Hjemmets lune rede

Gøhril Gabrielsen
Skadedyr
roman, 265 sider

Mennesket lever i uhellige allianser med dyr. Enten pynter vi våre pelskledde venner med sløyfer og bånd og kjæler med dem, eller dyrene lever mer skjult: Ulike insekter og parasitter kan til og med true med å invadere våre hjem og gjøre dem ubeboelige. Gøhril Gabrielsens tredje roman starter nettopp der hvor et lite vesen, en veps, slukes en yndig sommerdag, dreper en far, og splitter en familie.

Fire søsken barrikaderer seg hver på sin måte og lever sine liv fjernt fra hverandre, og vi følger den navnløse, overvektige og svært følelsesmessige sønnen som traumatiseres til å bli skadedyrbekjemper. Tapet av all tilhørighet med andre mennesker har dehumanisert ham, og det går ikke alltid bra med de smådyrene som skal bekjempes. Etter intens blikkontakt med en mus bryter vår hovedperson sammen i gråt, han ser seg selv i det som skal utryddes, og siden blir han en svært teoretisk innstilt skadedyrbekjemper, så teoretisk at han til slutt får sparken, han har ikke lenger noen praktisk funksjon i firmaet.

Gabrielsen slår an en absurd og humoristisk tone i fortellingen om denne «sippemann, barnemann, kvinnemann» og hans liv med kona Sibylla og stedatteren O. Det er først da han tar Sibylla med vold, og på den måten skaper en forskjell mellom dem, at han klarer å ta tak i ting og etablere sitt eget utryddelsesfirma, med det overbevisende navnet Ekstremt Rent.

I romanens andredel forflytter vi oss i tid og rom til et nonnekloster i São Paulo i 1779, hvor to nonner kommer opp i trøbbel og til slutt utryddes, kan man si, inspirert av den spanske inkvisisjonen. Det er imponerende hvordan Gabrielsen klarer å styre en tekst med en så vilter fantasi og stort vingespenn, og samtidig skrive med så stor grad av sikkerhet og flyt. Med et nikk til Franz Kafkas «Forvandlingen» (1915) og muligvis også til William S. Burroughs’ svært insektaktige bug exterminators, trylles vi inn i individers særegne logikk, mens disse forsøker å navigere i forhold til en normalitet som de er på åpen kollisjonskurs med – it smells like literature, for å si det sånn.

Min innvending retter seg ikke først og fremst mot de to fortellingene i seg selv, men mot de konseptuelle sammenføyningene av disse, som framstår en smule søkt, og på de litt for tallrike understrekningene av skadedyrsymbolikken. Romanen tvinges til å gå opp som verk, et harmoniserende grep man kan stille seg skeptisk til.

Som i Svimlende muligheter, ingen frykt, romanen fra 2008, er det noe her som minner om Stig Sæterbakken; måten å skrive seg inn mot et sted hvor livs- og dødsdriften sammenflettes på paradoksale, smertefulle måter, og evnen til å skrive fram et reelt, taktilt ubehag. Men paradoksalt nok er det den lettheten som får leseren til å flyte behagelig gjennom teksten som også bidrar til å tøyse alvoret vekk, og glatte ut de stedene hvor sømmen gjerne kunne vært grovere.

Susanne Christensen, Klassekampen 12. november 2011