Velgjørende fantasiflukt

Olga Ravn
De ansatte
Roman, 134 sider
Gyldendal, København 2018

Danske Olga Ravn (f. 1986) har dyrket et mangfold av identiteter i den litterære institusjonen: poet, blogger, kritiker, redaktør, oversetter, skrivelærer og nå også forfatter av sin andre roman, denne gang i sci-fi-sjangeren, med tittelen De ansatte. Omslaget er postkasserødt og retrofuturistisk, men fargen har neppe med den røde planet Mars å gjøre; her er selv himmelrommet uten gjenkjennelige koordinater, men kanskje vinker Ravn en smule til gode, gamle Karl Marx. De ansatte presenteres som «en arbejdspladsroman fra det 22. århundrede» – and it’s pretty far out, men også i verdensrommet er arbeiderne fremmedgjort i produksjonsapparatet.

For dem som leter etter veier ut av den selvbiografiske suppedasen, føles denne typen roman som et mildt regn man har lyst til å springe ut i for med glede å vende håndflatene opp. Romanen er et forsøk på å skrive en prosatekst full av ideer, filosofiske spørsmål og et språk som hengir seg til sanselig overflod og velgjørende fantasiflukt. Den gode nyheten er at vi dermed tjener på kontoen for løssluppen fantasi samtidig som vi beholder det politiske stinget: I sci-fi-romanen kan man slippe seg løs i et fremmedartet univers, der man gradvis må lære seg reglene i løpet av lesningen, og samtidig la seg konfrontere med kjerneproblematikk fra vårt nåtidige samfunn. Det er win-win all the way, hvis altså forfatteren greier å balansere ambisjonene sine.

I 1960- og 1970-tallets Amerika var sci-fi-forfattere som Ursula K. Le Guin, Joanna Russ og Octavia Butler del av tidas tankestrømninger, som marxisme, taoisme, økofeminisme, postkolonial teori og så videre. Ravn henter inspirasjon herfra, men har knapt haiket tilbake til venstresidas tapte Utopia, hun har snarere søkt seg til samtidas kunstinstitusjon, som i motsetning til litteraturens verden er et slaraffenland av ideer og konsepter. Disse pakkes dessverre ofte inn i lag på lag av dødt språk og angst for enhver gest som kan tenkes å gjøre budskapet for entydig. Her kunne kanskje forfatterne gjøre et stykke arbeid.

Ravn har tatt utgangspunkt i den danske billedkunstneren Lea Guldditte Hestelunds verker, en bestilt tekst som utviklet seg til dette romanprosjektet. De ansatte former seg som et nokså stramt konsept, der mer eller mindre menneskelige arbeidere (en del er kybernetiske androider), som reiser gjennom rommet på det sekstusende skip, trer fram og avgir en rekke vitnesbyrd, 102 i tallet. Det er kort sagt medarbeidersamtaler som gjennomføres av den kontrollerende makten som bare kalles organisasjonen. De ansatte befinner seg ulike steder i hierarkiet, men alle fører en underdanig tale, virker isolert fra hverandre og stiller seg undrende – ja, direkte fremmedgjorte – til de arbeidsfunksjoner de ivaretar. Ravn har ikke forsøkt å skape individuelle stemmer. De fleste ansatte nærer omsorg for noen bisarre fødende og pustende objekter som hverken er ting eller vesener. De ansattes undrende stemmer kunne tilhøre samme person; alle bærer preg av en polymorft pervers oversanselighet, spesielt rettet mot lukter.

Kanskje blir konseptet likevel for stramt? De likelydende stemmene og den nærmest plottløse teksten gir et statisk inntrykk. Mot slutten nærmer vi oss i stigende grad spørsmål om muligheten for opprør. Dermed skjer det en utvikling, men jeg sitter igjen med følelsen av at dette er en svært inspirert skriveøvelse som fungerer som hors d’oeuvre snarere enn som hovedrett.

Susanne Christensen, Klassekampen 16. juni 2018.

Egne udgivelser

Leonoras reise. Et essay. Forlaget Oktober, Oslo 2019
En punkbønn. Musikk og aktivisme i Russland og Nord-Amerika. Forlaget Oktober, Oslo 2015
Den ulne avantgarde. Kritiske tekster fra 00-tallet. Flamme Forlag, Oslo 2011

Udvalgte bidrag

"It's the gold rush, or iron rush, so come and join us. Siri Hermansen's Terra Nullius" i Apology, Black Snow Press, Oslo 2019

"To remember the common choreography that is our humanity" om Mette Edvardsen i Time has fallen asleep in the afternoon sunshine – a book on reading, writing, memory and forgetting in a library of living books, red. Mette Edvardsen med flere, Mousse Publishing 2019

"Hvem har skrevet Gudbrandsdalen?" om Bodil Furu i Framtidsruiner, red. Eivind Slettemeås og Erling Moestue Bugge, Harpefoss Hotell 2018

"Twee Neubauten rejser ind i lyset" i ENO norsk musikkårbok, red. Synne Øverland Knudsen, Oslo 2017

"Fantastiske, selvoppfunne Hitler Donald Duck-rosabloggere" i Norsk Kunstårbok, red. Ketil Nergaard og Arve Rød, Oslo 2016

"Historien om en fader" i Alt menneskeligt. En bok om Stig Sæterbakken, red. Audun Lindholm, Cappelen Damm, Oslo 2016

"Multilingvistiske forvandlingskugler" om Cia Rinne i Korsstyng, rastplats. Om den finlandssvenska belägenhet, red. Tatjana Brandt, Ariel Litterär kritik #8, Linderöd 2016

"Camilla Collett som feministisk litteraturkritiker" i Å bli en stemme. Nye studier i Camilla Colletts forfatterskap, red. Trond Haugen, Nota Bene, Oslo 2014

"Appropriation og postproduktion i samtidskunsten" i Begreper om barn og kunst, red. Ida Habbestad, Norsk kulturråd, Oslo 2014

"Is there a master in this house at all?" i Elmgreen & Dragset: Biography. Archive Books, Berlin 2014

"Å skrive er å lese, å samle er å skape" i En kunstner som samler kunst, red. Mari F. Sundet, Vestfossen Kunstlaboratorium, Oslo 2013

"Det blomstrende slagsmål" i Kjetil Kausland: Submerged, Teknisk Industri A/S, Bergen 2012

"I dressed in your face" i Jenny Hval: Innocence is Kinky, Henie Onstad Kunstsenter, Oslo 2012

"Byrommets tømte kropper" om Knut Åsdam i Norsk Kunstårbok, red. Kjetil Nergaard, Erlend Hammer, Marie Nerland, Oslo 2011

"Being beyond Das Beckwerk: Identity is the crisis can't you see" i Das Beckwerk: Beyond Identity, bind III, København 2011

"Å producere en kunstscene" i Retrospektiv katalog, Hordaland Kunstsenter 2010

Brev "En hilsen fra et annet sted i næringskjeden" i Poetikk. Tekster til Eldrid Lunden, red. Kristian Hanto og Leif Høghaug. Bokvennen, Oslo 2010

"Denne boka er et eple" efterord i 9 dikt om begjær av Mette Moestrup. Flamme Forlag, Oslo 2009

"Various Vandalisms" om Matias Faldbakken i 25. An Anthology for the 25th Anniversary of BIT Teatergarasjen, red. Maria Nerland, Bergen 2008

Redaktør sammen med Audun Lindholm:
Borders. Chain Links, Berkeley 2008. Tekster oversat til engelsk af Ida Börjel, Matias Faldbakken og Das Beckwerk

"Nio ark i en svart låda" i Dette är inte fiktion. 18 nordiska samtidspoeter, red. Oscar Rossi og Tiia Strandén, Söderströms, Helsinki 2007

Popkulturelt Paris-portrett

Virginie Despentes
Vernon Subutex, bind 1
Oversat fra fransk av Gøril Eldøen
Roman, 368 sider
Gyldendal 2018

På norsk har vi hittil bare hatt én oversettelse av den franske forfatteren Virginie Despentes (f. 1969), nemlig hennes sjokkdebut Baise Moi (1993), som i 2008 ble utgitt i Spartacus’ Sexus-serie med tittelen Knull meg, oversatt av Erik Ringen. Det er lett å tenke at denne rape revenge-sagaen om Nadine og Manu, som etter en brutal gjengvoldtekt drar gjennom det franske samfunnet og skyter vilt rundt seg, var en enslig subversiv svale, men de som har fulgt med på den jevne strømmen av franske Despentes-utgivelser, vet at forfatterskapet hennes gjennom årene er blitt møtt med stigende anerkjennelse. Noe som blant annet avspeiles i at hun i 2016 ble medlem av den franske versjonen av Det svenske akademiet, Académie Goncourt. Derfor er det gledelig at Gyldendal nå har bestemt seg for å følge henne opp og gi ut denne samtidssatiriske trilogien som tar dagens Paris på kornet, sett fra synspunktet til en av punkergenerasjonens fortapte sønner, platebutikkinnehaveren Vernon Subutex. Etter første bind å dømme er historien om Monsieur Subutex’ sosiale undergang en skikkelig banger, en hit som både underholder og gjør klokere.

Siden debuten har Despentes jobbet med litteratur og film side om side. For eksempel hadde hun selv regien på filmatiseringen av Baise moi i 2001, et verk som vakte en del harme på grunn av den eksplisitte handlingen og den trashy estetikken, og første bind av Vernon Subutex er preget av grep kjent fra filmskaperens håndbok. Hovedpersonen fyller langt fra alle sidene med sin egen historie, snarere fungerer han som et slags fortellerprinsipp der vi følger den desperate sofasurfingen hans etter at han er blitt kastet ut av leiligheten. Dette gir forfatteren mulighet til å bygge en effektiv fortellermaskin, som spruter ut en rekke portretter av vidt forskjellige mennesker i alle sosiale lag som lever i Paris.

Portrettene hoper seg opp slik at vi ender samme sted som Subutex: med en svimlende følelse av å se eller høre selve Paris, at det er byens stemme – eller den syke tidsånden selv – som stiger fram gjennom alle disse mer eller mindre skadeskutte eksistensene som forfatteren er så god på å vise fram og gjennomskue. Ved å forankre fortellingen i Subutex, en cool cat på rundt femti, en representant for generasjon X som har bygget hele sin identitet på punk- og undergrunnskulturell mytologi, måles avstanden effektivt til dagens sure tidsånd hvor det ikke lenger er glamorøst og kreativt å være en fattig outsider.

Subutex’ landskap hjemsøkes av døde venner og ditto døde medier: vinyl, kassettbånd, DVD og så videre. Sistnevnte medier får muligens på et tidspunkt lov til å glitre og være retrokule. Den som sto bak kassa i platebutikken, var den ultimate smaksdommeren; dette var stedet hvor de estetiske slagene ble utkjempet – ja, Vernon var sin tids influencer, og platebutikken var et sosialt knutepunkt av det slaget som nå er blitt virtuelt. Det har dukket opp nye måter å tjene penger på, for eksempel møter vi Hyena, et profesjonelt nettroll som destruerer folks liv og gode rykte for penger. Subutex er av kjøtt og blod, men han er også en funksjon i teksten som gir forfatteren anledning til å analysere og ironisere over de voldsomme paradigmeskiftene som har funnet sted i medieforbruket og medievanene fra 1970-, 1980- og 1990-tallet og framover.

Én i Vernons vennekrets har riktignok blitt noe annet enn en taper. Alex Bleach slo gjennom og ble en følsom popstjerne. Han beskrives som en Serge Gainsbourg light, men kunstnernavnet antyder også en relasjon til Kurt Cobain og Nirvana, som ga ut debutplata Bleach i 1989. Alex er nylig avgått ved døden, og et lydbånd hvor han intervjuer seg selv, flyter rundt i fortellingen som en både pirrende og irriterende MacGuffin, et filmuttrykk popularisert av Alfred Hitchcock, som betegner et mystisk objekt som først og fremst tjener plottet. Et tidlig eksempel på en MacGuffin kan være den hellige gral i legenden om kong Arthur.

Vernon låner sofa hos kvinnelige bekjente, men også hos den sterkt høyreorienterte Xavier, hvis hjerne koker av avsky, rasisme og trang til å skyte vilt rundt seg. Når Vernon og Xavier møtes, er det som en kjærlig klem mellom venstre- og høyremisantropi, og Vernon får utløp for sitt raseri over kvinner som ikke bruker tid på å kle seg feminint og utfordrende. Grunge eller casual er ikke for kvinner, som heller bør legge seg i selen for å pirre hans drømmeliv.

Vi møter også en transkvinne, en muslimsk skolejente, forskjellige partyhedonister, diverse pornoskuespillere og gatas løse fugler. Despentes gjør det ikke lett for dem som ønsker seg karikaturtegninger og sort-hvite kontraster. Noen av portrettene er av mennesker så komplekse at det virker utilstrekkelig å svare med tommelfingre som enten peker opp eller ned. For eksempel bor Vernon på et tidspunkt i forstedene hos Patrice, en eks-biker og marxist som banker kona. Det er nesten bare den gode litteraturen som kan arbeide så givende med paradokser, nyanser og kompleksitet.

Susanne Christensen, Klassekampen 2. juni 2018.

Billeder fra nettet af Monkton House by Edward James

Hvad er det du finder interessant ved den litterære sci-fi?

Jeg genser netop nu den amerikanske dokumentarserie Cosmos: A Spacetime Odyssey (2014) som er opfølgeren til den amerikanske videnskabsformidler Carl Sagans berømte serie fra 1980 Cosmos: A Personal Voyage – her rejser vi med "the ship of the imagination" ud i verdensrummet, men også ind i en dugdråbe og ind i kroppen. Det er den spekulative tanke og denne enorme nysgerrige bevægelighed som tiltaler mig, og vi har nok været i en periode nu hvor en vis type hverdagsrealisme har været dominerende i Skandinavien. Det har været populært at skrive og læse om en verden som mest muligt ligner vores hverdag. På den anden side ser jeg ikke noget skarpt enten/eller hvor man kalder denne type litteratur selvoptaget ("navlepillende") for at løfte frem litteratur som peger mod noget større; big ideas, verdensrummet, mulige scenarioer i forbindelse med den teknologi som udvikles, men jeg tror vi er sultne på idéer nu. Den gode sci-fi er grundlæggende spekulativ med hensyn til de fleste etablerede sandheder, også når det kommer til race, køn og samliv og det at møde Den anden, det og den som er fremmed for os. Vi havde en lille sci-fi læseklub omkring årtusindskiftet, og jeg opdagede i den forbindelse forfattere som Ursula K. Le Guin, Samuel Delany, Joanna Russ og Octavia E. Butler. Faktisk er de fleste nævnt i videnskabsteoretikeren Donna Haraways Cyborg Manifesto (1984) som jeg havde fundet på nettet og som gjorde stort indtryk. Haraway er teoretiker, men bruger disse ganske vilde og eksperimentelle sci-fi romaner fra 60'erne og 70'erne og forfatternes evne til at tænke alternativt omkring nogle af livets grundlæggende bestanddele.

Hvad er det genren specifikt kan ift. andethed, og især ift. queerhed, køn, race, seksualitet?

Den kan spekulere omkring situationer ("what if's") hvor vi må forholde os til verdener som fungerer efter en radikalt anderledes logik end vores egen. Det er sundt for vores xenofobiske sind som føler sig så truede på vores privilegier og på vores tro på at verden altid vil se ud på samme måde. Det er hverdagsracismen, heteronormativiteten og klimaforandringsbenægtelsen som risikerer at komme på en udfordrende fantasirejse her. I The Left Hand of Darkness (1969) beskriver Le Guin planeten Gethen hvor kønsidentiteten er flydende, hvordan ser et sådant samfund ud? Octavia E. Butler sender i Kindred (1979) sin hovedperson på en tidsrejse tilbage til sin slægts koloniale fortid hvor de levede som slaver. I Delanys roman Babel-17 (1966) kan tre personer indgå ægteskab. Norske Gerd Brantenberg må iøvrigt nævnes her, hendes morsomme roman om et matriarkalsk samfund Egalias døtre (1977) er et godt eksempel på queer sci-fi. Det er selvfølgelig kendetegnet med al god litteratur at du som læser overskrider nogle grænser for hvad du normalt kan leve dig ind i og føle emati i forhold til, men sci-fi kan introducere nogle koncepter, både filosofiske og teknologiske, som virkelig gør os svimle, og det er en sund svimmelhed. Vi har blandt andet normaliseret en verden hvor det er blevet til en evig sandhed at det kapitalistiske system er det eneste som er godt for mennesker. Vi ser det ikke engang som en ideologi længere, det er bare sådan verden er. Jeg kan godt lide at få trukket den slags gulvtæpper væk under fødderne på mig, ikke for at blive indoktrineret, men for at fantasi og kreativitet igen kobles til de grundlæggende størrelser i livet, og ikke bare handler om hvordan vi indretter vores hjem.

Hvad mener du er sci-fi-litteraturens rolle i krisetider?

Det er et strålende reservoir af tanker tænkt udenfor boksen. Her konkurrerer Hollywood og CIA jo ellers med hinanden i forhold til at udtænke worst case scenarios. Katastrofefilm kan have den omvendte effekt, at vi hygger os ekstra meget når vi går ud fra biografen for vi er blevet konfronteret med vores største angst, men kan gå hjem og bekræfte hinanden i hvor dejlig vores helt almindelige, normale, trygge verden er. Der sker virkelig store forandringer på Arktis netop nu, men det er langt væk, vi ser og hører det ikke, det forbliver uvirkeligt, samtidig er det blevet akut nødvendigt at gå igang med at forestille sig helt andre livsomstændigheder end vi har været vant til. Her må kreativiteten slå til, og også kollektiviteten.

Hvorfor tror du sci-fi er så udbredt lige nu?

Her virker det som om kunstverdenen er et stykke foran litteraturen, hvilket jo er meget typisk. Tanker om den antropocene tidsalder og om vores posthumanistiske symbioser med ny teknologi er på dagsordenen her, så nogen ved i hvert fald ved hvad klokken har slået. Norge har en række dygtige forfattere som har skrevet højlitterære værker med sci-fi-kant de seneste år: Thure Erik Lund har siden 90'erne interesseret sig for relationen mellem natur og teknologi i romanerne om Tomas Olsen Myrbråten, Øyvind Rimbereid har skrevet et sci-fi epos på et opdigtet sprog Solaris Korrigert (2004) og Cathrine Knudsen er igang med at skrive en stribe strålende romaner om blandt andet omsorg og pleje i robotternes tidsalder. Ellers er en af kongerne af skandinavisk spekulativ fiktion jo svenske Lars Jakobson som går sine helt egne veje. Jeg ved ikke om dette er nok til at udgøre en bølge eller en trend, men der er også en del dansk litteratur på vej nu med sci-fi-kant. Så ja, jeg tror vi har brug for at strække vores tanker lidt længere ud i verdenrummet nu, vi er på mange måder presset til det.

Udvalgte passager af interviewet er citeret i artiklen "Vi ser på Jorden med astonautens blik" af Felix Thorsen Katzenelson, publiceret i Politiken 17. marts 2018.

De utsatte

Tove Ditlevsen
Noveller i utvalg
Oversat af Hilde Lyng
Forord af Vigdis Hjorth
Forlaget Oktober 2018, 222 sider

I det danske tv-programmet Bazar fra 1984 sto frontene sterkt mot hverandre. Den mest utilfredse av de fire inviterte poetene som var i studio for å diskutere generasjonsforskjeller, var Michael Strunge, selvbestaltet punkpoet og den mest profilerte representanten for en ny stil som satte seg i opposisjon til den såkalte bekjennelsespoesien: "Det er ikke nok at konstatere at jeg har det dårligt, jeg går ned og køber flødeskumskager!" snerrer han rasende mot Lola Baidel, hvis dikt om kjærlighet og parforhold han betegner som juksepoesi og hverdagslig prat. Strunge går i bresjen for kunst, det kunstlede, stil, estetikk og protest og har ikke noe til overs for folkelige bestselgere som som Vita Andersens diktsamling Tryghedsnarkomaner (1977) og Baidel, som han er i studio sammen med. Tove Ditlevsen (1917 – 1976), som i år feirer sitt 100 års-jubileum, var på 1970-tallet en typisk eksponent for den såkalte bekjennelseslitteraturen, og hun ble kritisert for å ikke ha tatt modernismens innsikter inn over seg. Leser man utvalget av noveller som nå foreligger på norsk, er det lett å se hvor tydelig inspirert hun er av den sosialrealistiske litteraturen som var typisk for 1930-tallet.

Ved første blikk er det noe behagelig retro-nostalgisk over de halvmørke rom og støvete gatene som Ditlevsen framkaller. Jeg ser alt i mørkeblå og mørkegrønt. Rommene er helt fri for den statiske støyen fra elektronisk kommunikasjon. Ingenting piper og blinker. Sinnene er fullstendig prisgitt disse rommene, det er ingenting av den distré uroen som er typisk for vår samtid, hvor eksistensen i større grad foregår i innboks og kommentarfelt, enn ved kjøkkenbenken i knugende ensomhet med en potetskreller i hånda. Kitchen sink drama, som man sier på engelsk, og sannsynligvis står også dette uttrykket i opposisjon til noe finere som har fått stempelet ekte kunst. Men ekte kunst-fløyen kan ta seg en bolle. I Danmark er den sterke påvirkningen fra 1980-tallet grundig detronisert av diverse eksperimenter med selvbiografi som kan sies å stå i gjeld til bekjennelseslitteraturen. Ikke minst har unge forfattere som den flittige Ditlevsen-formidleren Olga Ravn og poeten Olivia Astra Nordenhof – på sin egen måte en kulørt sosialrealist – drevet denne utviklingen.

Å lese eller gjenlese Ditlevsen er en brutal opplevelse. Særlig tekstene som portretterer barn er sanseløst hjerteskjærende. Det handler om å være prisgitt og å være utsatt. Det er de utsatte vi møter i hver eneste tekst, og deres utsatthet kommer mot oss uten filter, og så nøye og omsorgsfullt malt fram i alle rystende detaljer. Noe oppfattes som søtt eller rørende hvis det framstår som lite, og her er nesten alle små. Mennesker framstår med samme slavegjorte vesen som dyr som tigger matrester under bordet. Det er alltid et sultent, bedende blikk mot den andre, den man håper og satser på som forsørger eller som ektefelle.

Det er alltid en kontrakt man er usikker på, kommer den til å vare? Holder ekteskapet, blir jeg kanskje sagt opp? Særlig kvinnene blottes i sine selvoppfattelser som investeringer som når som helst kan tas tilbake til butikken fordi det er en defekt på varen («Min kone danser ikke»). Hardt tilkjempede privilegier og posisjoner kan alltid mistes. Vi får et innblikk i industrisamfunnets forskjellige kontrakter som definerer kjærlighets- og arbeidslivet. Fortellinger om ekteskapelig lykke og oppdrift i arbeidslivet er totalt dominerende. Det er disse fortellingene som har den altoverskyggende regien på menneskelivet, og som skaper så mye angst for å miste og for å feile. Ditlevsens grep er uhyre nedtonet, men samtidig gjenkjennelige som gode popsanger. Hun er folkeeie, heldigvis, for det er folkelivet hun beskriver med så stor grad av innlevelse. Tekstene er konsekvent følelsesmessige og overser alle kitschalarmer.

Da jeg gikk på skolen på 1980-tallet, hadde man uten tvil fått fot for en freudiansk lesning: Hva symboliserer den elegante paraplyen for den eskapistiske kvinnen som lever i et dårlig ekteskap (‘Paraplyen’), eller den tiggende villkatten for kvinnen som nettopp har gjennomgått en abort (‘Katten’)? I dag ville det imidlertid vært langt mer fruktbart å spørre seg om de åpenbare samfunnsendringene vi har gått gjennom siden det industrielle samfunnet, som disse menneskenes liv er preget av. Ingen renser flasker på Carlsberg nu, det skal være sikkert (‘Eggedosisen’). Har vi blitt friere i det postindustrielle samfunnet, eller er det same shit new wrapping? Er den åndsfraværende kvinnen om ikke makter å gjøre opp med sitt ulykkelige liv ikke en typisk livsstilsblogger som tror at stilfulle accessoirer – paraplyen – kan redde dagen? Det føles både brutalt og helende å gå inn i disse stille, mørkeblå rommene og spørre seg: Hva vil det si å være utsatt i dag?

