Spetakkel på demokratimuseet

Jörgen Gassilewski
Göteborgshändelserna
222 sider. Albert Bonniers förlag. 2006

En aktivist med det mystiske navnet T-Gul virvles omkring i det voldsomme kaoset EU-toppmøtet i Göteborg 2001 utviklet seg til. Navnet T-Gul lyder som en kode, og er også synonymt med en tennvæske som selges i Sverige. Og han er en detonator, det nærmeste vi kan komme en hovedperson i poeten Jörgen Gassilewskis romandebut Göteborgshändelserna.
T-Gul kan fungere som politiets kodenavn for den ikke-eksisterende gulhårete terroristen som blant annet ble politiets påskudd for å storme Hvitfeldtska gymnasiet, hvor demonstranter fra fjern og nær var innkvartert. Men figuren er like så mye one of the kids, en utvekslingsstudent fra Tyskland som i et løst sammenknyttet fellesskap av autonome aktivister deltar i demonstrasjonene.

Det utsnittet i tid og rom som Gassilewskis roman dokumenterer, vil låne utsagnsposisjon til disse ungdommene. For det er en posisjon som er ytterst usikker – de unge demonstrantenes representasjons- rett flakker som lyset fra en lommelykt med oppbrukt batteri. Den lille gruppens eksistens midt i unntakstilstandens både virkelige og medierte kaos tegner seg som skrøpelige blyantstreker; de viskes ut av et kjempeviskelær mens de stadig spreller med armer og ben. De kaller seg autonome, men utdefineres av alle som "terrorister" – dermed er de fritt vilt i en sone som på samme tid både inkluderer og ekskluderer dem.
Forfatteren Gassilewski fremstår som disse unge menneskenes oversetter i teksten, rent konkret som en tolk som låner dem sin mikrofon mens han oversetter fra tysk til svensk. Det er deres livsstil som dokumenteres – hva leser de (Giorgio Agamben, Michel Foucault), hva lytter de til (Rancid, Garbage) og hvordan er lyden, hvordan er rytmen i slagordene de roper. De er nervøse unge mennesker, på alle måter labile, uferdige, løst organiserte, de debatterer inderlig, de er veganere, noen er homoseksuelle, noen er forelsket og noen er ikke, noen er FOR og noen er IMOT. Og noen vil skade seg selv, noen føler seg uvirkelige.

De tumultuariske beskrivelsene av demonstrasjonene har T-Gul i sin midte. Han synes å besvime, drukne, oppløse seg i begivenhetene mens han "undrar om det här är en händelse" og spør seg "Vad är det här för ett samtal?". En assosiasjon til Don DeLillos roman Cosmopolis (2003), hvor beskrivelser av en massedemonstrasjon fremstår som spektakulære scener styrt av en regissør – eller som var de nøye malt opp med en pensel – peker enda tydeligere på hvilken utrolig flathet Gassilewski får frem gjennom sin tilnærming til stoffet. Teksten svever bare noen millimeter over gateplan, over overflaten.
At Göteborgshändelserna på omslaget er prydet av Andy Warhols berømte banan fra Velvet Undergrounds første og legendariske album, kan kanskje også gi leseren et hint om stilen her. Pop-kunstneren Warhol ville fremstå som tom, som blank. Det han ønsket var å speile sine superstars, som jo var en broket flokk av freaks og low-life. Warhol ga mikrofon og glamorøs aura til sosiale utskudd og representanter for diverse seksuelle minoriteter. Gassilewski, som har sin bakgrunn i billedkunsten og dessuten har syv diktsamlinger på samvittigheten, gjør ikke riktig det samme her, han glorifiserer ingen. De warholske trekkene fremkommer snarere i den konseptuelle tilnærmingen til det dokumentariske stoffet.
For romanen åpner opp for en kakofoni av forskjellige stemmer; som besto den av sider i et underliggjort avis, som var den et regulært Speaker's Corner. Rekker av jeg'er får taletid – her er sitater fra medienes dekning av begivenhetene, og en kollasj av leserbrev fra aviser, vitneutsagn og uttalelser fra borgere, politifolk og politikere. Men teksten har også tause punkter, som ikke kan lokkes til å artikulere seg. Et av disse er (J), en agent som står som beslutningstager midt mellom politikere og politi, og om ham heter det: "(J) kan inte dömas. Det går inte att läsa hans tankar. Det är en tystnad. En stille vit punkt." Også statsminister Göran Persson og justisminister Thomas Bodström er med i talekoret, og disses robotaktige replikker om borgerens sikkerhet, vår vakre by versus den uberegnelige fienden utenfra og politiets prisverdige inngripen blir til frysende lesning.

Og denne anmelderen tenker: Kanskje litteraturen kan være et slags demokratireservoar? Som en slags sekularisert Noahs ark? Kanskje strømmer de tingene vi er i ferd med å miste i verden, inn i litteraturen for å bli bevart der, for derfra stadig å kunne tale til oss. I Gassilewskis tilfelle er det dog på langt nær snakk om noe rolig og kontemplativt museumsrom.
Snarere kan et romanprosjekt som Göteborgshändelserna på sitt beste virke som en alternativ nyhetskanal, hvor gårsdagens nyheter rent faktisk vedvarer å være nyheter i lang, lang tid – også etter at de offisielle nyhetskanalene har flyttet sine spotlights til hva de måtte diktere som en mer akutt og spektakulær nåtid. Demonstrasjonene, kaoset og det rettslige etterspillet i forbindelse med EU-toppmøtet i Göteborg forsommeren 2001 kan fortsette å skje i litteraturen, fortsette å være oppe til diskusjon.

Publisert i Morgenbladet 17. mars 2006.