Sunday, April 02, 2006

Nostalgisk frigjøringssimulakrum

Ida Roggen, Tonje Tornes (red.):
Rosa prosa. Om jenter og kåthet
224 sider. Gyldendal. 2006

Bokomslaget som lyser imot meg når jeg passerer gjennom butikken, er nesten nøytralt. Er de lyserøde snirklene på forsiden å forstå som hudfolder? Og er disse hudfoldene mikset sammen med et mønster til å føre en symaskinnål etter? Close, but not quite; mest er det snakk om noe litt udefinérbart design-aktig, ornamentering som henviser til ornamentering.
Ordet "prosa" forekommer i tittelen – for dette er en samling tekster som helt uten forvarsel pendler mellom fiksjon og ikke-fiksjon. Så vi står kanskje overfor et vagt ekko av litteraturprofessor Arne Melbergs "outing" av sjangerkategoriene her? Nja, det er nok snarere et litt fiffig og forførende ordspill. Allitterasjon på O, rOsa prOsa. Bingo bongo.

Den lille antologien er i sitt indre formet som en venninnebok, den nostalgiske stilen er åpenbar. Andre setning i Anna Bache-Wiigs novelle, som åpner boken, begynner slik: "Da jeg var ti …" Innen den tid har Vigdis Hjorths forord allerede fastslått hva dette dreier seg om: en lang natts reise mot frigjøring. Det er en god historie om mennesket, optimistisk og oppbyggelig. Vi reiser mot lyset, heia!
Hjorth får riktignok hurtig omskrevet bokens stolte undertittel "Om jenter og kåthet" til det mer dystopiske "tekster om å ha det vanskelig" – og det er sant, disse tekstene vil bryte med den pene overflaten, dette er sanne beretninger om stygg og rar – men ekte – feminin kåtskap. Tekstene vil på pedagogisk vis opplyse om den sanne, kulturelt fortrengte, ekle kvinnelige lysten. Avantgarde og opplysning i ett, heia! Og slik er det, vi står frem og sier det til verden: Den kvinnelige lystens sanne ansikt er ulystens.
Her finnes, ikke overraskende, mange historier om makt og kontroll, om kontrolltap og maktmanipulasjon. Og her er mange spann med kaldt vann – nesten-lyst-men-ikke-likevel-lyst, som i Ida Roggens tekst: "Togkupeen ristet jevnt og rytmisk. Jeg kjente med ett hvor søvnig jeg var. – Good night, Bernhard, gjespet jeg. – See you in Hamburg."

En påfallende språkfattigdom omslutter den kvinnelige orgasmen; i stort sett alle tekstene henvises det til "en kribling" – en kribling, ja! Men er det en maurkoloni vi snakker om her? Mala Naveen er et ambisiøst unntak, for det hun krever av orgasmen er nemlig ikke småting: "Dette voldsomme som velter ut av et dyp, som kommer strømmende fra det innerste av meg."
Åse Brandvold og Maria Børja går lengst i ønsket om å skrive en ny seksualmoral, et regelverk for konseptet "pulevenn" – den dialogformede teksten er den mest moralske og pedagogiske i boken, riktignok ikledd et tynt slør av friskhet og frekkhet. De mest vellykkede tekstene, i litterær forstand, er Mette Karlsviks og Eddy Poppys bidrag – her oppstår faktisk små språkvirvler og energi. I Poppys tilfelle buldrer en litterær kanon i bakgrunnen, en bevissthet om en transgressiv litteratur som vil leke med og omorganisere mytestoff. Teksten strekker seg lengselsfullt mot sine forbilder, men ender likevel opp som en litt hullete og amputert sak som ikke helt gir seg selv tilstrekkelig med plass.

Teoretikere som stiller seg kritisk til opplysningstanken – Foucault, Bataille – ville vel sette en finger på overrepresentasjon, på overbelysning, hvis vi ba dem utpeke seksualitetens virkelige fiender i det moderne. Snarere dét enn på fortrengningen – for det er beretningen om fortrengningen som åpner for frigjøringsnarrativet. Men vi blir altså friere og friere, ifølge Vigdis Hjorth, og det er flott og topp. Vi kan sette ord på våre erfaringer og dermed bli fri. Men hva skjer når resten av verden, utenom Vigdis Hjorth, er blitt et ugjennomskuelig ikke-lineært sammensurium? Så kommer Rosa prosa svevende som et nostalgisk frigjøringssimulakrum, heia! All verdens reklamefolk og konseptkunstnere har, med respekt å melde, bedre oppdatert software enn som så.
Men stopp nå, have mercy – se på de små. De vokser opp og vokser opp, endeløs repetisjon. Det er dem vi skal snakke til, de unge jentene. For de unge vokser da vel fra mørket inn i lyset uansett hvordan verden ser ut, gjør de ikke? Eller hva?

De fleste av tekstene i Rosa prosa handler om den sårbare ungdomstiden, kroppen er ute av kontroll, som en liten vulkan – alt er nytt, bevegelig, bøyelig. Her skal spillet stå om identiteten. Som i selvhjelpsbøkene går det fra ille til ok i de fleste tekstene. Vi vaklet, men vi fant oss selv. For til frigjøringsnarrativet hører selvfølgelig fortellingen om stabil identitet. Motsatsen til dette er det nomadiske jeg'et – free flux, free shopping. Men er det nå dét det betyr, ren hedonisme i ID-butikken? Eller betyr det snarere non-stop smertefull gender trouble? Hvis skribentene våget å gå så langt som til å si it is never over, så var vi kanskje blitt kvitt det evinnelige ekkoet av "Da jeg var ti …".
Tør du å si det? Sex er alltid trøbbel, usikkerheten forsvinner aldri. Eller hva, du har det motsatt? Du har funnet hjem, sier du? Så sjekk pulsen din, kanskje du er død.

Publisert i Morgenbladet 24. mars 2006

1 comment:

Sara said...

Wönderfül. The stuff conferances are made of. Jeg lo hårdt.