Til tjeneste

Matias Faldbakken
The Hills
Roman, 232 sider
Forlaget Oktober 2017

I herrens år 2001 ankom en tegneserieaktig figur ved navn Simpel den litterære offentligheten, hovedpersonen i Abo Rasul, aka bildekunstneren Matias Faldbakken, sin roman The Cocka Hola Company. Skandinavisk misantropi. Faldbakkens intervensjon var vellykket, denne anmelderen kan personlig bevitne at loftet på Skrivekunstakademiet nærmest revnet da et selskap bestående av Ole Robert Sunde og en håndfull bergenslitterater tok fatt på en opphetet diskusjon om Rasuls arbeid: «Ikke godt skrevet! Men ... kan det være konseptkunst?» Full forvirring, total angst, stor suksess. Simpels eksplosive raseri og morsomme totalkritikk satte tonen for den tidsriktige trilogien Skandinavisk misantropi som slo Faldbakkens navn fast i offentligheten på en helt annen måte enn om han «bare» hadde vært en suksessfull bildekunstner.

Simpel er like eksplosiv som hovedpersonen i årets roman er passiv-aggressiv. Han er en høysensitiv, observant og anspent tjener på et hederskronet kontinentalt etablissement, en fiktiv Oslo-restaurant ved navn The Hills. Tempoet er skrudd et hakk ned, setningene er mer kunstferdige og smakfullt litterære, men misantropien er ikke borte, den har emigrert til et annet nivå og inn i et annet miljø, en høyere klasse. Tjeneren, som har vært ansatt på samme sted i 13 år, serverer en liten gruppe stamgjester som hengir seg til gourmetkonsumering og forfinede sosiale og estetiske ritualer som uttrykker ypperlig smak og stil. Størrelser som tilhører en annen verden: Restauranten The Hills er over the hill, for å si det sånn, men en liten enklave holder fortsatt på formene. Den europeiske smakfullheten sniker seg for øvrig også inn i det Édition Gallimard-siterte bokomslaget.

Tjeneren vår er dedikert til jobben, og har ikke mye liv utover den. Han sirkler primært rundt tre bord: Graham «Le Gris» – også kalt Grisen – sitt selskap, det litt mer avantgardistiske drikkeselskapet rundt Tom Sellers, og det nærmeste en kan komme personlige venner av tjeneren, Edgar og den lille datterens hans, Anna. I dette strengt ritualistiske mikrokosmoset er det ikke stort med kontakt mellom bordene, men en dag trer en ung dame inn døren. Tjeneren døper henne Barnedamen, og blir like fortryllet som resten av gjestene. Romanen fungerer både som kammerspill og allegori: Barnedamen er et bevisst virkemiddel som er satt i spill med et bestemt formål. Snart oppstår det kontakt mellom bordene, hun har gjort jobben sin som scene maker, som glidemiddel og som smooth operator.

Det er nesten ingenting som er mer morsomt enn et menneske med for stram kontroll på et pertentlig ytre og et kokende, boblende indre. Et mer komplekst bilde kan være en blemme; hudens overflatespenning over betent materie, you get the picture. Gjennom tjenerens høysensitive optikk får vi et estetisk sjokk over nyansene i et blått slips, og opplever hvordan verden nesten kan gå under når en gjest ved et bord bestiller pinot noir når resten av bordet drikker en hvit burgunder.

Tjeneren leser «spillet», kan vi si, men han får ikke lov til å intervenere. Hans viten om de indre mekanismene på stambordene brukes bare til å yte ypperlig service, ikke til kortslutning og ødeleggelse. I stedet går han selv langsomt i stykker i det skjulte. Hvordan skal man for eksempel i det lange løp takle bestillinger som «Kan jeg få Worchestershiresausen i et eggeglass ved siden av?» Ideologisk skiller han seg ikke fra stamgjestene, de deler stort sett det samme snobbete verdisystemet, men smerten ved å tjene og gjennomskue, og samtidig ivareta en rolle som ikke tillater protest, kan gi et så massivt, psykisk tilbakeslag at de kokende, boblende affektene blir til noe skikkelig ubehagelig.

The Hills fungerer som et folkelig latteranfall uten større bekymringer, romanen er ofte djevelsk morsom, men den kan også leses som et allegorisk kammerspill om hvordan kapitalismens transaksjoner utspiller seg. Vi ser de sleazy spillene mellom maktposisjonene, hvor tjeneren, altså slaven, og kvinnen brukes som mellomledd. Kvinnen, altså kapitalen, flyter på en sexy måte fra stambord til stambord, og åpner muligheter for utveksling. Latteren knytter seg til tjenerens anspenthet, og hans ekstreme observasjonsevne, men også til språket som virker fullt av overskudd. Man kan for eksempel gå med både bedriftsøkonomiske og akuttpsykiatriske skritt over gulvet. Det er gode grunner til å le, men mot slutten melder også gyset seg: Den rene sjelen som kan korrumperes, blir hengt utover avgrunnen flere ganger før vi når siste side. Den eneste personen tjeneren sannsynligvis bryr seg ordentlig om, lille Anna, svever i fare på flere ulike måter.

Faldbakken åpner hele to separatutstillinger samtidig med at The Hills gis ut. Han har for lengst slått gjennom som bildekunstner internasjonalt, og det er noe catchy over verkene hans. Hvem husker ikke hits som den utbrente bilen på høykant, den omvendte Vigeland-statuen, veggen av Marshall-forsterkere, og de vandaliserte bibliotekhyllene. Det brede spekteret fra de kjølige, konseptuelle analysene til den mørke, men ganske varme, latteren i romanene, tegner opp en kunstner med potensiale til å bli populær i ordets beste betydning.

Susanne Christensen, Klassekampen 9. september 2017.