På gateplan

n+1
Occupy! An OWS-inspired gazette
Red. Astra Taylor, Eli Schmitt, m.fl.
Oktober 2011, New York City

New Yorks gater er fulle av aviser. Som i de fleste større byer, er det vanskelig å slippe unna avisselgere, avisstativer, stumper av avisoverskrifter ute i synsfeltet og rester av aviser som blåser rundt på fortauet. Siden 17. september, da Occupy Wall Street-bevegelsen slo seg ned i Lower Manhattans finansdistrikt, er enda flere aviser kommet til. To av disse er parasittiske: The Occupied Wall Street Journal er OWS-bevegelsens egen avis, som også kommer i en spansk utgave, og sannelig om ikke New York Post-lesere fikk seg et sjokk da overskriften lød «We’re screwed» – aktivistgruppa The Yes Mens uautoriserte spesialutgave handler om klimaendringene, og er faktuell nok, men benytter seg av humor og détournement, et grep som snur på velkjente former – for eksempel logoer – så en annen mening kommer fram.

Det newyorkske litteraturtidsskriftet n+1 – som oppsto i 2004 og flagger en viss affinitet til kritisk teori – har tenkt og handlet imponerende raskt, og bidrar nå til avisbunken med en gratis gazette som også finnes på nettet. Publikasjonen gir en unik inngangsvinkel til det opprøret som mange større aviser allerede er godt i gang med å portrettere som diffust og uartikulert, som en gjeng trommende hippie-kids uten leder og uten program. Filosofen Slavoj Zizek har ved flere anledninger gått i forsvar for denne tilsynelatende uklarheten; han kaller det en hersketeknikk, å gjøre som mannen som med irritert mine spør sin hysteriske kone: «Men hva er det du vil?». Hun må forklare seg, bruke hans språk.

Tea Party-bevegelsen, som vokste fram i 2009, har nå representanter i det republikanske partiet, men veien har vært lang, og inntil videre er det kanskje nok å vite at en slags kollektiv kropp er i ferd med å samle seg i Zuccotti Park og mange andre steder i verden som del av OWS-bevegelsen, og at man krever sosial likhet ut fra slagordet «We are the 99 %».

n+1-avisa sløyfer det leddet som heter journalistisk fortolkning, og setter i stedet sammen en slags fortelling om bevegelsens første uker, i form av en collage av kronologisk ordnede vitnesbyrd. Den første delen, On the Ground, består av små fortellinger om å reke rundt i ytterkanten av Zuccotti Park, om møter, samtale, handling, og til syvende og sist om forandring, som når Manissa Maharawal i teksten Standing Up (Day 4) forteller om hvordan hun og hennes venner klarer å rette på en formulering rundt rase i et sentralt dokument som aktivistene jobber fram på General Assembly, det åpne fellesmøtet – et eksperiment i direkte demokrati – som er kjernen i okkupasjonens daglige aktivitetsprogram.

På samme måte som i den svenske forfatteren Jörgen Gassilewskis roman Göteborgshändelserna (2006), om uroen rundt EU-toppmøtet i 2001, fanger n+1-avisas første del mange av disse fortellingene som ellers går under radaren på tradisjonelle medier, om utilfredshet og om å komme sammen i det offentlige rom i et forsøk på å strikke sammen en kollektiv protestkropp. Dette er et tidsskrift som trer til som en megafon for demonstranter som ellers må hengi seg til en slags merkelig, repetitiv korsang («the human microphone») for å i det hele tatt høre hverandre.

Utover i tidsskriftet diskuteres blant annet bankenes og politiets rolle, og historiske perspektiver tilføyes når aktivister med erfaring fra tidligere tiders sosiale kamper kommer til orde. I finansdistriktet på Lower Manhattan står en stor bronsetyr, som nå er omringet av beskyttende politistyrker. På amerikansk betyr «bull» bedrag, og det bedraget som Wall Street har stått for under finanskrisa er ett av OWS-bevegelsens angrepsmål. n+1-avisa gir et bilde av kampene mens de kjempes, og det er snakk om alt annet enn bull.

Susanne Christensen, Klassekampen 5. november 2011