 2011

Alt kan repeteres

Simon Reynolds
Retromania. Pop Culture's Addiction to Its Own Past
Faber and Faber, London 2011

Vi kjenner det når noe rammer oss. Jeg debuterte på Roskilde-festivalen en gang på midten av 80-tallet, og et år er jeg freidig nok til å ta imot noen udefinerbare piller av en venninne, og kaste dem i munnen. Det var neppe snakk om noe sterkere enn benzodiazepiner med en mildt avslappende virkning, men det er mange av dem i omløp, og resultatet er tydelig. Jesus and Mary Chains drømmende støypop-mesterverk Psychocandy (1985) finnes i butikkene, og da JAMC inntar scenen, ligger halve publikum i en stor haug bakerst i teltet, godt i gang med å sveve av gårde til en annen galakse. Innhyllet i en grønn røyksky og akkompagnert av et enormt feedbackhyl, materialiserer bandet seg, og får oss til å løfte snutene fra de nedtrampede gresstustene. De skotske brødrene Jim og William Reid og en ung Bobby Gillespie (seinere Primal Scream) er allerede kjent for å starte bråk heller enn å spille konserter; femten minutters total ødeleggelse og de er borte igjen, omtrent den tida det tar for et av bandmedlemmene å velte en kjempemessig monitor med rasende støvlespark. Det er vanskelig å ikke være imponert.

JAMCs musikk består av en The Ronettes-aktig Wall of Sound med hvit støy og trommer i Velvet Underground-stil, det er altså en lyd med røtter tilbake til tidlig amerikansk 60-tallsmusikk, tilsatt en god del L’esprit du Punk. Sammen med My Bloody Valentines Loveless (1991) er Psychocandy de primære inspirasjonskildene for en strøm av britiske band som spiller søvnig, brusende musikk («shoegaze») på slutten av 80- og begynnelsen av 90-tallet. I dag er det ikke vanskelig å se dem som fremdeles nærer seg på disse lydlandskapene. Danske The Raveonettes er en slags intelligente vampyrer som på 00-tallet går inn døra med Psychocandy-skilt og fortærer alt der inne. Men det finnes et helt sett med måter å bearbeide og omskrive et historisk materiale. I 2007 ga bandet Japancakes ut en remake av Loveless spilt på steelgitar og fiolin; en ironisk kommentar, en parodi. Purunge Ringo Deathstarr fra Austin, Texas høres ut som et shoegaze-karaoke-band – poenget mitt er enkelt; alt kan vris og vendes på, alt stammer fra noe annet, og veldig lite er «nytt», selv om det alltid vil finnes noen som får sitt første initierende sjokk.

Simon Reynolds er del av en generasjon musikkritikere som i løpet av 80- og 90-tallet profilerte seg i britiske musikktidsskrifter som Melody Maker og New Musical Express. Ved siden av amerikanske Greil Marcus (Lipstick Traces: A Secret History of the 20th Century (1989)) er Reynolds en av de mest innbitt ambisiøse, Culture Studies-inspirerte skribenter som har tatt den fulle og hele konsekvensen av musikkens ekstraestetiske nivåer, og ført musikkjournalistikken inn i sosiologien og High Theory, og lykkes å skrive engasjerte generasjonsportretter av blant annet ravescenen (Energy Flash: A Journey Through Rave Music and Dance Culture (1998)) og postpønken (Rip It Up and Start Again: Post Punk 1978-1984 (2005)). Alle boktitlene hans lukter vitalisme lang vei: Flash, rip, bliss; ord som oser av Reynolds’ fascinasjon for avantgardens brudd med fortiden, av ideen om det nye som bryter fram. Retromania er også en tittel med høy puls, men handler snarere om hva som skjer når vi oversvømmes av fortid, om samtidens økologiske kollaps inn i gjenbruk, sampling, endeløse YouTube-looper og retronostalgiske box sets.

