En tredje vei

Stig Sæterbakken
Essays i utvalg
Etterord av Anders Johansson
Sakprosa, 291 sider

Å lure ordløst i utkanten av noe. Det er ikke sikkert at dette kan bli til en tekst, og denne usikkerheten sleper skribenten med seg som skitt under sålene, denne dirringen er tekstens forutsetning. Det faktum at hver setning strengt tatt føles som et spørsmålstegn, en famlende åpenhet som avissidenes trygghetsskapende iscenesettelse legger et lokk på. Teksten ikler seg en gjenkjennelig layout som kanskje får den til å se mektig ut, men så står den likevel der i hjørnet og svetter og skjelver under klærne.

Selv sto jeg i utkanten av noe i 2001, som elev ved Forfatterstudiet i Bø, men uansett hvor mye man anstrengte seg for å forbli usynlig, hvor taust og gjenstridig man enn oppførte seg, var det ikke mulig å unnslippe Stig Sæterbakkens blikk. Han dro oss inn, og han dro meg inn, og vi er mange – først og fremst hans familie og nærmeste krets, men også hans tidligere elever – som er berørt av hans altfor tidlige bortgang.

Det var våren 2001 og Sæterbakken hadde nettopp gitt ut essaysamlingen Det onde øye med noen av sine sterkeste tekster, spesielt essayet om William Faulkner, «Det er for sent», som du bokstavelig talt mister pusten av hvis du leser det i forlengelsen av et annet høydepunkt, ikke bare i forfatterskapet, men i nordisk essayistikk: «Hitler, en metafor for Tyskland», en sterk tekst som bare er blitt enda viktigere. Ut fra en slags traumenes tidsregning – traumer her forstått som terrorangrep – ble disse tekstene publisert rett før 11. september 2001 og trykkes nå på nytt i en samling som kommer ut rett etter 22. juli 2011. Disse datoene vi kan kverne på til håret blir grått, disse terroraksjonene som også rammer øyet, rammer vår lesning, og som dermed også forandrer litteraturen, stiller den i et annet lys.

I Det onde øye kretser tekstene nok en gang rundt grunnleggende sæterbakkenske temaer som han behandler både i essayistikken og romanene sine; den gjensidige – både tragiske og karnivalistisk komiske – måten det gode og det onde betinger hverandre på, eller, rettere sagt, de størrelsene som kalles «godt» og «ondt» og som opptrer i tallrike forkledninger gjennom forfatterskapet. Både i essayet om Faulkner og seinere i lesningen av den svenske forfatteren Nikanor Teratologen (fra Dirty Things, 2010) er den skrivende så overveldet, så begeistret, så klartseende at det bobler av latter i underteksten, noe som nærmer seg det paradoksale når vi har å gjøre med en forfatter med et så konsekvent, mollstemt alvor som Sæterbakken. Han skriver riktignok om hierarkiske sørstatsfamilier (Faulkners Absalom, Absalom! fra 1936) og om Nazi-Tyskland, men begge essayene er også meditasjoner over vaklevorne strukturer som hjemsøkes av brister, gjenferd, mangler, og over hvordan disse eksemplene på en slags pervers sivilisatorisk orden gang på gang påkaller sin motsetning. For hver gang døra lukkes til mørket, vokser mørket seg bare sterkere.

I undervisningen i 2001, og i disse essayene, understreker Sæterbakken nødvendigheten av å skrive dårlig, og her hinter han til en slags tredje vei, et vippepunkt mellom statisk perfeksjon (hvis noe sånt finnes) og makkverket; her finnes litteraturen. Det er slående hvor god han er til å lese seg selv, idet leseren har formulert en innvending, har hans selvkritiske blikk nettopp sett det samme. Som enhver god modernist med Georges Bataille som husgud raser han mot dannelse, formidling og pedagogikk og jubler over den perverse antidannelsen som relasjonen mellom Morfar og Pyret er et eksempel på i Teratologens Äldreomsorgen i Övre Kågedalen (1992). Samtidig får han øye på sin egen uutholdelig fullendte skrift og hvilket paradoks som finnes i disse alltid dannede, alltid formidlende hyllester til det formløse, til de verkene som beveger seg i et grenseland. Sagt på en annen måte: Det er ingenting lukket over disse tekstene, de er djevelsk utfordrende og samtidig djevelsk sjenerøse.

Essayet «7 feil» splitter seg opp i like store deler brødtekst og fotnoter, nærmest en visuell gjengivelse av de paradoksalt forbundne dualismene som Sæterbakken ofte maler opp. En feil – kanskje en av de sju kardinalsyndene – ligger helt oppe i dagen, det entydige fokuset på en bestemt, alltid mannlig, forfattertype. Når en kvinnelig kunstner endelig dukker opp, er det popikonet Gwen Stefani som hylles for å skape lekre, tiltalende overflater i sine musikkvideoer. Skal vi følge Sæterbakkens logikk er det ikke slik at han forsømmer en moralsk forpliktelse, men det er tydelig at det stadig finnes uutforskede områder her.

Både det blytunge alvoret og den – tross alt – skremmende formfullendte skriften er deler av monstrøsiteten, og jeg kan bare bli stående og vinke farvel til den vandreren som vil høyere opp, stadig høyere opp.

Den modernistiske mørkemannen står i fare for å stivne til en klisjé, men ser man inn i det mørket som Sæterbakken så konsekvent utforsker, så finnes det som oftest en rikdom av nyanser der. Som det heter i Velvet Undergrounds Leopold von Sacher-Masoch-inspirerte sang «Venus in Furs» (1967): Different colors made of tears.

Susanne Christensen, Klassekampen 4. februar 2012