Susanne Christensen, Klassekampen 20. januar 2018

Mer virkelighet

Jacob Wren
Polyamorøs kjærlighetssang
Oversatt fra engelsk av Sindre Andersen
House of Foundation, 2017

De dansende fontenene utenfor Bellagio-kasinoet på The Strip i Las Vegas likner på mange måter en chorus line med slanke vannsøyler i stedet for dansere av kjøtt og blod. Showet med varierende vannsøyler, lys og musikk er et stort trekkplaster, og du får helt sikkert noen gode bilder du kan dele. Etterpå sto jeg og virret med kameraet mitt, folk var allerede på vei bort mot andre opplevelser i det glitrende lyshavet. Bak meg på fortauet foregikk det en liten fest. Det var Minnie Mus som var den villeste, men Wookiee og Pikachu holdt heller ikke tilbake. En flokk maskoter hadde samlet seg, og de hadde øyensynlig gått lei av å være vennlige mot barn og turister. Et Disney-ekorn svingte seg rundt en lyktestolpe og ga seg ut for å være en del av et strippeshow. Minnie Mus hadde fått hetetokter inne i kostymet og gikk rundt med et besynderlig dobbeltansikt: Øverst Minnies tomme smil og nederst et lite, svart ansikt som tittet fram. Det er neppe verdens best betalte jobb å være maskot, de ansiktene jeg så under maskene var alle svarte. Det er hjemløse eller fattige som får disse jobbene.

Andre grupper som bruker masker er profesjonelle kriminelle og politiske aktivister og terrorister. Masken skjuler identiteten i tider med overvåkingskameraer overalt, men skaper også en polemisk plattform, en gruppeidentitet som kan understreke et argument i en politisk sak. Vi mener dette, og har rosa pussyhatter på.

I den canadiske multikunstneren Jacob Wrens collageroman Polyamorøs kjærlighetssang opptrer Maskotfronten, en anarkistisk organisert, bevæpnet gruppering som kler seg i pelsete maskotdrakter. Akkurat hva de er for og mot er uklart for leseren, men de er radikale aktivister på venstresida, og politiet gjør alt for både å fengsle og drepe dem. De utgjør altså en alvorlig trussel for makta. Maskotfronten får meg likevel mest til å tenke på kunstscenens evige flørt med avantgardens radikale gest. Absurdistisk satire over radikal kunstaktivisme, det høres ut som noe Abo Rasul AKA Matias Faldbakken syslet med gjennom 00-årene. Wren er en god observatør av det håpløse, komiske rotet avantgardedrømmene ofte fører til, men selv om han er satiriker er han neppe ute etter å drepe noens drømmer en gang for alle.

Et av omdreiningspunktene er Regissør A, som vi møter i romanens andre fortelling, En film som vil få publikum til å føle ren glede. Hun er en cutting edge kunstner som får ideen om å lage film uten kamera, det er altså «film» som er rent liv, et slags magisk tanketriks som får en del tilslutning – ja, som får dedikerte følgere. Et forførende grep som for øvrig også har som formål å etablere Silvia som hennes permanente kjæreste. Det er potensielt pirrende at en kunstner påstår å gi opp mediet sitt, enten til fordel for et annet medium eller til forestillingen om den totalt umedierte kunsten.

Her likner konseptkunstens magiske triks en bevegelse mot et usalgbart verk, ren meditasjon. Den beste salgspitchen i dagens Skandinavia er imidlertid kunst som foregir seg å ha forlatt kunsten. Den hardt pumpede konstruksjonen «virkelighetslitteratur» har siden 2009 resensitivisert publikum og stimulert kjøpekraften. På 1990-tallet fyrte den danske filmregissøren Lars von Trier løs med sitt Dogme-konsept som også lovet mer virkelighet til folket. Det er helt rått. Du vil føle mer. Som knudrete kondomer, mer virkelighet.

Men et like stort sjokk som det å velge vekk et medium er det å – noen år senere – velge det samme mediet igjen. Det går et sus gjennom følgerne: Selger kunstneren ut? Er dette grepet hot? Uten å røpe for mye er det nettopp dette som skjer. I romanens intense fortelling Senteret for produktive kompromisser: Et eksempel på ny filmregi er vi vitne til et kaotisk møte arrangert av Maskotfronten, og det er temmelig usikkert om det er revolusjon eller filmopptak som foregår. Sikkert begge deler. Maskotfronten er følgere av Regissør A, og har tatt henne svært alvorlig. Hun er mentor for en bevegelse, og en komisk diskrepans oppstår mellom idékvinnen og de som tok henne på ordet.

Wrens roman spør blant annet: Hva er kunstnerisk arbeid, egentlig? Kunstens utvidede felt later til å ha utvidet seg ad absurdam, er det kunsten som har tatt opp i seg livet, eller livet som har tatt opp i seg kunsten? Det er sannsynligvis ikke noen stor forskjell lenger, men vi befinner oss i en svært underlig verden, det er sikkert. Det er imidlertid ikke bare Regissør A som har inspirert Maskotfronten, det samme gjelder en bitter og subversiv tyskfødt frisør, som klipper antifrisyrer på dem som er in the know. Han har på et tidspunkt rablet om å skape et virus som bare angriper høyreorienterte. Han er ikke klar over at en gruppe studenter oppfattet ordene hans som de vises stein, og dedikerte livene sine til å realisere visjonen hans: Be careful, you might accidentally start a movement.

Jeg brukte «collageroman» i mangel på mer rammende beskrivelser av Wrens formkonsept. Formen kan oppfattes som en rekke selvstendige fortellinger tett på novelleformatet, et luftig romankonsept som ikke er plottstyrt og som motsetter seg enhver dannelse av en mer stram, avsluttet enhet. Et åpent verk? Absolutt, men hvor åpent kan et verk være før det blir meningsløst å vifte med en av de klassiske sjangerbetegnelsene? Wren pusher grensene ikke så rent lite.

Susanne Christensen, Klassekampen 13. januar 2018

Cathrine Knudsens femte prosaudgivelse Av menneskehånd ligger i forlængelse af et egenartet forfatterskab med en unik tone. Synsvinklen skifter mellem en enlig mor og hendes to børn Torjus og Ymja, som bor i et lejlighedskompleks som tidligere var et eksperimentelt omsorgscenter, og en forvildet bedstefar. Der er noget afpersonaliseret og uhyggeligt over Knudsens måde at beskrive moderne menneskeliv. Her er ingen rumskibe, men der synes alligevel at være tale om en slags science fiction. Knudsens blik dvæler konsekvent ved teknologiske nyvindinger som lover en styrkelse af lige- og menneskeværd. Menneskekroppene omfavnes af teknologiske simulationer, holdes af en mor med petrochemical arms som Laurie Anderson sang om i "O Superman" (1982). En dag finder Ymja et tabt mindekort. Hun gør noget ulovligt, hun nedlaster og afspiller en anden beboers minde:

Jeg setter meg ned, lener meg tilbake, det blir mørkt i rommet, jeg kjenner en brå kvalme, som så forsvinner. Fargene sendes ut av projektorene, begynner å dekke felter av dokka, nå, hvert øyeblikk vil personen komme fram der. Hvem vil det være? En som er gammel, eller ung, en mann, en kvinne?

Torjus og Ymja leger i sanse- og minderum som simulerer en dejlig strand eller en far som ellers er fraværende. Der kunne uden problemer være en væg fuld af løver på en savanne som i Ray Bradburys skrækindjagende novelle "The Veldt" fra 1951 (på dansk "Landskab med løver"), hvor den fornøjelige simulation viser sig at være mindre hyggelig. Som sådan sker der ikke meget i Knudsens tekst, men alligevel hober de uhyggelige (nifse, eerie) beskrivelser sig op. Et lineoleumsgulv som skiftes kan få helt langt ude betydningslag.

Knudsen er imidlertid ikke hemmelighedsfuld, kritikken formuleres helt eksplicit. Jeg hører at hun siger at vi – samfundet – sender robotten ind til de syge kroppe, til de anormale, dysfunktionelle liv. De anormale og dysfunktionelle skal opleve ligeværd med disse simulationer af menneskelighed omkring sig. Vi siger at de afhjælpes og støttes, men det er os som afhjælpes. Den menneskelighedssimulerende teknologi afhjælper os, vi behøver ikke længere røre ved de anormale kroppe. Vi lægger dem i de sansestimulerende simulationer som skal holde dem og heale dem.

Knudsens fokus på simulationer synes at sidesteppe det meste andet som udgives i Norge. Den øvrige samtidslitteratur kan sjældent få øje på simulationerne fordi den for det meste selv er en nostalgisk simulation. Virginia Woolfs sønner og døtre arbejder på overtid for at vi ved hjælp af sprogets skønhed skal få os en dose ægthed i sofahjørnet i en verden af skræmmende, fremmedgørende teknologiske simulationer.

Følelsenes oppdragelse

Torgrim Eggen
Kunstrock
Cappelen Damm 2017

Et triptykon er et alterbilde, og hos Torgrim Eggen er det glitrende popkameleoner som trer fram i stedet for de mer tradisjonelle helgenene. Utvalget er kresent i en bok som ikke er omfattende: Bare Roxy Music, David Bowie og Kraftwerk er det plass til. Forsiden preges av en farget flisvegg i Andy Warhol-stil. Samarbeidet mellom Warhol og Velvet Underground seint på 1960-tallet er for et episenter i kunstrocken å regne. Warhols popkunst gikk langt i å forene kunstens sfærer med masseproduksjon og forbrukerkultur. Han så gatens glamorøse dragqueens som filmstjerner og helgener, og skapte disse serieproduserte popikonografiene som bokomslaget etteraper, og som alle nå kan lage selv, ved hjelp av apper på mobilen.

Materialet virker som et nachspiel etter Eggens Berlin-bok fra 2013. Stilen er muntlig og anekdotisk, og forfatteren understreker at han har personlige berøringspunkter med de utvalgte kunstrockerne. Faktisk leser vi om tre par, de to første med røtter i glamrocken: Bryan Ferry & Brian Eno, David Bowie & Iggy Pop, og det depersonaliserte Kraftwerk-crewet Ralf Hütter & Florian Schneider. Jeg leser Eggens bok som en subtil leksjon i å bli til en estetisk velfundert, stilfull gentleman, så det er ikke store plassen til kvinnelige kunstrockere denne gangen. Det kvinnelige er imidlertid ikke fraværende, snarere helt grunnleggende i den historiske kunstrocken som handlet om overskridelse og utforskning, også av det kvinnelige og homoseksuelle. Her passer i hvert fall glitterkameleonene jeg nevnte i starten inn.

Historisk var kunstrocken et enestående smutthull for intelligente ungdommer som ikke ville være havnearbeidere, som sine fedre. Det var både en klassereise, et brudd med tradisjonelle kjønnsroller og en urbaniseringsprosess hvor man kunne bryte med de forhold man var født under og gjenskape seg selv som del av utopiske fellesskaper («rockegruppen»). Eggen virker ikke alltid i forbindelse med hvorfor dette fremdeles er en viktig historie. Særlig i engelsk og amerikansk journalistikk har kunstrocken blitt opphøyet til filosofi av forfattere som Simon Reynolds og Greil Marcus. Eggen har ikke samme ambisjoner, men kanskje er hans prosjekt mer aktuelt enn han først trodde: I en tid hvor den politiske populismen gjør alt for å skille kulturen fra dens venstre-orienterte myter – hvor estetikk, opprør og kreativitet var uløselig sammenflettet – synes den historiske kunstrocken å inneholde noe mer akutt bevaringsverdig enn den nostalgiske mimringen som Eggen fornemmer at hans prosjekt balanserer på kanten av. Så snart kulturpolitikken begynner å bli styrt av forbrukerundersøkelser av massens allerede eksisterende forbruksvaner, snarere enn en avantgardedrift mot det ytre rom, sier det seg selv at verden kommer til å stå helt bom stille.

Den historiske kunstrocken er en gentlemansutdannelse med plass til store fakter. Det er en rebelsk vrangutdannelse, med et William Blake-sitat på første side: «The road of excess leads to the palace of wisdom», men tenk om den kunne brukes pedagogisk overfor den generasjonen av menn som har mistet alt håp og bruker kvelden på å jazze med gutta og voldtektstrue unge kvinner på nettet. Den retromanien som Simon Reynolds mener styrer kulturen nå er muligens deprimerende, men jeg tror de bitre nett-trollene ville elsket et David Bowie-kurs i revitalisert kreativitet.

Eggens stil er grunnfestet i jeget, som det er for hans New Journalism-forbilder. Det passer utmerket til glamindividualistene, men det blir problematisk når jeget sjekker ut. Tyske Kraftwerks anonymitet forklares som del av etterkrigstidens motreaksjon mot sterke personligheters forførende retorikk, men bandet står tilbake som fjollete og pussige. Eggens fokus på jegets stilutdannelse kommer til kort, selv om det også hører til kurset å lære om jegets negasjon. Roxy Music drømte om Hollywood, Bowie satt ut-coket i Los Angeles og lengtet etter Berlin, men det er også en transatlantisk forbindelse i Kraftwerks historie, og den delen hører vi skuffende lite om.

I et YouTube-klipp fra The New Dance Show, som ble tatt opp i Detroit tidlig på 1990-tallet, danser stilfulle svarte amerikanere vilt til Kraftwerk på en nattklubb. I Detroit, med sin feilede bilindustri, lød technomusikken som George Clinton og Kraftwerk fanget i en heis. Eggen skriver for så vidt om dette, men her går grensen mellom det stilfulle jegs journalistikk og en mer sosialt engasjert sjanger. Eggen kunne gjerne ha lagt jeget på hyllen og tatt fatt på den såkalte afrogermanismes (forfatterens eget ord) sosiopolitiske implikasjoner.

Susanne Christensen, Klassekampen 9. december 2017.

Polariserende følelsesstormer

Angela Nagle
Kill All Normies. Online Culture Wars From 4Chan And Tumblr To Trump And The Alt-Right
Zero Books 2017, 120 sider

Kanskje du husker hvordan nyhetene så ut på 1970-tallet? Statsministeren i svart-hvitt, alltid alvorlig og cerebral. Bybildet endret seg på tidspunktet for sendingen, gatene ble tomme, alle fulgte med på den ene statskanalen. Et synkronisert folk, ett medium og én sentral politisk scene og dens drama. I forkant av det amerikanske valget i 1968 møttes den konservative tv-kommentatoren William F. Buckley og den venstreorienterte, homoseksuelle forfatteren Gore Vidal til en rekke tv-debatter som ble legendariske, og som la gatene øde. Buckley og Vidal var av samme støpning; vittige, intelligente og intenst konfronterende. De klikket også på et psykologisk nivå, de ble hverandres skygger, og slagene ble personlige. I en debatt rakner det for Buckley, han klarer ikke lenger å svare med elegant vidd. Med et fordreid ansikt snerrer han: «Now listen, you queer, stop calling me a crypto-Nazi or I’ll sock you in your goddamn face, and you’ll stay plastered.» Vidal ser rystet ut, men også underlig lykkelig, han plirer litt med øynene, han fikk det han ønsket seg, og han vant over Buckley som hadde eksponert sin homofobe forakt.

I samtidas mediesituasjon er det nesten umulig å samle et så stort engasjement rundt et enkelt politisk ordskifte, dermed har kulturkampene også mutert – ja, faktisk har de blitt viktigere enn politikken. Folkets politiske følelser har samlet seg til evig muterende svermer som alle måler temperaturen på for å oppnå suksess. Affektene bølger høyt online, og de har aldri vært så lette å observere og dra nytte av. Den varme poteten blir røttene våre, for hva er vi grunnfestet i når vi kan dyrke våre spesialiserte interesser online? Vi er vant til å følge med på USA, og ettersom USA vokste til et imperium, slik Vidal for øvrig forutså, kan vi neppe være likeglade, selv om imperiet i dag slår store sprekker.

Det er imidlertid overraskende av Angela Nagels studie i underlige, amerikanske internettsubkulturer virker så akutt relevant. Men disse subkulturene har vokst seg så mektige at de kunne påvirke det siste presidentvalget. Den høyreekstreme grupperingen alt-right, med profiler som Milo Yiannopoulos og Richard Spencer, suger energien sin fra det anonyme, hypermisogyne trolleforaet 4chan, og spilte en viktig rolle da republikanske Donald Trump ble president på nyåret. Nagles strålende studie sporer disse alliansene og setter dem i sammenheng med kulturkampens historie.

Venstresidas suksessoppskrift gjennom det 20. århundret har nettopp vært å knytte kule kulturuttrykk til politisk ideologi. Disse mobiliserende uttrykkene sto sterkt etter andre verdenskrig, og strømmet sammen med politisk tankegang til en slags tsunami av magiske enhjørninger på 1960- og 1970-tallet. Med internettets gjennombrudd omkring århundreskiftet virket det som om venstrefølelsene kunne samle seg til en sverm og iscenesette en rekke revolusjonsliknende hendelser, det som ble kjent som den arabiske våren og Occupy-bevegelsen, hvis toppunkt var i 2011. En ledelsesløs svermpolitikk oppstod, og ønsket om forandring dannet brede, folkelige allianser på tvers av tradisjonelle politiske skillelinjer.

Nagle sporer hendelsene i kjølvannet av Occupy-bevegelsen. Det viste seg at svermpolitikken kunne farges i en hvilken som helst farge, og drevet av en subkulturell logikk (oppgjøret mot «det politisk korrekte») syntes pilen nå i stigende grad å peke mot kulturens ultimate tabu, høyreekstremismen. Som nevnt sporer Nagel primært koblingene mellom 4chan, alt-right og Trumps presidentkampanje, men hun ser også på Tumblrs queerpolitiske internettsubkulturer. Hun bruker ikke disse ordene, men man kan kalle det skyer av typiske tenåringsfølelser: De som underføler og de som overføler. Deler av gamerkulturen flykter typisk fra foreldrekontroll og inn i en videospillverden preget av kynisk humor. En typisk hendelse i 4chans historie er Gamergate i 2014, en bølge av livsødeleggende nettrolling rettet mot de feministiske spillutviklerne Zoë Quinn og Brianna Wu og mediekritikeren Anita Sarkeesian, som alle hadde våget å påpeke videospillenes sexistiske klisjeer. Kynisme, nihilisme, misogyni og vilje til å eksponere og ødelegge er typisk for en subkultur som «underføler» for å beskytte seg mot (hva skal vi kalle det) Vaginalstaten. Det som oppfattes som en altomfattende feministisk konformitet.

Subkulturer som «overføler» har dessverre også vært i stand til å iscenesette ødeleggende trollstormer. Naiv aktivisme gone terribly wrong er et velkjent fenomen. Nagels eksempel er Tumblr, hvis opprør mot konformitet uttrykkes i en vill omfavnelse av ideen om kjønnet som flytende snarere enn som en fast identitet. Det er en kultur som er opptatt av å bevitne og eksponere egen og andres lidelse med en emosjonell og teatral sårbarhetsgest. Disse gruppene har selvsagt vært 4chans og alt-rights hatobjekt nummer én. Mediekommentatorer som den danske Berlingske-bloggeren Mikkel Andersson har i sin post om Kill All Normies vært lynrask til å sette likhetstegn mellom to subkulturer som er like slemme, men Nagle skriver:

The alt-light figures that became celebrities during this period made their careers exposing the absurdities of online identity politics and the culture of lightly thrown claims of misogyny, racism, ableism, fatphobia, transphobia and so on. However, offline, only one side saw their guy take the office of US president and only one side has in their midst faux-ironic Sieg Heil saluting, open white segregationists and genuinely hate-filled, occasionally murderous, misogynists and racists.

Boka inneholder et interessant portrett av alt-right-profilen Milo Yiannopoulos. Det er ikke lett å plassere en flamboyant libertiner og homoseksuell karrierepolitiker som Milo Yiannopoulos, er han mest lik William F. Buckley, som han likner politisk, eller den betydelig mer seksuelt frigjorte Gore Vidal? Er han en mutasjon som inneholder begge disse ytterpunktene? Milo er et godt eksempel på hvordan alt-right spiller med klassiske komponenter fra den historiske avantgarden, som overskridelse og non-konformitet. De har skilt seg tydelig ut fra det som var de historiske avantgardenes primære opposisjon, en moralsk konservatisme så stiv og stram at den fikk krampesjokk av nesten alle uttrykk med eksplisitt seksuelt innhold. De historiske avantgardene hadde selvsagt ikke vært noe uten denne firkantede moral majority.

Alt-right gjør narr av den utdaterte konservatismen (mobbeuttrykket «cuckservative»), men Milo gikk dessverre nylig i en felle som har drept karrieren hans. Det republikanske baklandet hans kan takle en del, også den har adgang til nettporno og lar seg neppe sjokkere så lett lengre, men Milos aksepterende holdning til pedofile relasjoner mellom katolske prester og unge gutter satte en stopper for spillet med overskridelse. Og da nærmer jeg meg vel essensen i hva jeg tror man kan ta med seg fra Nagels bok: Når følelsene stormer, er det viktig å holde hodet kaldt og hjertet varmt. Forsøkene på å vekke polariserende følelsesstormer som del av den norske valgkampen er allerede i full gang. Og jeg tillater meg den – muligens konservative – påstand at lesning, tenkning, skriving og møter og samtaler med gode venner kan slå et hvilket som helst viralt internettmeme.

Susanne Christensen, Klassekampen 9. september 2017.

Til tjeneste

Matias Faldbakken
The Hills
Roman, 232 sider
Forlaget Oktober 2017

I herrens år 2001 ankom en tegneserieaktig figur ved navn Simpel den litterære offentligheten, hovedpersonen i Abo Rasul, aka bildekunstneren Matias Faldbakken, sin roman The Cocka Hola Company. Skandinavisk misantropi. Faldbakkens intervensjon var vellykket, denne anmelderen kan personlig bevitne at loftet på Skrivekunstakademiet nærmest revnet da et selskap bestående av Ole Robert Sunde og en håndfull bergenslitterater tok fatt på en opphetet diskusjon om Rasuls arbeid: «Ikke godt skrevet! Men ... kan det være konseptkunst?» Full forvirring, total angst, stor suksess. Simpels eksplosive raseri og morsomme totalkritikk satte tonen for den tidsriktige trilogien Skandinavisk misantropi som slo Faldbakkens navn fast i offentligheten på en helt annen måte enn om han «bare» hadde vært en suksessfull bildekunstner.

Simpel er like eksplosiv som hovedpersonen i årets roman er passiv-aggressiv. Han er en høysensitiv, observant og anspent tjener på et hederskronet kontinentalt etablissement, en fiktiv Oslo-restaurant ved navn The Hills. Tempoet er skrudd et hakk ned, setningene er mer kunstferdige og smakfullt litterære, men misantropien er ikke borte, den har emigrert til et annet nivå og inn i et annet miljø, en høyere klasse. Tjeneren, som har vært ansatt på samme sted i 13 år, serverer en liten gruppe stamgjester som hengir seg til gourmetkonsumering og forfinede sosiale og estetiske ritualer som uttrykker ypperlig smak og stil. Størrelser som tilhører en annen verden: Restauranten The Hills er over the hill, for å si det sånn, men en liten enklave holder fortsatt på formene. Den europeiske smakfullheten sniker seg for øvrig også inn i det Édition Gallimard-siterte bokomslaget.

Tjeneren vår er dedikert til jobben, og har ikke mye liv utover den. Han sirkler primært rundt tre bord: Graham «Le Gris» – også kalt Grisen – sitt selskap, det litt mer avantgardistiske drikkeselskapet rundt Tom Sellers, og det nærmeste en kan komme personlige venner av tjeneren, Edgar og den lille datterens hans, Anna. I dette strengt ritualistiske mikrokosmoset er det ikke stort med kontakt mellom bordene, men en dag trer en ung dame inn døren. Tjeneren døper henne Barnedamen, og blir like fortryllet som resten av gjestene. Romanen fungerer både som kammerspill og allegori: Barnedamen er et bevisst virkemiddel som er satt i spill med et bestemt formål. Snart oppstår det kontakt mellom bordene, hun har gjort jobben sin som scene maker, som glidemiddel og som smooth operator.

