Sunday, May 28, 2017



Frosset fast

Pablo Llambías
Natteskær
Gyldendal 2017, 341 sider

Danske Pablo Llambías, som mellom 2009 og 2015 var rektor ved den tradisjonstunge Forfatterskolen i København, har siden 1990-tallet bygget opp et forfatterskap som er mildt sagt underlig. For at vi skal kunne forstå fra hvilken planet en så gjennomført ubehagelig – og samtidig medrivende – roman som Natteskær kommer fra, en roman om parforholdsvold hvor mannen er offer, er det verdt å foreta noen punktnedslag i forfatterskapet: den lille hybridteksten Rådhus fra 1997 blir ofte referert til som Danmarks første eksperiment ut i en slags dokumentaristisk, performativ virkelighetslitteratur. Llambías har ikke lagt skjul på sin inspirasjon fra 1970-tallets feministiske bekjennelseslitteratur med Suzanne Brøgger i spissen, og i 2009 ga han ut en remake av Brøggers Kjærlighedens veje og vildveje fra 1975, komplett med en sminket og hattekledd Llambías på forsida. Før det – i 2006 – kom De elskendes bjerg (en av Natteskærs nærmeste søstre), en pastisj på en romantisk kioskroman pepret med postkolonial kritikk, og i 2008 tenåringsspøkelsesromanen … rasende … (på norsk på Flamme Forlag året etter). Nevnes skal også en trilogi av sonetter om psykisk sykdom (Monte Lema 2011, Hundstein og Sex Rouge 2013), eksperimenter i såkalt autofiksjon, på alminnelig norsk: Total tabloid rolleforvirring mellom Llambías som rektor og autoritet og Llambías i litteraturen som pinlig selvutleverende, bekjennende, ynkelig, syk … eller bare altfor ærlig, too honest for comfort.

Det er altså et genuint eksperimentelt forfatterskap, som bryr seg mindre om modernistiske idealer om elegant konstruerte setninger, og som tar utgangspunkt i samfunnsorientert litteratur fra intimsfæren, som Brøggers («Det personlige er politisk»), med en sterk konseptuell bevissthet. Forfatterskap har gjennom historien vært arena for maskulin maktdemonstrasjon. Forfatteren har en unik personlighet, unik innsikt, unik posisjon, og har tradisjonelt vært en hvit mann. Det er både veldig gode og veldig dårlige grunner til å underminere en slik autoritetsfigur, og det er her det brenner i Natteskær.

Leseren må selv bestemme i hvilken grad hun vil ta det autofiktive effektmakeriet på alvor; det er uten tvil med på å øke ubehaget ved lesningen, og vanskeliggjør kritikken. I 2015 forlot Llambías abrupt stillingen som rektor ved Forfatterskolen, og han har nå skrevet en roman som likner et forsvarsskrift for en lærer – en autoritet – som i lange passasjer legger ut om sitt maktkritiske standpunkt og egne underlegenhetsfølelser overfor mannlige kolleger som spiller mer tradisjonelle selvhevdende roller, men som forlater jobben sin abrupt på grunn av anklager om grenseoverskridende oppførsel overfor en kvinnelig elev. Det er uklart hva han anklages for, han vet det ikke selv, prosessen er ikke transparent, men ifølge ham selv uttrykte han bare menneskelige følelser i en situasjon, angsten for å være alene etter et samlivsbrudd.

Parallelt innleder romanfiguren en affære med en svært ung kvinne (22 år, han er selv flere generasjoner eldre) med chilensk bakgrunn. De moralske kvalene sitter i halsen på leseren, men vi hviler likevel empatisk hos jeg-fortelleren, den feministiske mannen, den uskyldige mannen, drømmeren med de gode intensjonene og troen på kjærlighetens healende egenskaper, og rystes når forholdet til den unge jenta, som han har giftet seg med, driver inn og ut av gruelige voldsepisoder avbrutt av lyserød romantikk og gjensidig bekreftelse. Ingen vold er beskrevet fra hans side, men vi er fanget i synsvinkelen hans, og i empatien med ham. Paret nyter spektakulær utendørssex og knokler på med diverse romantiske iscenesettelser, men jenta «klikker» med jevne mellomrom og bryter uten videre på voldsom måte parforholdskontrakten deres. Hun bryter ut av drømmeverdenen de deler, og denne ekstreme usikkerheten gjør henne altså til overgriper.

Romanen spisses mot slutten inn mot forholdet på en nesten thrilleraktig måte, men før det er det ganske strålende avsnitt hvor paret blant annet diskuterer daværende statsminister Anders Fogh Rasmussens såkalte «smagsdommertale» fra 2002. Den feministiske mannen har internalisert den venstreorienterte maktkritikken, men er stadig en autoritet i kraft av sin lærerposisjon, men i en tid etter alle autoriteters fall. Maktkritikken i den unge kvinnen har blitt til en retningsløs spasme. Det finnes en mulig psykologisk forklaring, men det antydes bare kort at faren forlot henne og reiste tilbake til Chile. Hun er frosset fast i traumetid. Selv ikke en autoritet, som er overlegen henne i kraft av sin evne til å elske, og som er villig til å bli hos henne inntil angsten avtar, kan hun akseptere. Også en god lærer må rives ned, også en feministisk mann må hakkes i stykker. Ingen kan se ham, alle er frosset fast i traumetid, og opplever krenkelser overalt.

Natteskær er et godt, men ikke uproblematisk portrett av en samtid der en patologisk og ytterst labil fraktur har åpnet seg som en vulkansk sprekk, og forhindrer realiseringen av alle slags kulørte drømmer om et «vi», et fellesskap. Llambías har skrevet en dypt ubehagelig og tankevekkende pageturner. Rundt om i teksten er det drysset sitater fra popsangeren Rihanna, som i sangtekstene sine har behandlet et voldelig overfall av kjæresten Chris Brown i 2009. På tross av volden: «We’re beautiful like diamonds in the sky.»

Susanne Christensen, Klassekampen 27. maj 2017.

No comments: