Et kaotisk indre

Kristin Ribe
Natt, regn
Roman, 147 sider

Det ville være feil å si at Kristin Ribe sikter lavt – hun er faktisk litt av en dare devil, hvis vi snakker om risiko i litteraturen. Etter fem romaner framstår hennes prosjekt som temmelig konsekvent og utholdende i sine undersøkelser av ureine bevissthetsstrømmer og liv på grensen til det ulevelige. Også i Natt, regn overgis vi, fra første side, til et annet menneskes kaotiske indre. Her finnes ingen etablering av en dramatisk karakter, ikke skyggen av en pedagogisk gest mot leseren, ikke noe gradvis møte eller en slags arkitektur som kan rase sammen før kaoset inntreffer. Alt vi får er en alder, 14 år, og et barn som ser moren («MOR») bli båret ut av huset etter et selvmordsforsøk.

Vi kan legge til litt flere opplysninger i etterkant: Personen hvis kaos-tekst-sinn vi utsettes for, er praktiserende lege og befinner seg i en slags reaktiv krise som 41-åring da hennes mor («MOR») får slag. Den skyldfølelsen hun ble påført som barn, forsøker hun å reparere med legeyrket, her kan hun gi det hun føler hun skylder, sannsynligvis med en eksepsjonell dedikasjon, men hun vil nok alltid føle seg utilstrekkelig. Krisen er et faktum, og selv om denne leseren verdsetter radikal desorientering, er det først på side 49 at jeg klarer å orientere meg, og det er en litt vel sein oppvåkning.

Det plagede sinns litteratur er problematisk fordi den implisitt påstår at psykologiske og grammatiske strukturer er sammenfallende størrelser, og det er først i de to avsnittene «Lege» og «Religion» at materialiteten, og dermed det sosiale, sniker seg inn, gjennom oppramsinger av dagens gang, i form av møter med syke mennesker. Legerollen kan ikke lenger «containe» og hele andres smerte, hennes egen krise bryter gjennom i form av en stadig mer hakkende, stammende grammatikk. Setninger mangler ord, ord forekommer i feil former, en slags trøtthet eller regresjon preger uttrykket. Teksten er altså på vei mot full kollaps, tynget ned av panikkslagne skyer av spørsmål, en slags ekstrem tallmystikk og intense grublerier omkring religion – ja, nærmest en mindre religionskrig, for reinkarnasjonstanken framstilles som absolutt fryktinngytende og feil.

I kontrast til de grammatiske skadene finnes også et lyrisk høystemt språk, men for det meste kjører grubleriene løs i en slags speed metal, så hardt går det for seg, med så mange litterære krumspring. Det paradoksale med en så utagerende litteratur, er at den gestalter et maktesløst menneskesinn som igjen og igjen peker på seg selv på en måte som gjør rommet klaustrofobisk, for hva skal jeg gjøre som leser? Hva får jeg å jobbe med her, er det noe jeg kan undersøke og stille spørsmål ved? Nei, jeg får spørsmål hamret inn i meg, blir trengt opp mot veggen og må enten lukke ørene, eller tre fram og si stopp, som om dette var en sceneforestilling, få det lidende sinnet til å stoppe denne endeløse spinningen.

Og det blir problematisk, for ettersom teksten er «gal» kan ethvert ord passe inn, ethvert innfall synes å rettferdiggjøre seg selv. Det plagede sinns litteratur er den absolutte antitese til for eksempel Trude Marstein og Helle Helles subtile litteratur, som tilsynelatende utelukker psykologi – forestillingen om «et indre» – og hengir seg til beskrivelser og nettopp derfor oversvømmes, eller virker intens. Vi må mobilisere ville sjeler som Hélène Cixous og Sarah Kane for å komme i nærheten av Ribes ambisjoner, men det er nok et stykke igjen dit, for å si det mildt. Et roligere modus med mer rom for leseren ville være å foretrekke, sier jeg, og føler meg som James Deans kjedelige, men snille, tante.

Susanne Christensen, Klassekampen 31. marts 2012