Det er nesten ingenting som er mer morsomt enn et menneske med for stram kontroll på et pertentlig ytre og et kokende, boblende indre. Et mer komplekst bilde kan være en blemme; hudens overflatespenning over betent materie, you get the picture. Gjennom tjenerens høysensitive optikk får vi et estetisk sjokk over nyansene i et blått slips, og opplever hvordan verden nesten kan gå under når en gjest ved et bord bestiller pinot noir når resten av bordet drikker en hvit burgunder.

Tjeneren leser «spillet», kan vi si, men han får ikke lov til å intervenere. Hans viten om de indre mekanismene på stambordene brukes bare til å yte ypperlig service, ikke til kortslutning og ødeleggelse. I stedet går han selv langsomt i stykker i det skjulte. Hvordan skal man for eksempel i det lange løp takle bestillinger som «Kan jeg få Worchestershiresausen i et eggeglass ved siden av?» Ideologisk skiller han seg ikke fra stamgjestene, de deler stort sett det samme snobbete verdisystemet, men smerten ved å tjene og gjennomskue, og samtidig ivareta en rolle som ikke tillater protest, kan gi et så massivt, psykisk tilbakeslag at de kokende, boblende affektene blir til noe skikkelig ubehagelig.

The Hills fungerer som et folkelig latteranfall uten større bekymringer, romanen er ofte djevelsk morsom, men den kan også leses som et allegorisk kammerspill om hvordan kapitalismens transaksjoner utspiller seg. Vi ser de sleazy spillene mellom maktposisjonene, hvor tjeneren, altså slaven, og kvinnen brukes som mellomledd. Kvinnen, altså kapitalen, flyter på en sexy måte fra stambord til stambord, og åpner muligheter for utveksling. Latteren knytter seg til tjenerens anspenthet, og hans ekstreme observasjonsevne, men også til språket som virker fullt av overskudd. Man kan for eksempel gå med både bedriftsøkonomiske og akuttpsykiatriske skritt over gulvet. Det er gode grunner til å le, men mot slutten melder også gyset seg: Den rene sjelen som kan korrumperes, blir hengt utover avgrunnen flere ganger før vi når siste side. Den eneste personen tjeneren sannsynligvis bryr seg ordentlig om, lille Anna, svever i fare på flere ulike måter.

Faldbakken åpner hele to separatutstillinger samtidig med at The Hills gis ut. Han har for lengst slått gjennom som bildekunstner internasjonalt, og det er noe catchy over verkene hans. Hvem husker ikke hits som den utbrente bilen på høykant, den omvendte Vigeland-statuen, veggen av Marshall-forsterkere, og de vandaliserte bibliotekhyllene. Det brede spekteret fra de kjølige, konseptuelle analysene til den mørke, men ganske varme, latteren i romanene, tegner opp en kunstner med potensiale til å bli populær i ordets beste betydning.

Susanne Christensen, Klassekampen 9. september 2017.

Louisiana Literature har på deres Facebook-væg publiceret Chris Kraus' svar til Mette Høeg som også er sendt til Berlingske.

To the editors:

I’m grateful to Mette Høeg for her thoughtful and positive review of my book, 'After Kathy Acker'. But I’m perplexed as to why her praise of my work must come at the expense of Emma Holten, and the young women who are the book’s potential readers.

Holten wrote an excellent, clear and accessible afterword for my book ‘I Love Dick’, recently published in Danish by Gyldendal, that Høeg inexplicably finds “conceptually tone-deaf” and “literarily unfit.” Since Holten knows my work well, the Louisiana Literature festival asked her to be my conversant yesterday at the festival. Following Holten’s well-prepared questions, our conversation – staged for an audience of general readers – ranged from Bertholt Brecht to the French anarchist group Tiqqun to phenomenology and spectacle. As demonstrated in her own work concerning notions of image and selfhood and internet privacy, Holten has a gift for making difficult concepts appealing and accessible to large numbers of people.

As a writer, I’ve had the unusual and exhilarating experience of seeing a book that I wrote twenty years ago for a very small, New York art-world and intellectual audience, revived by a new generation of readers, adapted for television and translated into more than a dozen languages. This revival occurred because of the book’s popularity among young women who identify themselves as feminists. If I’ve learned anything through this revival, and meetings with ‘I Love Dick’s new readers, it’s that there is a multiplicity of feminisms. Those who take an interest in stereotypically ‘female’ concerns such as sexuality, the search for a mate, and overcoming self-doubt – concerns that are fundamentally human, although they have long been relegated to the ‘female’ ghetto – do not necessarily do so at the expense of more ‘noble’ macro-politics. The young women I’ve met while touring this book are hardly “bland, beach-ball feminists,” as Høeg unfairly describes Holten.

‘I Love Dick’ ranges across the worlds of philosophy, politics, art history and critical theory. Growing up in a working class community in the US, little was expected of me beyond attending community college. I wrote ‘I Love Dick’ to young women of similar backgrounds, making sure that the language was clear enough to be understood by anyone with an interest in doing so. The greatest pleasure in touring the book has been meeting young women readers whose copies of ‘I Love Dick’ are heavily annotated with notes, markers and post-its.

Since at least the era of second-wave feminism, media has always loved staging a ‘catfight,’ in which one prominent woman attacks another for the gratification of a largely male audience. It seems somewhat irresponsible to me that a respected newspaper like Berlingske would publish an incendiary and unfounded attack on a third writer under the guise of a book review.

Thank you for your consideration,
Chris Kraus

Acker uten anker

Chris Kraus
After Kathy Acker. A literary biography
345 sider
Semiotext(e) 2017

Du finner henne utvilsomt i et panteon av feministiske heltinner gjennom tidene: hennes snauklipte hår, ørene med en rekke glitrende ringer, de mørke øynene som ikke viker, over en rødmalt munn med en gullglitrende fortann: Kathy. Den amerikanske forfatteren Kathy Ackers (1947 – 1997) selvbevisste utseende er ikke så spesielt i dag, men faktum er at hennes look ble prototypisk for pønkfeminister i løpet av 1980- og 1990-tallet, da hun begynte å nå ut til et større publikum. Acker var den første kvinnelige forfatteren i sin generasjon til å oppnå status som en subkulturell helt som seilet inn i mainstreamkulturen og ble ikonisk.

Hun er født i New York City, men har sterke bånd til vestkysten, spesielt San Diego, og til London, hvor hun bodde de siste årene, da hun fikk stjernestatus. Siden hennes første utgivelser i 1973, den selvpubliserte mail art-føljetongen The Childlike Life of the Black Tarantula, pamfletter i opplag på 300 stykker som ble postet en gang i måneden, var hun konstant i fluks fra kyst til kyst og fra sofa til sofa, så fattig – og ofte syk – at hun måtte tjene penger på 42nd Streets sexshow, en kvintessensiell politisk klemme mellom sex, sykdom og penger som hun igjen og igjen vendte tilbake til i sine tekster.

Ackers netterk i kunstverdenen var omfattende, men den dagen hun døde – altfor tidlig av kreft i hele kroppen – ble hennes rastløshet disse nettverkenes filosofiske «problem»: Hvor skal vi minnes en så rastløs sjel? Hvor er Ackers anker, hvor skal vi valfarte til for å minnes henne? Hennes første serieaktige verk er signert The Black Tarantula. Disse er siden samlet som en slags roman, og få har vel arbeidet så intenst mot ideen om fast identitet. Men er hennes tekster da abstrakte? Nei, det er de slettes ikke, de er intenst selvbiografiske og seksuelt eksplisitte, men skapt ut fra en helt spesifikk idé om hva identitet er. De pornografiske innslagene er både hentet fra trashromaner og fra hennes eget liv. Hun uttrykte seg gjennom andres tekster, som poeten David Antin (1932 – 2016) hadde lært henne i San Diego: "Kopiér!"

Ackers syn på identitet er inspirert av den amerikanske konseptkunsten og såkalt French Theory, men hos henne er det mer enn en cerebral teori; det er en praksis, en strategi, et begjærsuttrykk: Selvet er et script som kan klippes i og omskrives, et ganske optimistisk konsept som ikke ligger så langt fra psykoanalysen. Selvet er en collage av minner, drømmer og tyverier fra kunsthistorien. På den måten finnes ikke Ackers anker, og det finnes ikke et enkelt svar på hvor vi skal plassere vårt Acker-monument. Det mest nærliggende er å minnes henne i en bok som kan reise like langt som Acker selv. Denne boka er heldigvis skrevet nå, av en beslektet forfatter som også var hennes redaktør [Dette er ikke sandt. Det er Lotringer som har redigeret Hannibal Lecter, My Father] Det er : Chris Kraus, som her hjemme er kjent for romanen I Love Dick (1997, på norsk i 2016).

Spørsmålet om opprinnelse er ikke tatt ut av lufta. Det er en kunstnerisk problemstilling, men også en dypt personlig. Acker kjente ikke sin biologiske far, som hun drømte og skrev intenst om, men likevel unnlot å oppsøke da han ble sporet opp. Hun kuttet ut kontakten med sin uselvstendige mor Claire, som angivelig ikke kunne administrere sitt liv, og endte med å velge å avslutte det. Kathy var imidlertid sterk, hun var en høyt begavet og belest kvinne i en tid med få akademiske karrieremuligheter. Kraus skriver fra et relativt nøytralt ståsted, men en viss grad av myteknusing må til. Kathy løy, kan man si, eller: Kathy drømte, hun begjærte et kreativt liv, og metoden var maktfull forføring av mannlige kunstnere, som hun brevvekslet med, og ofte endte med å kannibalisere seksuelt og intellektuelt.

Det har vært forvirrende at forske på en kunstner med et så aktivt omskrivende forhold til egen historie, og noen av Kathys hvite løgner, for eksempel at hun var elev av Roman Jakobson og Herbert Marcuse, har blitt gjentatt av mange forskere. Kathys fiktive selvmytologier er på den måten blitt sanne. Kraus har definitivt ikke skrevet en hagiografi, men hun er også lojal, hun kaller Kathys løgner "a system of magical thinking," og er mer interessert i å avsløre de omstendighetene som holdt hende nede. Blant annet var hun en av de fattigste i hennes skoleklasse, og skammet seg for mye til å invitere folk hjem.

Tiden før AIDS-krisen var betydelig mer promiskuøs enn samtiden, og en rekke kolleger (Martha Rosler, Laura Mulvey) fikk deres menn spist av Acker. Det skapte en del konflikter som noen av de intervjuede ikke akkurat legger lokk på. Hennes partner mellom 1977 og 1980 var Semiotext(e)s redaktør Sylvère Lotringer, som senere giftet sig med Kraus. Lotringer har for øvrig publisert ett av de beste intervjuene med Acker, "Devoured by Myth" trykt i Hannibal Lecter, My Father (Semiotext(e) 1991).

Det er bemerkelsesverdig hvor usynlig Kraus gjør seg i teksten. Ytterst få steder refererer hun til sin egen kontakt med Acker [Kraus siger selv at hun bare mødte Acker to gange]. Det er så man nærmest får sjokk når det et sted står at hun så henne opptre på Pyramid Club. Men når det kommer til litteratursyn, kan After Acker betraktes som en selvbiografi i andre potens. Kraus har definitivt utviklet sitt eget sterke ensemble av stemmer i sine romaner, men i After Acker får vi innblikk i noen av de grunnleggende grepene som blant annet gjør I Love Dick så forfriskende. I biografien er Kraus ingen steder, fordi hun er alle steder.

Acker og Kraus' estetiske strategier kalles ofte New Narrative, hvis utspring spores til San Francisco sent på 1970-tallet, hvor forfatterne Robert Glück og Bruce Boone stod for et skrivekurs med fokus på queer identitet, teorieksperimenter og eksplisitt bruk av selvbiografi. Kraus' romaner som I Love Dick og Aliens & Anorexia (2000) er tydelig påvirket av New Narrative. Her mikses brevform, teori, sampling og bekjennelse til en unik, hybrid prosa. Er tiden kommet for New Narrative? Noen av oss tørster etter en friskere og mer romslig bruk av selvbiografisk materiale, som er mindre skingrende i sitt fokus på etiske problemstillinger og skandinavisk hverdagsrealisme.

Susanne Christensen, Klassekampen 19. august 2017.

Hvem skriver du som kritiker til?

Til alle! En anmeldelse giver et diskuterende bud på en læsning – som i en læsekreds eller som i en slags jazzimprovisation, hvor der er plads til både den almindelige litteraturinteresserede og forfatteren selv, som for mig at se ikke er noget specielt; hun er en læser som os andre, hvis hun vil opfatte sig som sådan.

Har anmeldelsen som genre udlevet sig selv?

Både redaktører og kritikere må genopfinde genren hver dag. Den norske kritiske offentlighed fungerer godt, der er mange dygtige aktører, men der produceres alligevel en del samlebåndsanmeldelser, der giver indtryk af en automatiseret proces, hvor aktørerne har glemt hvad meningen er eller ikke orker at stille sig de grundlæggende spørgsmål. Dele af kulturjournalistikken står i stampe, og præsenterer i stadig mindre grad et alternativ til klikøkonomien: Identitet til de identitetshungrende, et kendt ansigt og en tryghedsskabende spejling af hverdagslivet, er ofte hvad man får. Kulturjournalistikken, som reelt kæmper for sit liv foran en digitaliseringstsunami, forsøger at emigrere til nyhedssiderne med sager som går på forfatterens eventuelle overskridelse af etiske grænser. Karl Ove Knausgård er blevet tildelt rollen som altoverskyggende offentlighedsanker. Den rolle, er det kun den autobiografiske romanforfatter, der kan få.

Oplever du et krav om aktualitet og (samfunds)debat, når du anmelder?

Nej. Min skrivepraksis var allerede i gang, da jeg blev kaldt kritiker. Jeg godtog den identitet og bestemte mig for at forsøge at holde den levende og bevægelig.

[Dette svar kan måske kaldes utilstrækkeligt, forsøger at uddybe her.]

Hvor synes du, kritikken bør bevæge sig hen?

Thykiers længsler kan kun delvist realiseres i avisformat. Småforlagsfaunaen blomstrer, men den ser det næppe som sin mission at gøre offentlighed. Den opererer snarere ud fra en fluxus-tankegang. Det skal ikke være enten/eller, men disse spæde offentlighedsforsøg er for nemme at ignorere. Thykier påpeger, at den mest spændende litteratur har dematerialiseret sig og i mindre grad findes i genkendelige bogformater. Det må kritikeren formidle, men jeg tror ikke parterne kan nå hinanden tilfredsstillende. Det efterlader et kæmpe hul. Nogen må vælge at gøre litterær offentlighed i fuld forpligtende alvor, og det bedste forum jeg kan forestille mig er tidsskriftet.

Enquête om litteraturkritik ved Mikkel Thulstrup Nielsen i Politiken 25. juni 2017.

Sansenes utdannelse

Damon Krukowski
The New Analog
Essays, 240 sider
The New Press, 2017

Sensualistenes ukronede dronning, den amerikanske essayisten og romanforfatteren Susan Sontag (1933–2004) advarte i 1966 om en slags kulturell overproduksjon som til sist ville gjøre oss følelsesløse: «What is important now is to recover our senses. We must learn to see more, to hear more, to feel more.» Som tittelen på essayet antyder («Against Interpretation»), handler det også om en lengsel etter ikke-mediert kontakt med sanselige kunstuttrykk. Seinere understreket hun at det ikke handlet om et forsvar for høykultur, selv var hun både feinschmecker og altetende, både grenseløst nysgjerrig og steil i sine bedømmelser.

Det er ingen tvil om at sansene arbeider på overtid i 2017, der vi har hodene langt inni apparater som tar en masse valg for oss, som angivelig skal sørge for at vi uten omveier kommer inn til den harde kjerne, at vi kan kvitte oss med alle de irriterende og tidkrevende mellomregninger i alt vi gjør: Støyen reduseres og signalet («essensen») oppvurderes, som jo er det som skjer i digitale medier – motsatt av de analoge, der mer støy fanges opp og blir en del av helheten. For dette var løftet da vinyl ble skiftet ut med cd i 1982: ikke mer støy eller støv eller vinylplater med hakk i. Siden den gang har en hær av sensualister holdt liv i vinylplaten og i analoge måter å ta opp lyd. «Det var bedre i gamle dager!»

En som derimot ikke er opptatt av å understreke at alt var bedre før er den amerikanske musikeren og forleggeren Damon Krukowski. Han er blant annet kjent fra drømmepoptrioen Galaxie 500 (1987–1991) sammen med partneren Naomi Yang og Dean Wareham (senere i bandet Luna), men også fra den sensible folkduoen Damon & Naomi og forlaget Exact Change, som har gitt ut en håndfull vakre bøker (primært klassisk surrealisme). I boka The New Analog skinner entusiasmen hans klart gjennom, både når det gjelder analog og digital lyd, og Krukowski vil først og fremst dele sin ekstremt spesifikke viten om lyd i alle dens former. «Lydnerd» er altså ikke noe skjellsord her. The New Analog er et godt eksempel på hvordan spesifikk, teknisk viten kan foldes ut, først i en medrivende historisk gjennomgang og siden i en klokkeklar samfunnspolitisk (og -kritisk) argumentasjon.

Utover syslene med musikk og litteratur er Krukowski også utgitt poet, men det var faktisk hans gode grep om matematikken som skulle gi ham et slags gjennombrudd som samtidskommentator og debattant. I november 2012 publiserte det toneangivende, amerikanske musikkmagasinet Pitchfork artikkelen «Making Cents» hvor Krukowski er svært konkret i sin beskrivelse av strømmetjenestenes profittering på musikk, ved å fortelle hva hans eget band sitter igjen med: «Galaxie 500’s «Tugboat» was played 7,800 times on Pandora in the first quarter of 2012, for which its three songwriters were paid a collective total of 21 cents, or seven cents each.»

Kritikken av nye deleøkonomiske forretningsmodellene som disse strømmetjenestene representerer, er ikke framtredende i The New Analog. Men Krukowski er også her konkret og usentimental, nå med en historisk gjennomgang av nyere lydhistorie og hva vi risikerer å miste i overgangen til et digitalt paradigme. Utgangspunktet er en anekdote om ham selv som tilskuer til en ukjent kvinne som midt i gata faller av sykkelen. Han iler til for å hjelpe henne, og med henvisning til sine hodetelefoner forklarer hun: «I was totally self-absorbed.» Herfra utvikler han en lengre historisk forklaring på forholdet mellom støy og signal. Digitale opptak lukker så mye av støyen ute at vi mister følelsen med lydens relasjonelle nivåer.

Brian Wilson var delvis døv på det ene øret da han og The Beach Boys spilte inn Pet Sounds (1966), en plate som er laget for å dele, for å spille i et sosialt rom uten hodetelefoner. Det er Pink Floyds The Dark Side of the Moon (1973) som åpner opp for musikken som et indre landskap, en plate som er ideell å lytte til i hodetelefoner. Dagens hode- og mobiltelefoner har teknikk som kun tillater signaler og dermed faller den relasjonelle «støy» ut – det menneskelige nærvær. Og Krukowski fastslår igjen at støy er like så kommunikativt som signal: «When we listen to noise, we listen to the space around us and to the distance between us. We listen below the surface. We listen each to the limits of our own perception, and we listen together in shared time.»

Han vender til slutt tilbake til spørsmålet om hvem som profitterer på utviklingen. De deleøkonomiske apper og algoritmestyrte medier som vi sitter med hodet inni, forsøker nettopp å stenge «støy» ute fra livene våre til fordel for «signal». Dødtid i supermarked- eller taxikøen støvsuges bort, abstrakt tankeflukt som følge av retningsløs kjedsomhet støvsuges bort. Get an app, shop på nettet, få dig Uber, steng ute støyen. The New Analog får det til å myldre med spørsmål: Har vi gjort opp med en eller annen ond overmakt når vi utraderer ideen om det ekstra sensitive sansesystemet? Er flat lyd uten relasjonelle kvaliteter det samme som demokrati? Kunne vi allikevel ha lært noe av smaksdommeren som fikk hodet sitt kappet av?

Susanne Christensen, Klassekampen 12. juni 2017.

Hilsen Siris hjerne

Siri Hustvedt
Kvinne ser på menn som ser på kvinner. Essays om kunst, kjønn og sinn
Oversatt av Knut Johansen
Aschehoug 2017, 202 sider

På det Amazon-eide nettstedet Goodreads har Siri Hustvedts nyeste bok høstet mange anmeldelser, blant annet fra vanlige lesere som har fått boka gratis «for an honest review», og her er det mye ærlighet. Mange finner boka delvis uforståelig, og har ikke lest den ferdig (den amerikanske versjonen er på 552 sider), men legger ofte skylden på seg selv: «It is a me-thing this time.» Hustvedts sprenglærdhet innbyr til overdreven ærefrykt.

På nettstedet kan man også få et inntrykk av hva den 350 sider lengre originalversjonen byr på. Den åpner med et essay om vitenskapsmannen og romanforfatteren C.P. Snows berømte forelesning fra 1952, hvor han kritiserer vestlige samfunns inndeling i «two cultures» (vitenskap og humaniora). Originalen er dessuten tematisk delt i tre: En hoveddel og en kroppsdel med et monsteressay (en Goodreads-lesers formulering) i midten om splittelsen mellom hode og kropp. Alt dette låter ambisiøst, men også passende for Hustvedt selv, som krysser over fra skjønnlitteraturen (som forfatter av seks romaner), intenst opptatt av nevrovitenskap og lærer i psykiatri.

I oversettelsen er dette konseptet borte, og det er hverken noen begrunnelse eller opplysning om versjonenes forskjeller. Det er litt som å få tak i gamle 200-siders greatest hits-utgaver av Beauvoirs Det annet kjønn og Reichs Orgasmens funksjon fra Pax. Eller en russisk Sonic Youth-bootleg, for omslaget er plagiert omtrent like dårlig som Daydream Nation-kopien hvor Gerhard Richters maleri av et tent stearinlys er erstattet av … well, et tent stearinlys.

Det norske utvalget sirkler om kunst med fokus på the male gaze (Susan Sontags «The Pornographic Imagination fra 1967 kommenteres over 27 sider), et pikant vorspiel til det jeg tipper er kjernemotivasjonen for oversettelsen, essayet "Ingen konkurranse" med utgangspunkt i en kommentar fra Karl Ove Knausgård under et sceneintervju i New York. Hustvedt spurte ham om hvorfor han i Min kamp ikke refererer til andre kvinnelige forfattere enn Julia Kristeva. Først lar Hustvedt svaret hans, «Ingen konkurranse!», passere, men senere skriver hun et spekulativt essay om hva Knausgård kunne ha ment, var det en misogyn referanse til Charles Darwin? Knausgård ryddet opp under overskriften "En morsom misforståelse" (D2, januar 2017), hvor han forklarer at han var livredd for at Hustvedt, hans idol, skulle intervjue ham, og at han forsøkte å si at litteratur ikke er noen konkurranse. Kunne de ha klarnet opp i dette per tekstmelding? Siri: «Hva mente du?» Karl Ove: «Det er en misforståelse.»

Ettersom Hustvedt er glødende interessert i den såkalte affektive vending, en nyere trend innenfor nevrovitenskap med fokus på følelser, kan teksten også forstås som et forsøk ut i affekt; den er en outpouring, og har form som en slags saus av sekret, og ender opp med noen tanker som har å gjøre med den stream-of-consciousness-aktige måten Min kamp er skrevet på, nettopp som en outpouring, en gråt. Vi er inne ved kjernen i noe av det som har bidratt til konstruksjonen «virkelighetslitteraturen», som har spøkt i avisspaltene. Som del av den såkalte affektive vending tar både Hustvedt og Knausgård avstand fra den ideen om form som blant annet Sontag satte høyt. Jeg har imidlertid vanskelig for å tro at det er sant – slik Hustvedt påstår – at Sontag foretrakk litteratur uten «emosjonell kraft», mens Siris – og Karl Oves, så vidt jeg vet – smak peker i samme retning: Ned med den hyperstiliserte franske nyromanforfatteren Alain Robbe-Grillet, og opp med Charles Dickens.

Den såkalte virkelighetslitteraturen negerer tilsynelatende form på samme måte som årets MGP-vinner, portugisiske Salvador Sobral, tok avstand fra fyrverkeri til fordel for feeling. Sobrals show var «autentisk» på en nesten spastisk måte. Det unike i følelsene hans ble understreket av et shownegerende show, hvor han nærmest krøyp opp i ræva på seg selv for å beskrive en bitteliten, vakker perle, hans ekte følelser. Var det mindre koreografi her enn i de koordinerte dansenumrene? Selvfølgelig ikke, Sobral spilte det virkelige, på samme måte som «virkelighetslitteraturen» formmessig etterlikner en sjø av ekte tårer.

Hustvedts tekster framstår som ujevne. Av og til overforklarende, av og til underforklarende. Tekstene er skrevet til vidt forskjellige fora, noe som kan forklare en del. De er også overraskende selvrefererende. Det er selviakttakelsen som står i høysetet: Min mor, min datter, min hjerne, min Louise Bourgeois. Kommunikasjonen med kunstverkene foregår i et ganske isolert rom, den intime samtale geni og geni imellom virker ofte løftet ut av samfunnsmessige sammenhenger. Ville det virke generøst eller ekskluderende hvis Hustvedt hadde referert til andre forfattere som har skrevet om the male gaze, som for eksempel Laura Mulvey (1975)? Er det ydmykt eller selvforherligende å referere så ofte til seg selv og sin privatsfære?

Susanne Christensen, Klassekampen 3. juni 2017.

Frosset fast

Pablo Llambías
Natteskær
Gyldendal 2017, 341 sider

Danske Pablo Llambías, som mellom 2009 og 2015 var rektor ved den tradisjonstunge Forfatterskolen i København, har siden 1990-tallet bygget opp et forfatterskap som er mildt sagt underlig. For at vi skal kunne forstå fra hvilken planet en så gjennomført ubehagelig – og samtidig medrivende – roman som Natteskær kommer fra, en roman om parforholdsvold hvor mannen er offer, er det verdt å foreta noen punktnedslag i forfatterskapet: den lille hybridteksten Rådhus fra 1997 blir ofte referert til som Danmarks første eksperiment ut i en slags dokumentaristisk, performativ virkelighetslitteratur. Llambías har ikke lagt skjul på sin inspirasjon fra 1970-tallets feministiske bekjennelseslitteratur med Suzanne Brøgger i spissen, og i 2009 ga han ut en remake av Brøggers Kjærlighedens veje og vildveje fra 1975, komplett med en sminket og hattekledd Llambías på forsida. Før det – i 2006 – kom De elskendes bjerg (en av Natteskærs nærmeste søstre), en pastisj på en romantisk kioskroman pepret med postkolonial kritikk, og i 2008 tenåringsspøkelsesromanen … rasende … (på norsk på Flamme Forlag året etter). Nevnes skal også en trilogi av sonetter om psykisk sykdom (Monte Lema 2011, Hundstein og Sex Rouge 2013), eksperimenter i såkalt autofiksjon, på alminnelig norsk: Total tabloid rolleforvirring mellom Llambías som rektor og autoritet og Llambías i litteraturen som pinlig selvutleverende, bekjennende, ynkelig, syk … eller bare altfor ærlig, too honest for comfort.

Det er altså et genuint eksperimentelt forfatterskap, som bryr seg mindre om modernistiske idealer om elegant konstruerte setninger, og som tar utgangspunkt i samfunnsorientert litteratur fra intimsfæren, som Brøggers («Det personlige er politisk»), med en sterk konseptuell bevissthet. Forfatterskap har gjennom historien vært arena for maskulin maktdemonstrasjon. Forfatteren har en unik personlighet, unik innsikt, unik posisjon, og har tradisjonelt vært en hvit mann. Det er både veldig gode og veldig dårlige grunner til å underminere en slik autoritetsfigur, og det er her det brenner i Natteskær.

Leseren må selv bestemme i hvilken grad hun vil ta det autofiktive effektmakeriet på alvor; det er uten tvil med på å øke ubehaget ved lesningen, og vanskeliggjør kritikken. I 2015 forlot Llambías abrupt stillingen som rektor ved Forfatterskolen, og han har nå skrevet en roman som likner et forsvarsskrift for en lærer – en autoritet – som i lange passasjer legger ut om sitt maktkritiske standpunkt og egne underlegenhetsfølelser overfor mannlige kolleger som spiller mer tradisjonelle selvhevdende roller, men som forlater jobben sin abrupt på grunn av anklager om grenseoverskridende oppførsel overfor en kvinnelig elev. Det er uklart hva han anklages for, han vet det ikke selv, prosessen er ikke transparent, men ifølge ham selv uttrykte han bare menneskelige følelser i en situasjon, angsten for å være alene etter et samlivsbrudd.

Parallelt innleder romanfiguren en affære med en svært ung kvinne (22 år, han er selv flere generasjoner eldre) med chilensk bakgrunn. De moralske kvalene sitter i halsen på leseren, men vi hviler likevel empatisk hos jeg-fortelleren, den feministiske mannen, den uskyldige mannen, drømmeren med de gode intensjonene og troen på kjærlighetens healende egenskaper, og rystes når forholdet til den unge jenta, som han har giftet seg med, driver inn og ut av gruelige voldsepisoder avbrutt av lyserød romantikk og gjensidig bekreftelse. Ingen vold er beskrevet fra hans side, men vi er fanget i synsvinkelen hans, og i empatien med ham. Paret nyter spektakulær utendørssex og knokler på med diverse romantiske iscenesettelser, men jenta «klikker» med jevne mellomrom og bryter uten videre på voldsom måte parforholdskontrakten deres. Hun bryter ut av drømmeverdenen de deler, og denne ekstreme usikkerheten gjør henne altså til overgriper.

Romanen spisses mot slutten inn mot forholdet på en nesten thrilleraktig måte, men før det er det ganske strålende avsnitt hvor paret blant annet diskuterer daværende statsminister Anders Fogh Rasmussens såkalte «smagsdommertale» fra 2002. Den feministiske mannen har internalisert den venstreorienterte maktkritikken, men er stadig en autoritet i kraft av sin lærerposisjon, men i en tid etter alle autoriteters fall. Maktkritikken i den unge kvinnen har blitt til en retningsløs spasme. Det finnes en mulig psykologisk forklaring, men det antydes bare kort at faren forlot henne og reiste tilbake til Chile. Hun er frosset fast i traumetid. Selv ikke en autoritet, som er overlegen henne i kraft av sin evne til å elske, og som er villig til å bli hos henne inntil angsten avtar, kan hun akseptere. Også en god lærer må rives ned, også en feministisk mann må hakkes i stykker. Ingen kan se ham, alle er frosset fast i traumetid, og opplever krenkelser overalt.

Natteskær er et godt, men ikke uproblematisk portrett av en samtid der en patologisk og ytterst labil fraktur har åpnet seg som en vulkansk sprekk, og forhindrer realiseringen av alle slags kulørte drømmer om et «vi», et fellesskap. Llambías har skrevet en dypt ubehagelig og tankevekkende pageturner. Rundt om i teksten er det drysset sitater fra popsangeren Rihanna, som i sangtekstene sine har behandlet et voldelig overfall av kjæresten Chris Brown i 2009. På tross av volden: «We’re beautiful like diamonds in the sky.»

Susanne Christensen, Klassekampen 27. maj 2017.

Amerikansk sjelskrise

Depeche Mode
Spirit
Columbia Records

I forstadsnabolaget der jeg vokste opp var det absolutt konsensus rundt Depeche Mode. Musikken gikk rett inn i blodet vårt og ble sanger om våre liv, identifikasjonen var total. I hvert fall er det sånn jeg husker det. Kanskje Basildon, den lille industribyen øst for London hvor Depeche Modes bandmedlemmer vokste opp, likner stedet utenfor København der jeg vokste opp, i hvert fall gjenkjente vi forstadsdrømmene. De var et synthband, noe som i 1981 nesten var det samme som å komme fra det ytre rom, men de var vennlige aliens, i begynnelsen var det slett ikke vanskelig å like dem. «Just Can’t Get Enough» fylte alltid dansegulvet maksimalt. Hver gang, hver fest.

Teenyboppers from space, synthrytmene fungerte som en slags champagne i blodet. Lyden var uhørt, og de eneste pionerene var bisarre 70-tallsband som amerikanske Suicide og tyske Kraftwerk. Men lydbildet endret seg imidlertid allerede etter det første albumet, Speak and Spell (1981). Vince Clarke (som senere hadde suksess med Yazoo og Erasure) forlot bandet og et annerledes mørke vokste frem. På omslagene som fulgte var det arbeidere i fokus; med sigd på A Broken Frame (1982) og med hammer på Construction Time Again (1983). De industrielle lydene på Construction Time Again gjorde det vanskelig for de av lytterne som ønsket seg mer champagnepop, og fra nå av gikk det mer og mer i sort – en reise som mange fans siden har fulgt med på, med lojaliteten intakt.

Bandet fyller stadig det ene stadionet etter det andre, verden over. Noe som neppe vil endre seg etter det siste albumet Spirit, som tekstmessig representerer en skarp vending tilbake til et klart politisk standpunkt. Fra 1980-tallet husker jeg de der typene på ungdomsklubben som drev med nazihilsen, de med hitlersveis og ridebukser, og de er stadig der ute. Tidligere i år erklærte Richard Spencer, en av sjefideologene bak den amerikanske Alt-right-bevegelse, kjent for ekstrem høyreorientert, rasistisk tankegang, at Depeche Mode var bannerfører for deres bevegelse. Alle står som kjent fritt til å fortolke, men det arbeiderklasseorienterte, britiske bandet – som senere ble de seksuelle outsidernes helter i en periode med turbulens – hvorav sanger Dave Gahan og hovedlåtskriver Martin Gore begge har gjort amerikanere av seg, har tydelig understreket at de ikke har noe til felles med Alt-right.

Men hva er det så for en ånd som påkalles av Depeche Mode denne gangen? Ånd behøver ikke bety noe mer enn godt humør og gleden ved å trekke pusten, størrelser det definitivt er verdt å forsvare i en tid der angstmaskineriet vil knytte oss til ekskluderende nasjonale grupperinger. Ikke fellesskaper av glede og sjenerøsitet, men av aggresjon mot alt som betraktes som annerledes. Spirit bærer preg av finanskrisa og sosiale mediers totale annektering av de vestlige sinn.

På lydsiden er det ikke mye nytt, bandet beholder sin signaturlyd, men det føles ikke som nostalgi når jeg gleder meg over Gores lyse vokal bak Gahans dype soulstemme på det spirituelle Ground Zero som åpner platen, sangen «Going Backwards.» Snarere svever jeg gjennom tida til «New Life» (1981) og reviderer min egen generasjons ekstreme fremtidsoptimisme. Det skingrende håpet hos postpunkband som U2 og Simple Minds, som ble oppgradert fra punkeklubber til sportsarenaer med sin ekstremoptimistiske, amerikaforelskede popmusikk. Den gang så man frihet og fremskritt på den tyske Autobahn og i det frie Amerika, men det ser drastisk annerledes ut i dag. Jeg vil våkne opp med min generasjon, jeg vil ikke kalles nostalgisk, jeg vil se på verden, kaldt og klart:

We can track it all with satellites / See it all in plain sight / Watch men die in real time / But we have nothing inside / We feel nothing inside / We are not there yet / We have lost our soul / The course has been set / We’re digging our own hole / We’re going backwards / Armed with new technology / Going backwards / To a caveman mentality.

Gahans stemme er blitt dypere og mer sjelfull. Han er blitt en varm crooner. Sjelden har vokalene svingt så godt, også på den tidsåndsslaktende «Fail», sangen som Gore til slutt synger, med sin mer eteriske stemme. Bandet har brede referanser, fra det Lennon-aktige soul-skriket på «Poison Heart» til den krautrockaktige beaten på «So Much Love» skrevet av Gahan.

Northern Soul var et klubb-fenomen fra 1960-tallets England som utover 80-tallet gjenoppstod mer eller mindre parallelt med gruvearbeidernes voldsomme streiker. Soul, blues og arbeiderklasse er ikke en ulogisk kombinasjon når man stiller med samme bakgrunn som Depeche Mode. Og det er kanskje her vi skal forsøke å parkere musikkjournalistenes vanlige oppheng i formfornyelse. Nå om dagen har evnen til å bygge et fellesskap en faktisk, reell verdi. Nei, Spirit er ikke formfornyende, men i en tid der fundamentalistiske religioner, merkevarer og nasjoner tigger om vår tilslutning, vil jeg stolt rope ut at jeg ikke tilhører noen av disse, men i stedet et fanfellesskap som Depeche Modes.

