Saturday, November 19, 2011

Et eget rom

Cathrine Knudsen
Jeg kunne vært et menneske
roman, 266 sider

Det fantes en åpning midt inne blant en gruppe trær. Det er et opplagt sted å bygge en hule, midt i et boligområde – vi var skjult, forbipasserende kunne ikke se oss, men vi kunne se dem. Sånn er barn, typisk barn. Det sto en gammel lenestol der, og noe annet skrammel – på bakken lå det plastposer.

En dag sto lenestolen brått annerledes, og det syntes som om noen hadde forsøkt å overta rommet vårt. En overveldende følelse forplantet seg: Vi så på tretoppene, himmelen var grå og tung, det var ikke et vindpust, likevel beveget tretoppene seg, og det virket galt, det var noe som ikke stemte. Det jeg så, det så venninna mi, og omvendt. Vi var i en annen tilstand, vi pekte på den grå himmelen over tretoppene, vi sa at her er det noe galt, vi var sikre i vår sak.

Det finnes mange byrom i Cathrine Knudsens tredje roman, og måten de trer fram på, som likegyldige plasser vi alle passerer gjennom, minner meg om tidlige opplevelser av den slags steder, som for eksempel en tilfeldig parkeringsplass. Man streifet gjennom et øde boligområde, mørket falt på, og man iakttok den tomme parkeringsplassen. Man sank inn i dette uspektakulære offentlige rommet uten navn, man sank inn i en annen betydning, som begynte å tone fram.

Det er veldig lite hos Knudsen som faktisk er spektakulært, rommene er gjenkjennelige, normalnorske – ja, byen har til og med et velkjent navn, Drammen. But look again, for dette normalnorske synes å sprekke opp og bli til et scenerom. Noe beveger seg i randen av synsfeltet, leseren blir usikker og begynner å mumle «science fiction» ... nei, «psykedelisk» ... nei, en slags Twilight Zone. Men ingen av de ordene er egentlig treffende.

Boka starter faktisk i et scenerom, hvor instruktørenes anvisninger til en gruppe skuespillere er leserens vei inn til en senildement mor og hennes datter, vår hovedperson – eller rettere sagt, inn til datterens blikk, som vi tildeles teksten gjennom. Blikket er vitenskapelig, søkende, og mange møter oppstår, hun beskriver menneskene hun møter i rike detaljer, men det er veldig lite som tilsier at de rommene vi passerer gjennom danner en sammenhengende fortelling – men skriften insisterer likevel, det er noe her. Teksten folder seg faktisk ut med en utrolig intensitet, for eksempel kan lange beskrivelser av en ungdomsklubb eller et besøk på et motell i Sverige bokstavelig talt vibrere. Knudsen mestrer underliggjøring som om hun nettopp hadde tatt en telefon til Viktor Sjklovskij himself.

Vi følger datteren i filosofisk drift: som engasjert i miljøvern, på reise til Marokko, som biologistudent, som ansatt på et sykehus. Hun har en forestilling om at hun kan bli til et menneske gjennom tilfeldige møter. De hun møter er ofte rusa, pleietrengende outsiderskikkelser, men beskrivelsen av disse framstår i imponerende grad fri for romantiske klisjeer om utenforskap. Det er graden av uforutsigbarhet, det klisjéfrie språket (akkurat det er faktisk en klisjé, men ikke desto mindre må jeg insistere!) og de underliggjørende grepene som gjør dette til en enestående leseopplevelse.

Å si at en tekst er filosofisk eller teoretisk informert er ikke det samme som å si at den er vanskelig tilgjengelig. Snarere kan den filosofiske klangbunnen få forfatteren til å stille pokker så gode spørsmål, blant annet om hvordan vi formes av oppdragelse og utdannelse, hvordan viten implementeres og om det faktisk kan la seg gjøre å riste seg fri av allerede konstruerte historier om livet: «[J]eg ville ... forsikre meg om at jeg ikke bare ble lurt inn i utøvelsen av noe allerede eksisterende.»

Det er cirka her at Knudsen skriver fletta av det meste som skrives i Norge i dag, blant annet av den enkle grunn at virkeligheten på samme tid er gjenkjennelig, men aldri selvsagt; ingenting er gitt, og dette gjør teksten til et reelt mulighetsrom, i beste psykedeliske forstand, hvor en nærmest transcendent fortapelse i det ordinære kan flytte leseren i nye, overraskende retninger.

Susanne Christensen, Klassekampen 19. november 2011

3 comments:

Gro said...

Knutsen er en uoppdaget skatt, hvorfor får hun ingen priser, heder, ære og berømmelse?

Susanne Christensen said...

Ja, det forstår jeg heller ikke noget af, Gro.

Susanne Christensen said...

Glædeligt nok knalder Morgenbladets Ane Farsethås til med en begejstret anmeldelse 25/11:

"Kompakt og strukturløs, vrien og inviterende på samme tid, Jeg kunne vært et menneske er en skikkelig kranglefant av en bok. Hvor full av unnvikelser, motstand og plutselige eksplosjoner av innsikt den enn er: Cathrine Knudsens roman inneholder ganske sikkert noe av den beste prosaen utgitt på norsk i år."