Friday, January 13, 2012

Et fellesskap

Johannes Anyuru
En civilisation utan båtar
Dokumentardigt, 150 sider
Glänta produktion, 2011

Tittelen på den siste boka til den svenske poeten Johannes Anyuru refererer til Michel Foucaults formulering fra en forelesning i 1967: «I civilisationer utan båtar torkar drömmarna ut, spionaget ersätter äventyret och polisen tar piraternas plats.» Boka er basert på en blogg Anyuru skrev i Atens urolige gater sommeren 2011, mens han ventet på å dra med Ship to Gaza i en trassig gestus mot Israels blokade. Anyuru tar drømmerens posisjon ned i minste detalj; boka er satt med en svermerisk blå skrift, men han svever ikke bort til tonene av «Imagine», det er både tørt og reflektert nok til at beina holdes godt plantet i bakken.

Introen «Gazas stränder» er skrevet i datid og handler om å gå rundt og vente i Göteborg, om en beslutning som treffes under sterk tvil og om de tankene som denne skjerpede tilstanden avføder. I bakgrunnen har vi en syk far og bevisstheten om at det gikk skrekkelig galt på Ship to Gazas første ferd i 2010, hvor ni aktivister ble drept da israelske soldater bordet passagerbåten Mavi Marmara. Anyuru kaster seg inn i politiske diskusjoner, refererer til ting han har lest (han slår flittig opp i Judith Butlers Frames of War fra 2009), men er også sanselig til stede i teksten. Det er denne vekselvirkningen mellom refleksjon og en slags epifaniske øyeblikk hvor bevisstheten for eksempel forsvinner meditativt inn i en trekrones bevegelser som understreker troverdigheten – transcendensen er ingen påstand, like lite som det intellektuelle engasjementet.

Anyuru drar til Aten med koranen og Göran Sonnevie i bagasjen, og denne mer bloggaktige delen av teksten – holdt i nåtid – blir tyngre, men også lettere: Bruk av slang og direkte tiltale til et «ni» gjør Anyuru glimtvis til en upretensiøs og hverdagslig dude, muligens et forsøk på å unnslippe prosjektets tyngende alvor.

Ventetida blir lang i Atens gater, de påmeldte til Ship to Gaza blir trent i ikkevoldelig motstand, mens media kaller dem muslimske terrorister, og byen tåkelegges av tåregass. Heftige demonstrasjoner avholdes mot IMF-avtalen som den greske regjeringen påtvinger sin befolkning – det er kort sagt et skremmende gunstig sted å reflektere over aktivisme, i de samme gatene hvor han også støter på iranske asylsøkere med igjensydde munner, et skrekkinngytende syn.

Han reflekterer også mye rundt poetiske troper som navn, kropp og stemme. Det er som om det ligger en sentrallyrisk diktsamling skjult i midten av den dokumentariske teksten, noe Anyuru eksplisitt formulerer seg om: «Hvad er en dokumentarpoet?» Han er ingen estetisk hardliner, dokumentarpoesi kunne sett mer radikal ut enn dette, men etter hvert som boka åpner opp for lange sitater fra venners brev blir det tydelig at poeten kan være en båt med mange om bord, et kollektiv av stemmer. Og det er her verket kulminerer, i et langt cut up-dikt hvor et større, skrivende fellesskap står fram med fragmentariske bidrag.

I den norske dokumentarromanen Bagdad Indigo (2011) reiser Geir Angell Øygarden – kjent som Karl Ove Knausgårds venn i Min kamp – inn i Irak under amerikanernes invasjon i 2003. Men Øygarden skriver ofte i en moteriktig kynisk tone, noe som fører til at hans medaktivister blir karikert – det gjør ikke Anyuru i sin tankevekkende reise inn i dokudiktet. Men vi vet imidlertid at det ender mørkt; båtene blir sabotert eller stoppet av greske havnemyndigheter, men noe er likevel forandret for alltid: «Jag är vaknare nu. Alla är lite vaknare nu. Den jag var när jag reste kommer aldrig mer hem.»

Susanne Christensen, Klassekampen 14. januar 2012

3 comments:

Geir Angell Øygarden said...

Kjære Susanne
Kynisme er avstand, en bristvare blant de troende, og har vært på mote blant dokumentarforfattere og andre komedieforfattere siden Aristofanes' Lysistrata ... sikkert før den tid også.
Alt godt
Gay "el Perro" Angel

Susanne Christensen said...

Jo, det forstår jeg for så vidt godt, du/Geir nævner jo også en del amerikanske forbilleder, som fx diverse New Journalism-forfattere. Jeg er glad for at vi i sidste øjeblik fik ordet "ofte" ind i den sætning, for i et så omfattende værk som Bagdad Indigo findes mange forskellige Geir-stemmer; essayisten, sociologen, triksteren, "party man", politikeren, litteraten, æstetikeren, etc. Måske jeg med sammenligningen (this one is for real) blot vil antyde at Anyuru generelt er længere borte fra mediasfærens aktuelle "tone" end Geir, som jeg dels oplever som optaget af at skrive en gravskrift for hippie-aktivismen, og den idealisme (muligvis Geirs egen) vi nu mener at kvitte os med i de mange opgør med 68-tænkning und so weider.

Geir Angell Øygarden said...

Jeg tar poenget ditt, Susanne. Man kommer lengst med avstand, også fra mediesfærenes musikk. Du har uansett gjort meg nysgjerrig på En civilisation utan båtar. Tittelen minner forresten om et dikt som hang i t-banevognene i Stockholm på slutten av 1990-tallet, og som jeg pleide å lese på vei til og fra den bokseklubben på Södermalm som jeg skrev om på den tiden. Diktet var av Christian Kupchik og het pamflett:

genom det öde landet
ensam flyter ensam
en båt i brunt papper

besättningsmannen sover
och nynnar:

"om inte jag brinner
om inte du brinner
om inte han brinner
vem ska nånsin
bringa ljus i mörkret?"