Saturday, December 17, 2011

A4

Caroline Kaspara Palonen
Xeroxdager
Roman, 150 sider

På siste side står hovedpersonen i Caroline Kaspara Palonens debutroman fram med navn: Mildrid. Det seine tidspunktet er symptomatisk. Vi møter først henne og samboeren Ove i en tilstand av bekymringsløs ungdomsforelskelse, men forholdet til Ove begynner å gå i oppløsning når han forlater sveiserjobben, begynner på midtøstenstudier og blir trukket inn i en gjenkjennelig masseidentitetsproduksjon på universitetet.

Mildrid er «kopieringsjenta», hun jobber i en kopibutikk og er en ganske tom og taus figur som holder seg til katten Xerox og ellers iakttar Oves forvandling, særlig i møtet med Mildrids rake motsetning Sara, en av Oves betenkelig nære studievenner. Mildrids kritikk tiltar, og kampen står om matvanene i huset: Ove dropper søppelmaten til fordel for en hipsterdiett med høyt fiberinnhold, men slagene dem imellom arter seg ikke som åpne konfrontasjoner, snarere som små forskyvninger, en rekke mikrokritiske avvisninger som når et formuleringsmessig høydepunkt idet Mildrid insisterer på sin sukkerfylte skogsbæryoghurt.

På samme måte er forfatteren selv aldri eksplisitt, alltid lurer språket i det bevisst vage og poetiske. Å fly under radaren virker både som tema og metode, men det er en svært selvbevisst vaghet, som snarere enn umoden vakling handler om sabotasje, om en knappenåls motstandskraft, om å lure i skyggen som en strategi og om å flykte fra alle former for identitetsproduksjon. Kopieringsjenta ser på Ove og sier: « ... men han forstår ikke behovet for å kopiere, for å se selvet smuldre opp og bli tørt fargepulver.»

Mildrids kopieringseksperimenter er så retningsløse og spontane at det er fremmed for henne å omtale dem som kunst. Ove søker en autentisk rolle som student, for Mildrid er det ikke aktuelt å tre inn i karakteren som kunstner, hennes – muligens kunstneriske – aktiviteter handler snarere om å desertere, om å forbli tom, forbli utenfor definisjonene.

Palonen skriver seg inn i en diskusjon om arbeid, klassereise og identitetsproduksjon, men enda tydeligere er et fellesskap med forfattere som Kristine Næss og Ingrid Z. Aanestad, som begge har skrevet så subtile og intelligente romaner at få diskusjoner om det politiske i litteraturen har vett til å invitere dem med i samtalen. Særlig virker Mildrid i slekt med en gjenstridig kvinne som Hannah i Hannahs historie med Heddy (Kristine Næss, 2008) selv om rus, selvskading og mystiske offerritualer er altfor dramatiske uttrykk; Mildrid er snarere minimalist.

Nær slutten bryter hun likevel ut i direkte tale. Hun liker ikke litteratur, men har funnet en diktsamling av Charles Bukowski på søppeldynga, oppsøker bokas eier og trenger seg på henne på en ukarakteristisk voldsom måte. Kopieringsjenta framstår plutselig som krevende og besværlig, og klarer på det viset å oppnå nærhet med et annet menneske. Det er mulig Mildrid foretrekker fastfood, men de motstandsdyktige fibrene gjør seg gjeldende i overført betydning når hun kikker fram fra skyggen med sin helt egen ru og krafsende sensibilitet. Det er rett og slett oppmuntrende lesning.

Susanne Christensen, Klassekampen 17. december 2011

No comments: