Hilsen Siris hjerne
Siri Hustvedt
Kvinne ser på menn som ser på kvinner. Essays om kunst, kjønn og sinn
Oversatt av Knut Johansen
Aschehoug 2017, 202 sider
På det Amazon-eide nettstedet Goodreads har Siri Hustvedts nyeste bok høstet mange anmeldelser, blant annet fra vanlige lesere som har fått boka gratis «for an honest review», og her er det mye ærlighet. Mange finner boka delvis uforståelig, og har ikke lest den ferdig (den amerikanske versjonen er på 552 sider), men legger ofte skylden på seg selv: «It is a me-thing this time.» Hustvedts sprenglærdhet innbyr til overdreven ærefrykt.
På nettstedet kan man også få et inntrykk av hva den 350 sider lengre originalversjonen byr på. Den åpner med et essay om vitenskapsmannen og romanforfatteren C.P. Snows berømte forelesning fra 1952, hvor han kritiserer vestlige samfunns inndeling i «two cultures» (vitenskap og humaniora). Originalen er dessuten tematisk delt i tre: En hoveddel og en kroppsdel med et monsteressay (en Goodreads-lesers formulering) i midten om splittelsen mellom hode og kropp. Alt dette låter ambisiøst, men også passende for Hustvedt selv, som krysser over fra skjønnlitteraturen (som forfatter av seks romaner), intenst opptatt av nevrovitenskap og lærer i psykiatri.
I oversettelsen er dette konseptet borte, og det er hverken noen begrunnelse eller opplysning om versjonenes forskjeller. Det er litt som å få tak i gamle 200-siders greatest hits-utgaver av Beauvoirs Det annet kjønn og Reichs Orgasmens funksjon fra Pax. Eller en russisk Sonic Youth-bootleg, for omslaget er plagiert omtrent like dårlig som Daydream Nation-kopien hvor Gerhard Richters maleri av et tent stearinlys er erstattet av … well, et tent stearinlys.
Det norske utvalget sirkler om kunst med fokus på the male gaze (Susan Sontags «The Pornographic Imagination fra 1967 kommenteres over 27 sider), et pikant vorspiel til det jeg tipper er kjernemotivasjonen for oversettelsen, essayet "Ingen konkurranse" med utgangspunkt i en kommentar fra Karl Ove Knausgård under et sceneintervju i New York. Hustvedt spurte ham om hvorfor han i Min kamp ikke refererer til andre kvinnelige forfattere enn Julia Kristeva. Først lar Hustvedt svaret hans, «Ingen konkurranse!», passere, men senere skriver hun et spekulativt essay om hva Knausgård kunne ha ment, var det en misogyn referanse til Charles Darwin? Knausgård ryddet opp under overskriften "En morsom misforståelse" (D2, januar 2017), hvor han forklarer at han var livredd for at Hustvedt, hans idol, skulle intervjue ham, og at han forsøkte å si at litteratur ikke er noen konkurranse. Kunne de ha klarnet opp i dette per tekstmelding? Siri: «Hva mente du?» Karl Ove: «Det er en misforståelse.»
Ettersom Hustvedt er glødende interessert i den såkalte affektive vending, en nyere trend innenfor nevrovitenskap med fokus på følelser, kan teksten også forstås som et forsøk ut i affekt; den er en outpouring, og har form som en slags saus av sekret, og ender opp med noen tanker som har å gjøre med den stream-of-consciousness-aktige måten Min kamp er skrevet på, nettopp som en outpouring, en gråt. Vi er inne ved kjernen i noe av det som har bidratt til konstruksjonen «virkelighetslitteraturen», som har spøkt i avisspaltene. Som del av den såkalte affektive vending tar både Hustvedt og Knausgård avstand fra den ideen om form som blant annet Sontag satte høyt. Jeg har imidlertid vanskelig for å tro at det er sant – slik Hustvedt påstår – at Sontag foretrakk litteratur uten «emosjonell kraft», mens Siris – og Karl Oves, så vidt jeg vet – smak peker i samme retning: Ned med den hyperstiliserte franske nyromanforfatteren Alain Robbe-Grillet, og opp med Charles Dickens.
Den såkalte virkelighetslitteraturen negerer tilsynelatende form på samme måte som årets MGP-vinner, portugisiske Salvador Sobral, tok avstand fra fyrverkeri til fordel for feeling. Sobrals show var «autentisk» på en nesten spastisk måte. Det unike i følelsene hans ble understreket av et shownegerende show, hvor han nærmest krøyp opp i ræva på seg selv for å beskrive en bitteliten, vakker perle, hans ekte følelser. Var det mindre koreografi her enn i de koordinerte dansenumrene? Selvfølgelig ikke, Sobral spilte det virkelige, på samme måte som «virkelighetslitteraturen» formmessig etterlikner en sjø av ekte tårer.
Hustvedts tekster framstår som ujevne. Av og til overforklarende, av og til underforklarende. Tekstene er skrevet til vidt forskjellige fora, noe som kan forklare en del. De er også overraskende selvrefererende. Det er selviakttakelsen som står i høysetet: Min mor, min datter, min hjerne, min Louise Bourgeois. Kommunikasjonen med kunstverkene foregår i et ganske isolert rom, den intime samtale geni og geni imellom virker ofte løftet ut av samfunnsmessige sammenhenger. Ville det virke generøst eller ekskluderende hvis Hustvedt hadde referert til andre forfattere som har skrevet om the male gaze, som for eksempel Laura Mulvey (1975)? Er det ydmykt eller selvforherligende å referere så ofte til seg selv og sin privatsfære?
Susanne Christensen, Klassekampen 3. juni 2017.