Gahan forstår ikke noe, her sitter han i sitt hjem i New York og ser en amerikansk president styre massene via demonisering av Den fremmede. Det er ikke amerikansk, sier han i et intervju, og ser helt paff ut. Opptaket av Richard Spencer som etter presidentinnsettelsen i januar fikk en knyttneve i fleisen, ble raskt til et meme på nettet. Interessant nok er et av dem lydlagt med arbeiderklassehelten Bruce Springsteens «Born in the U.S.A.» (1984). Amerika er outsidernes land, det er frihetens land, det er den seksuelle freakens land. Amerika, all inclusive.

Susanne Christensen, Musikkmagasinet 10. apil 2017.

Et vilt gateorkester

Kleenex/LiLiPUT
First Songs
Kill Rock Stars, 2016

Det sveitsiske pikepunkbandet Kleenex, som først så dagens lys i Zürich i 1978, fikk selvfølgelig ikke lov til å beholde sitt navn særlig lenge før papirserviettfirmaet saksøkte dem. Sant å si er LiLiPUT også et bedre navn, hvis vi antar at det er et hint til Jonathan Swifts roman Gullivers reiser (1726) der øya Liliput i Ostindia er et land befolket av meget små mennesker. Et land der keiseren blant annet utsteder et dekret om at frokostegget skal kakkes i den smale enden, noe som fører til krig med naboøya Blefuscu som mener det motsatte. Det er selvsagt en fjollete ting å gå i krig for, men riket Liliput er da også en parodi på Storbritannia og landets – ifølge Swift – absurde politikk.

En parodi på politikk og en reaksjon mot krig kjennetegnet også dadaismen som vokste fram i Zürich etter første verdenskrig. På Cabaret Voltaire ville man vrøvle bort den absurde krigen som hadde ført til at så mange liv gikk tapt; man ville vrøvle fram en ny start, og et helt nytt ikke-besmittet språk. Hugo Ball, som i 1916 forfattet manifestet for dadabevegelsen, kledd i sitt kubistiske pappkostyme er et av bildene som assosieres med Cabaret Voltaire. Noen av lydpoesiens urtekster ble framført her, blant annet Balls «Karawane», som ble til samme år som manifestet.

Så vidt historien melder var det ikke mange kvinner i dada-bevegelsen, selv om Balls kone Emmy Hennings skrev og fremførte dikt. Men kanskje vi kan snike oss til å kalle Kleenex/LiLiPUT for det kvinnelige Cabaret Voltaire, som 60 år senere endelig stakk sitt hode fram? Bandet besto i utgangspunktet av bassisten Klaudia Schifferle og trommeslager Lislot Ha og noen mannlige elementer som snart forlot gruppa. Fra publikumsradene hoppet da gitaristen Marlene Marder fram og ble gruppens kjernemedlem inntil oppløsningen i 1982.

På mange måter fremstår de som jentepunkens Ramones. De kom nemlig opp med en oppskrift som kan kopieres endeløst, og som legger listen for å delta så lavt at stort sett alle kan løpe opp på scenen og lage et liknende band: Noen rytmiske fraser – gjerne på engelsk med tjukk tysk aksent – gjentas igjen og igjen, mens trykket varieres og tempoet skrus opp. Eskalerende frustrasjon og spastisk forløsning i løpet av noen få minutter; det er klassisk punk, det. Dessuten hørest det ut som de har det så morsomt at man blir rent misunnelig.

De er et vilt gateorkester, som Disneys «Aristokattene» eller, for å holde seg til bandets samtid, som The Fall tidlig på 1980-tallet. De skiftende sangernes stemmeregister legger seg tett opptil Ari Up fra The Slits’ og hennes grensesprengende vokalprestasjoner; du vet, alle de nivåene som får menn til å løpe skrikende bort: Maskulint kommanderende og diskant, pipende. Et skrik gjengis ofte med en rekke vokaler: IIIII! eller AAAAA! og nettopp vokalene er helt sentrale i Kleenex/LiLiPUTs punkoppskrift. I «Hedi’s Head» finner vi i-ene og i «Ü» er det naturlig nok den tyske ü som spiller en viktig hovedrolle.

Liknende pipelyder kan man høre andre steder, for eksempel i leketøy av typen bitedyr, med den franske sjiraffen Sophie som den fremste. Den pipende u-lyden kan også spores mange steder i musikken, som i den typiske breakup-sangen som lister opp sine anklager mot en du-person. Man kan tenke på måten dette «you» blir til en pipelyd for eksempel hos Delta 5 («You» fra 1980), og i dag, hos bandet The Coathangers, som på fjorårsalbumet Nosebleed Weekend har en sang, «Squeeky Tiki», med et frenetisk bitedyr-intermesso.

Det er vanskelig å si hvilke temaer som tas opp i sangene, for ofte synges det på et halvveis tullespråk, men ikke sjelden får man en fornemmelse av konflikter som oppstår når kvinner velger en utadvendt livsstil, flørter på bar og haiker for å spare penger, og dermed utsetter seg for uønskede tilnærmelser. Hvordan uttrykke sitt begjær og samtidig passe på seg selv? I «Krimi» møter den kvinnelige protagonisten en morder: He tried to kiss me, uh-oh! De lever fritt som sjømenn («Die Matrosen» med fengende refreng som bandet fløyter i kor), møter menn, og det går godt helt til det går galt. I «Nighttoad» lyder det urovekkende: Give yourself lust / Do it again / You cannot undo, mens tempoet skrus opp som et stigende pulsslag.

Kleenex/LiLiPUTs punkformel har vært en gave til mange band opp gjennom tida, noe som er tydelig i musikken, men som også ble tydelig da Marlene Marder døde i fjor, 61 år gammel. Bandet ble i sin egen tid hurtig snappet opp av den britiske punkscenen, og de var på turné med The Raincoats, Swell Maps og mange andre. Det eksisterte også en fanbase i Amerika, spesielt på nittitallet, da den første samleplaten kom ut, senere reutgitt på det Portland-baserte plateselskapet Kill Rock Stars. Samme Kill Rock Stars som på slutten av 2016 slapp First Songs på vinyl. Det er bare å krysse fingrene for at nye generasjoner av DIY-inspirerende sjeler finner frem.

Susanne Christensen, Klassekampen 6. marts 2017.

Sorgfylte morsskygger

Kate Zambreno
Book of Mutter
Semiotext(e) 2017

Jenny Tunedal
Rosor skador
W&W 2017

Å besynge noe kan være en bluferdig affære, å besynge noe innebærer at du har en distanse til det du lengter mot, det er en avstand til begjærsobjektet. Fraværet kan være definitivt, det kan være døden, og den som er fraværende kan være en mor. Den amerikanske forfatteren Kate Zambreno (f. 1977) er best kjent i Skandinavia gjennom den svenske oversettelsen av Heroines (Semiotext(e) 2012), Hjältinnor, som den het da Modernista ga den ut i fjor, en empatisk studie av noen av de kvinnelige forfatterne som har levd i skyggen av sine menn og elskere. For dem var kreativitet og talent på nokså uproblematisk vis en inngang til et litterært miljø og offentlig anerkjennelse. Vivienne Eliot, Jane Bowles, Jean Rhys og Zelda Fitzgerald danner et panteon av knuste skjebner, som først langt senere ble anerkjent for arbeidet sitt, enkelte av dem ikke i sin egen livstid. For eksempel døde Zelda i 1948 i en brann på en institusjon for psykisk syke, forlatt av sin mann F. Scott Fitzgerald, forfatteren av den kanoniserte romanen The Great Gatsby (1925).

Zambrenos empati og identifikasjon gjør språket ornamentert og endeløst sørgmodig. I Book of Mutter, som kan kalles en essayroman, er det som om hun vil gå bak sin egen helgendyrkelse, og det fyller setningene med taushet og fravær, noe som understrekes av et sparsomt oppsett med mange tomme hull. Den essayistiske teksten synes å gå i stykker, smuldre opp. Den mumler om den fraværende moren, muttering, muttering.

I began to attempt to write to make sense of all of these different memories and tenses of my mother. Was, is, was ... It infected everything. I kept on trying to write her down. My dead mother wormed her way into every book I have ever written. I kept on trying to erase her from the pages, change her into other mothers.

Zambreno rekonstruerer sin mor via fotografier, minner om klærne hennes, sminken hennes. Moren får lungekreft og blir også innlagt med psykose. Ettersom minnene er så sparsommelige, tar Zambreno i sin morsforskning også tak i litteraturen og kunsten. Hun dveler ved en serie verker av Louise Bourgeois, The Cells, som kretser rundt barndomshjemmet, og forfatterne Henry Darger og Roland Barthes’ morsrelasjoner. Den franske teoretikeren Barthes utviklet sine teorier om fotografiet, blant annet i Det lyse rommet fra 1980, ut fra intense iakttakelser av fotografier av sin avdøde mor. Zambreno vet at hun samler på kvinner, eller kvinnebilder: «Any woman remote and unknowable.» Å tilbe, å samle, å kvitte seg med og å huske noe blir del av den samme bevegelsen, den samme prosessen, og åstedet er teksten.

Zambreno hadde i utgangspunktet en blogg kalt Frances Farmer is My Sister, og moren blir en katalysator for skriften hennes, på en måte som ikke er ulik Dicks funksjon i Chris Kraus’ roman I Love Dick (1997, nylig oversatt til svensk, norsk og dansk). Begge forfatterne skriver tett på kunstkritikken og essayistikken, samtidig som drivkraften er emosjonell og personlig. Tekstenes utforskning av følelser løfter seg ut over den gjennomsnittlige selvbiografiske teksten ved hjelp av filosofi. Slik unngår de å bli til en våt flekk av følelser, et narsissistisk prosjekt («følelsene mine er unike») med innskrenket horisont, noe som står i direkte motsetning til en formmessig og filosofisk refleksjon. Disse tekstene har som mål å avskaffe jeg-et i stedet for å understreke det på manisk vis. Tekstene nekter å inngå i en jeg-kapitalistisk økonomi, hvor fingre danser over tastaturet og finner på nesten hva som helst for å styrke forfatterens merkevare på markedet og rule oppmerksomheten med sitt magiske jeg-mantra.

En annen fragmentert morsfigur hjemsøker den skandinaviske litteraturoffentligheten akkurat nå, i Jenny Tunedals (f. 1973) diktsamling Rosor skador møter vi forfatterens demente mor, men det er en morsfigur som er skapt om til litteratur. Der hvor Zambreno skriver en essayaktig tekst i forvandling mot punktromanen eller poesien, skriver Tunedal dikt i forvandling mot skuespillet. Zambrenos stemme synger inn i et morsvakuum, mens Tunedal ofte gjør noe helt annet: Hun iscenesetter morens fragmenterte tale, hun animerer moren i en scenisk fremstilling. Morens tale er full av motstridende dobbeltbeskjeder; harde avvisninger og kjærlighetserklæringer, uttrykk for naken angst. Vreden blander seg med sorgen og forvirringen.

En mor, en kung, ett svar: // Ingenting kommer av ingenting Säg det / Du är någon gång min dotter Någon gång min älskling / Någon min främling Mitt hjärta / Mellan monstret och vreden Meningen och makten / Det vore bättre att du inte stod där Inte var född Du som inte kan glädja / mig mer / Du skal lära dig skillnader // En dotter: // Det jag vet är att det inte är jag / utan min kärlek

I noen av de sterkeste tekstene («King Lear-remix») iscenesettes moren som «kong mor» – en versjon av Shakespeares gale kong Lear (1606), hvor sykepleierne trer fram som et kor. Tunedal griper, som Zambreno, til en sky av litterære representasjoner for å kunne forholde seg til den syke (fysisk eller psykisk) fraværende moren. Begge bøkene er fulle av sitater som blander seg med mødrenes mutterings. De blir reanimerte gjengangere, som får et liv nummer to i døtrenes tekster.

Susanne Christensen, Klassekampen 4. marts 2017.