Sunday, April 22, 2012

Blindernstudiner i praktsol

Geir Nummedal
Hun er der hele tiden
roman, 136 sider

Dette kunne like gjerne vært en slentrende hovedperson i en Oslo-romantisk film av Joakim Trier: I Geir Nummedals debutroman møter vi den unge litteraturstudenten Axel, en enkel mann som tilhører vennegjeng med varierende intellektuelle pretensjoner, som går på fest og på fylla, som forelsker seg og puler i hytt og pine i et generelt forsøk på å deale med livet, døden og Kunsten. På første side krysser Axel gata på vei til en venns begravelse (den überintellektuelle, svartsynte selvmorderen Fredrik), en ung jente med høretelefoner følger tankeløst etter ham og blir kjørt over. Det er disse to nær døden-opplevelsene som spøker gjennom romanen, og som klippes opp og monteres inn i det som hovedsakelig er historien om Axels kompliserte forhold til den ville, stampende ungfolen Maren Lønn, som fra starten av betraktes i et gyllent, seksualiserende lys: «Blindernstudiner i praktsol».

Maren er et sangvinsk, kunstnerisk vesen, og tiltagende monstrøs og dominerende, mens Axel synes å forsvinne ut av sitt eget liv og bli en skygge, en planet som svever rundt henne (ironisk, ettersom han heter Axel). Det er faktisk Fredrik Maren har mest til felles med, den Heidegger- og Céline-lesende, pønkete nerden, men hvis det finnes en moral i denne lille, lettbeinte, energiske romanen, så er det kanskje at like barn ikke leker best, at en bombe som Maren ikke velger seg en av sitt eget intellektuelle kaliber, men snarere en dørmatte som Axel, et tomt lerret hun kan agere på; den livskraftige må absolutt flashe seg voldsomt for sin motsetning, for å synliggjøre sin vitalitet.

Mens Maren galopperer til New York, hvor hun skal åpne en fotoutstilling, går Axel mer og mer i stå, og makter bare å formulere sitt begjær i termer som ”fin rumpe” – han er nærmest besatt av baken til Maren (like I said, a simple man), og det foregår en kamp her, om hvem som seksualiserer hvem, hvor både blikk og kameraøyne inngår, uten at denne tematikken blir spesielt framtredende. De subtile, kunstneriske grepene hvor det hoppes fram og tilbake i kronologien blir etter hvert et uttrykk for en mental tilstand preget av glemsel, men teksten flyter så lett av gårde at det ikke virker som noen arty roman; den flyr under radaren og vil beskrive gjenkjennelig, norsk normalitet, og på den måten ender den et sted mellom Tore Renberg og Françoise Sagan – og det er vel helt greit, uten at det ryster verden på noe vis.

Axel må rydde opp i sine nær døden-erfaringer, sine skyldfølelser i forhold til både ulykkesofre og selvmordere, før romanen kan tone ut, og Axel har lært å forlike seg – kanskje – med Marens erotiske kraft, uten å overkjøres helt av den. Nummedal tilslører sine eventuelle poenger, han vil holde det åpent, derfor er dette bare en av flere tolkninger på hvor vi er når vi ender på siste side. Om du bør lese denne romanen? Tjo, det er en fin time på stranda i sommer.

Susanne Christensen, Klassekampen 21. april 2012

No comments: