Saturday, January 28, 2012

Svermerisk kultur

Stefan Aust
Baader-Meinhof. Historien om Røde Armé Fraksjon
Oversatt fra tysk av Kjell M. Paulsen

Det er som om skoddene mellom fakta og fiksjon ikke er helt tette når det gjelder den tyske terroristorganisasjonen Rote Armée Fraktion. Dette er navnet de selv bruker idet de trer inn på scenen i løpet av 70-tallet. I offentligheten gis de navnet Baader-Meinhof, som trekker fram den venstreradikale journalisten Ulrike Meinhof, framfor den kvinnen som – sammen med Andreas Baader – faktisk fungerer som leder, nemlig Gudrun Ensslin. Etter hvert sporer RAF-medlemmene av i en voldsom radikaliseringsprosess som plasserer dem utenfor loven, men i starten vokser de ut fra studentopprøret, og henter inspirasjon fra blant annet maoismen og marxistisk teori, men også fra skjønnlitteratur som Herman Melvilles Moby-Dick (1851), Hermann Hesses Steppeulven (1927) og Bertolt Brechts Die Maßnahme (1929). Seinere blir de også til kunst, blant annet i Odd Nerdrums maleri Mordet på Andreas Baader (1978) og i ulike former for forsøk på kunstnerisk eller dokumentarisk tolkning. Stefan Austs bok fra 1985 er blitt stående som en autoritet på området, ikke bare rangerer den høyt på lista over RAF-litteratur, men er også en klassiker i dokumentarsjangeren og forelegget til filmen Baader-Meinhof Komplex (Uli Edel, 2008).

Aust skriver en detaljert fortelling som for det meste holdes i en faktuell og relativt nøytral tone, selv om et par tydelige grep i starten drar leseren inn i stoffet, og gir forfatteren kredibilitet. I forordet fra 2008 trekker Aust linjer til terroristaksjonen i New York 11. september og utdyper sin egen rolle i RAF-historien: Aust var, som Meinhof, skribent i det venstreradikale tidsskriftet konkret. Da Meinhof var i en PLO-treningsleir i Jordan, skred han til handling: Han var med på å få hennes to tvillingbarn hjem til Tyskland, i skjul for både det tyske politiet og fra RAF selv.

Aust presenterer seg som vitne, og åpner på dramatisk vis in medias res – bokas mest fiksjonaliserte sekvens – med fortellingen om gruppens selvmord i fengsel i 1977, hendelser som fremdeles er omdiskuterte, noe Nerdrums maleri understreker; muligheten for at selvmordet var mord, iscenesatt av staten.

Strengt tatt er de første 200 sidene de mest interessante, og man kan fristes til å mene at Aust ikke kommer dypt nok i sine undersøkelser av hva som er beveggrunnene til de sentrale medlemmene – dels på grunn av at han ikke tillater seg essayistisk spekulasjon eller filosofiske digresjoner. Etter det tragikomiske besøket i Jordan, hvor Baader virkelig kommer ut som en kolerisk psykopat støttet av den voldsromantiske prestedatteren Ensslin, og hvor gruppen også gir seg i kast med paranoide spekulasjoner om diverse medlemmers troverdighet, er det som om RAF-maskinen klikker i gang; det er ikke flere spørsmål å stille, ikke flere diskusjoner å ta, og Aust må også hengi seg til endeløse, actionpregede beskrivelser av bankran, bombesprengninger, flykapringer, kidnappinger og mord.

Det finnes en intens, moralistisk motvilje mot å presentere terrorister som karismatiske motefenomener, en kritikk som inkluderte filmen fra 2008 – noen mente den gikk for langt på dette punktet – men samtidig er nettopp dette med på å understreke RAF-medlemmene som produkter av historien, først som barn av nazister og av den generasjonen som var passive vitner til jødeutryddelsen, seinere som produkter av ’60-tallets frigjøringsromantiske happeningkultur, som for det meste var et sunt svar på den forrige generasjonens passive, ukritiske forføringsvilje. Er RAF-erne hipstere? Svaret er ja, til å begynne med, men stjernekultur kan være så mangt: I vår samtid er stjernedyrkelse ofte uttrykk for tom narsissisme, men det er tydelig at RAF-erne i utgangspunktet var tent av politiske og filosofiske ideer, en viss porsjon reelle solidaritetsfølelser og en vilje til å få det vestlige samfunn til å ta inn over seg Vietnamkrigens grusomhet; blant annet var ett av midlene å sprenge bomber i tomme kjøpesentre, med store materielle skader til følge.

Disse aksjonene står helt på vippen i skjæringspunktet mellom aktivisme og terrorisme, og skapte et sus rundt RAF som plutselig ga et ansikt til allerede eksisterende strømninger i kulturen. Deres avslappede stil i rettssalen, og bilder der de framsto jeanskledde og røykende, bygde opp under dette. Hollywood produserer i 1967 filmen Bonnie and Clyde, svermeriske forestillinger om det lovløse paret finnes allerede i kulturen. Baader og Ensslin kan nærmest plukke glorien ned fra himmelen, eller ut av det kollektivt ubevisste om du vil, og denne evnen til å inkarnere samtidens politiske drømmer er også en av forutsetningene for deres «suksess» som terrorister; når de velger volden, er publikum så å si allerede hooked.

Terrorisme handler om å utføre aksjoner som griper dypt inn i menneskers liv, men som også rammer visuelt, som skaper symboler og bilder. Også frigjøring skapes av bilder; statuer som veltes, murer som faller. I dag er de teknologiske øynene allestedsnærværende, og både aktivister og politi er mer maskinelle og anonymiserte når de på rituelt vis støter sammen i gatene. Austs snart 30 år gamle bok kan si oss noe om radikaliseringsprosesser, men dagens landskap er merkbart annerledes enn på RAFs tid.

Susanne Christensen, Klassekampen 28. januar 2012

1 comment:

Susanne Christensen said...

Det ville være mere præcist hvis der stod: "men som også rammer visuelt, som skader symboler og skaper bilder."