Thursday, December 01, 2011

Party like it's 1981

Trygve Mathiesen
Norsk postpunk 1980-1985. Fra hardcore til a-ha
Sakprosa, 366 sider

"81-82-83-84" messer skotske Jim Kerr i sangen "New Gold Dream" på Simple Minds-plata ved samme navn. På mange måter er det en reise ut av pønkens skygger, alle de strømningene som i sin samtid ble kalt noe med ”new” (New Wave, New Romantics, nyrock), men som vi nå – i ettertid – forstår som pønkens stilsprikende og mangfoldige etterspill, under merkelappen postpønk. En reise mot lyset, gjennom et melankolsk landskap befolket av bleke, teatralske figurer med asymmetriske frisyrer og sminke a la spraycan – men hva slags lys er det snakk om? New Gold Dream (1982) skaper et vannskille, med sine smektende toner og kristen-optimistiske sanger som Glittering Prize. Trygve Mathiesen, som tidligere har skrevet om norsk pønk (Tre Grep og Sannheten fra 2007) og Sex Pistols, kalder plata foraktfullt for et "diskoalbum" (noe upresist, det finnes ingen diskorytmer der, snarere en slags fjerlett funkpuls), og gir albumet skylden for at et av de mange bandene han spilte i, Ym:Stammen, vender seg mot den nazi-omklamrede norrøne mytologien. Optimismen skulle da også slå voldsomt inn over musikken fram mot 1985; a-ha bryter igjennom, Stock Aitken Waterman-fabrikken spytter ut hits, og koblingene mellom en overskuddspreget musikkscene og en vel luftig politisk optimisme kulminerer i We Are The World-singlen, Live Aid og lignende veldedighetsprosjekter.

Redaktør Mathiesen inntar en dobbeltrolle, portretterer seg selv med stålblå øyne først i boka, og ruller ut sitt program; i hans verdensbilde er den sanne postpønken nihilistisk orientert, og posisjonerer seg mot alle former for politisk engasjement. Det er imidlertid ikke særlig apolitisk å være antipolitisk, og det blir raskt slitsomt å lese seg gjennom flere avsnitt hvor Mathiesens meningsfeller kverner på de samme identitetsskapende teenage grudges: Hvem er vi? Vi er dem som ikke liker det-og-det, ad nauseam. Det britiske anarkopønkkollektivet Crass er den ikoniske fienden, mens kampene på et lokalt plan retter seg mot diverse blitzere, feminister, marxister, vegetarer og alskens ”politisk korrekt” uvesen som for øvrig knapt kommer til orde her. Kritikken er ofte dårlig begrunnet, og ender som negativistisk posering, og det blir pinlig når det fjerde avsnittet, med tittelen "Göbbels A-Go-Go – flørten med totalitær estetikk" slår over i en like dårlig begrunnet apologi. Det er lett å forstå at Mathiesen ikke vil dekke over konflikten fra den gangen, og man kan påstå at denne negativistiske murringen er autentisk (hvis det er dette man forstår som true punk spirit ... I så fall er det ikke en spirit som flyr særlig langt), men som flere kritikere allerede har påpekt, blir det problematisk når vi sjelden når forbi disse inngrodde konfliktene og videre til musikken.

En forbilledlig pønkhistoriker som Jon Savage skriver i England's Dreaming: Sex Pistols and Punk Rock (1991) om pønk- og postpønkgenerasjonens bruk av hakekors. Å bruke foreldre- generasjonens mest traumatiske symbol på en bevisst ahistorisk måte, som estetisk vedheng, iverksetter et generasjonsbrudd som med et slag påkaller en slags år-null-stemning: Det nyes ankomst. Men dette var svært tids- og stedsspesifikt, det skjedde i London i 1977 – hva skjer når dette bruddet dukker opp i nye gevanter på det norske åttitallet? Mathiesens Göbbels A-Go-Go-avsnitt gir få svar, og arter seg mest som en kartlegging og en bejaelse, snarere enn en analyse.

Dessverre går vi også glipp av en diskusjon om relasjonene mellom kropp og politikk når det gjelder vegetarianisme. Vegetarianeren reduseres til et psykologisk fenomen – ja, faktisk til en anorektisk person, noe som framstilles som ekstra pinlig, ettersom anoreksi kan ses på som en typisk jentesykdom – jepp, et sted gjøres faktisk denne koblingen. Når det er sagt flyter boka over av rik, visuell dokumentasjon og interessante eksempler på tidas sangtekster, selv om layouten er lovlig rotete. For en mer kontemplativ dokumentasjon av samme periode kan man gripe til In Between Pictures. Photographs 1979 – 1986, det fine katalogen til Fin Serck-Hanssen-udstillingen på Henie-Onstad Kunstsenter i 2010. Ingen grudge her, bare bilder.

Susanne Christensen, Klassekampen 3. december 2011

No comments: