Sansenes utdannelse

Damon Krukowski
The New Analog
Essays, 240 sider
The New Press, 2017

Sensualistenes ukronede dronning, den amerikanske essayisten og romanforfatteren Susan Sontag (1933–2004) advarte i 1966 om en slags kulturell overproduksjon som til sist ville gjøre oss følelsesløse: «What is important now is to recover our senses. We must learn to see more, to hear more, to feel more.» Som tittelen på essayet antyder («Against Interpretation»), handler det også om en lengsel etter ikke-mediert kontakt med sanselige kunstuttrykk. Seinere understreket hun at det ikke handlet om et forsvar for høykultur, selv var hun både feinschmecker og altetende, både grenseløst nysgjerrig og steil i sine bedømmelser.

Det er ingen tvil om at sansene arbeider på overtid i 2017, der vi har hodene langt inni apparater som tar en masse valg for oss, som angivelig skal sørge for at vi uten omveier kommer inn til den harde kjerne, at vi kan kvitte oss med alle de irriterende og tidkrevende mellomregninger i alt vi gjør: Støyen reduseres og signalet («essensen») oppvurderes, som jo er det som skjer i digitale medier – motsatt av de analoge, der mer støy fanges opp og blir en del av helheten. For dette var løftet da vinyl ble skiftet ut med cd i 1982: ikke mer støy eller støv eller vinylplater med hakk i. Siden den gang har en hær av sensualister holdt liv i vinylplaten og i analoge måter å ta opp lyd. «Det var bedre i gamle dager!»

En som derimot ikke er opptatt av å understreke at alt var bedre før er den amerikanske musikeren og forleggeren Damon Krukowski. Han er blant annet kjent fra drømmepoptrioen Galaxie 500 (1987–1991) sammen med partneren Naomi Yang og Dean Wareham (senere i bandet Luna), men også fra den sensible folkduoen Damon & Naomi og forlaget Exact Change, som har gitt ut en håndfull vakre bøker (primært klassisk surrealisme). I boka The New Analog skinner entusiasmen hans klart gjennom, både når det gjelder analog og digital lyd, og Krukowski vil først og fremst dele sin ekstremt spesifikke viten om lyd i alle dens former. «Lydnerd» er altså ikke noe skjellsord her. The New Analog er et godt eksempel på hvordan spesifikk, teknisk viten kan foldes ut, først i en medrivende historisk gjennomgang og siden i en klokkeklar samfunnspolitisk (og -kritisk) argumentasjon.

Utover syslene med musikk og litteratur er Krukowski også utgitt poet, men det var faktisk hans gode grep om matematikken som skulle gi ham et slags gjennombrudd som samtidskommentator og debattant. I november 2012 publiserte det toneangivende, amerikanske musikkmagasinet Pitchfork artikkelen «Making Cents» hvor Krukowski er svært konkret i sin beskrivelse av strømmetjenestenes profittering på musikk, ved å fortelle hva hans eget band sitter igjen med: «Galaxie 500’s «Tugboat» was played 7,800 times on Pandora in the first quarter of 2012, for which its three songwriters were paid a collective total of 21 cents, or seven cents each.»

Kritikken av nye deleøkonomiske forretningsmodellene som disse strømmetjenestene representerer, er ikke framtredende i The New Analog. Men Krukowski er også her konkret og usentimental, nå med en historisk gjennomgang av nyere lydhistorie og hva vi risikerer å miste i overgangen til et digitalt paradigme. Utgangspunktet er en anekdote om ham selv som tilskuer til en ukjent kvinne som midt i gata faller av sykkelen. Han iler til for å hjelpe henne, og med henvisning til sine hodetelefoner forklarer hun: «I was totally self-absorbed.» Herfra utvikler han en lengre historisk forklaring på forholdet mellom støy og signal. Digitale opptak lukker så mye av støyen ute at vi mister følelsen med lydens relasjonelle nivåer.

Brian Wilson var delvis døv på det ene øret da han og The Beach Boys spilte inn Pet Sounds (1966), en plate som er laget for å dele, for å spille i et sosialt rom uten hodetelefoner. Det er Pink Floyds The Dark Side of the Moon (1973) som åpner opp for musikken som et indre landskap, en plate som er ideell å lytte til i hodetelefoner. Dagens hode- og mobiltelefoner har teknikk som kun tillater signaler og dermed faller den relasjonelle «støy» ut – det menneskelige nærvær. Og Krukowski fastslår igjen at støy er like så kommunikativt som signal: «When we listen to noise, we listen to the space around us and to the distance between us. We listen below the surface. We listen each to the limits of our own perception, and we listen together in shared time.»

Han vender til slutt tilbake til spørsmålet om hvem som profitterer på utviklingen. De deleøkonomiske apper og algoritmestyrte medier som vi sitter med hodet inni, forsøker nettopp å stenge «støy» ute fra livene våre til fordel for «signal». Dødtid i supermarked- eller taxikøen støvsuges bort, abstrakt tankeflukt som følge av retningsløs kjedsomhet støvsuges bort. Get an app, shop på nettet, få dig Uber, steng ute støyen. The New Analog får det til å myldre med spørsmål: Har vi gjort opp med en eller annen ond overmakt når vi utraderer ideen om det ekstra sensitive sansesystemet? Er flat lyd uten relasjonelle kvaliteter det samme som demokrati? Kunne vi allikevel ha lært noe av smaksdommeren som fikk hodet sitt kappet av?

Susanne Christensen, Klassekampen 12. juni 2017.