Retromania handler om retrotendenser på mange nivåer, og Reynolds har blant annet nese for det faktum at JAMC-generationen vokste opp som konsumenter av musikktidsskrifter: «Even the crowd disorder at Mary Chain gigs seemed like meta-riots: enactments of a desire to have a reason to riot, and historically informed by the folkloric memory of punk as passed on by the music press.» Om JAMC-generasjonens enkle sangskrivning (en kollisjon mellom The Ramones og William Blake) bemerker han: «They [sangene] seemed born of fandom, a love for the stylisation of emotion in music.» Hans argument er at den radikale anxiety of influence (litteraturprofessor Harold Blooms uttrykk), altså den generasjonsbestemte trangen til å drepe sine idoler, har fått et alvorlig skudd for baugen. Det meste av musikken som sirkulerer i dag kjennetegnes av en superhybriditet, en ekstrem DJ-ifisering som saktens kan resultere i epokegjørende musikk (superhybriditetens genier heter for eksempel Beck, M.I.A., LCD Soundsystem og The Avalanches), men som også – hjulpet fram av den nye teknologien hvor alle arkiver er tilgjengelige for alle, alltid – åpner the gateways to hell, en flodbølge av fortid som skaper det ukreative sumpområdet vi sitter fast i i dag. Tja. Inntil videre virker innsiktene relativt banale: Oh my, boo hoo, vi ble postmoderne.

Men Retromania er likevel langt fra en lineær fortelling med en dystopisk avslutning (End of History, End of Art, og andre myter). Boka får et hint av science fiction-roman når Reynolds snakker om style tribes – eksemplene ligger langt fra hverandre: Northern Soul (en nordengelsk mod-variant) og Deadheads-kulten rundt det amerikanske hippiebandet Grateful Dead. Det er et interessant perspektiv på retrokulturer, å se dem som en gjeng tidsreisende som gjør et radikalt opprør mot sin samtid, og slår teltet opp i en bestemt sound, og holder flammen levende der. Det «nye» er i Reynolds’ definisjon ikke nødvendigvis noe som ligger der framme, snarere gjemmer det seg i futuristisk inspirerte tidslommer. Et eksempel på en ekstremt framtidsrettet subkultur er ravekulturen, som opp mot årtusenskiftet danner en helt egen galakse av doppåvirket, optimistisk space alien-kitsch.

Det finnes også antydninger til et selvoppgjør her, en musikkjournalist som Reynolds er dømt til å bli en museumsvokter for musikkhistorien, et mønster som gjentar seg i endeløse variasjoner og mange er skyldige i (denne skribenten rekker opp hånda). Han antyder også et kjønnsperspektiv på de samlemaniske (ofte menn), dette filtreres gjennom personlige historier om sønnen Kieran og hans begynnende samlemani (Pokémon og NYC-busstabeller). Også de samlemaniske har fått nye betingelser i nettsamfunnet, vi kjenner alle til forspisningens problem (gluttony); de endeløse mentale streiftog i nettarkivene, og immaterialitetens kjøpsforsterkende effekter: Vi trenger ikke bekymre oss om hylleplassen, det er bare å klikke buy. Musikken faller i større og større grad ut av en estetisk diskurs og heller mer og mer mot et rent bruksbegrep. Musikken er blitt til en selvsagt service (utility), som vannet og varmen flyter den i en konstant strøm gjennom rørene, og inn i de tusen hjem.

Måten Retromania er skrevet på, mimer også samtidens utspredte bevissthetsformer; fotnotene danner alternative spor som ofte fyller like mye som brødteksten. Leseren må multitaske seg gjennom lesningen, som om flere vinduer var åpne samtidig. Samtidens konsentrasjonsmessige paradigmeskifte gjør også at vi klikker oss gjennom alt; vi hører halve sanger, klikker oss videre, hører et par sekunder av neste sang, klikker videre. Til syvende og sist, bemerker Reynolds lakonisk, trenger vi bare se på spillelista på iPoden vår, selve lytteakten er faktisk overflødig.

Men det er ikke alle retrofenomener som er drevet av en folkelig nostalgi, nostalgien er kanskje i ferd med å mutere, til noe villere og farligere. Samtidig som alle pophelter fra dine ustabile ungdomsår vender tilbake og spiller i nærmiljøet ditt, og understreker koblingen mellom følelser og cool cash, så oser samtidskunstfeltet av begreper som «event», «affekt» og ikke minst «re-staging» og «re-framing». Reynolds skriver om kunstnerduoen Iain Forsyth og Jane Pollard som i løpet av 90-tallet setter opp flere performancer på ICA i London, hvor scenarioer av orgiastisk, kollektiv sorg – for eksempel den siste konserten med The Smiths – blir gjentatt, perfekt simulert ned til minste detalj. Det blir til en lengre serie, hvor også Ziggy Stardusts avskjedsturné og The Cramps’ legendariske konsert på Napa State Mental Institute (begge 70-talls-begivenheter) gjenoppføres, som en slags interaktive retrohappeninger. Det som iscenesettes er imidlertid ikke bare begivenhetene i seg selv, men også preget fra det formidlende mediet. For eksempel har filmopptaket av de opprinnelige Ziggy Stardust-konsertene et rødt skjær over seg som også fyller rommet under gjenoppførelsen A Rock ‘N’ Roll Suicide (ICA, 1998).

En av performancekunstens pionerer, serbiske Marina Abramović, har gått gjennom samtlige stadier av sjangeren; fra det personlige, akutt politiske og publikumsmessig eksklusive 70-tallet til den spektakulære og hypermedierte samtiden. I filmen Seven Easy Pieces (2007) gjenoppfører Abramović en slags performancekunstens kanon, inklusiv egne og andres verker, og det neste skrittet er faktisk en Marina Abramović-musikal. Well, hvorfor skulle hun sette sitt lys under en skjeppe?

Valget står ikke lenger mellom kunst og kapital, spørsmålet er hvor du velger å plassere din libidinale investeringer i en tid uten veisperringer, og med gassen i bånn. Finnes det for eksempel pønk i en tid hvor enhver unge har trampoline i hagen? Nå er ikke trampoliner den største skurken, men det er åpenbart at den kroppslig baserte drømme- og opprørsenergien ikke lenger behøver å ta veien om intellektet – det finnes apparater til å suge den opp allerede før den har maktet å artikulere seg. På begynnelsen av 80-tallet spiller det amerikanske hardcorebandet Minor Threat en konsert og underveis blir det tydelig at enkelte publikummere vil slamdanse, andre ikke. Stemningen er dårlig, bandet liker ikke situasjonen, og en dansegulvspolitisk intervensjon flytter de iakttakende publikummere opp på scenen og bandet ned på gulvet, midt i en sirkel av slamdansere. Derfra er veien kort til en diskusjon om hvordan vi vil forme samfunnet vårt, selv om prosesser unektelig blir langsommere når større kollektiver skal flytte på seg. Men trikset er kanskje fremdeles ganske enkelt? Just do it, vote for change.

Med Retromania har Reynolds føyd enda en sterk bok til et imponerende forfatterskap, og han er fremdeles en sint, ung mann: I en artikkel i Slate den 23. august hudfletter han Reading-festivalens planer om å vise et opptak av Nirvanas konsert fra 1992 på festivalen, i år hvor man feirer Nirvanas bestselger Neverminds 20-årsjubileum, det albumet som betød et paradigmeskifte i den amerikanske plateindustrien og det kommersielle gjennombruddet som blir kalt grunge. Å sette en død Kurt Cobain øverst på plakaten på en rockefestival, denne mikroutopien som i utgangspunktet – Woodstock i 1969 – faktisk var et sosialt eksperiment, er for ham dråpen som får begeret til å flyte over. Retrobølger skapes ofte ovenfra og ned, det er ikke grasrotbevegelser, mener han, og hinter til det åpenbare poenget, at Reading-konseptet er farlig nær å være en pervers reenactment av den gruppevoldtekten som kommersialismen til syvende og sist gjør av grasrotbaserte opprør. Vi er døde, sier Reynolds: «That hour in which young and old alike gawp at a world-shaking performance from 1992, is dead time: the time of repetition and simulation. Another, harsher way of putting it: The dead man on that screen is more alive than the people watching him.»

Susanne Christensen, Klassekampen 3. september 2011