Acker uten anker
Chris Kraus
After Kathy Acker. A literary biography
345 sider
Semiotext(e) 2017
Du finner henne utvilsomt i et panteon av feministiske heltinner gjennom tidene: hennes snauklipte hår, ørene med en rekke glitrende ringer, de mørke øynene som ikke viker, over en rødmalt munn med en gullglitrende fortann: Kathy. Den amerikanske forfatteren Kathy Ackers (1947 – 1997) selvbevisste utseende er ikke så spesielt i dag, men faktum er at hennes look ble prototypisk for pønkfeminister i løpet av 1980- og 1990-tallet, da hun begynte å nå ut til et større publikum. Acker var den første kvinnelige forfatteren i sin generasjon til å oppnå status som en subkulturell helt som seilet inn i mainstreamkulturen og ble ikonisk.
Hun er født i New York City, men har sterke bånd til vestkysten, spesielt San Diego, og til London, hvor hun bodde de siste årene, da hun fikk stjernestatus. Siden hennes første utgivelser i 1973, den selvpubliserte mail art-føljetongen The Childlike Life of the Black Tarantula, pamfletter i opplag på 300 stykker som ble postet en gang i måneden, var hun konstant i fluks fra kyst til kyst og fra sofa til sofa, så fattig – og ofte syk – at hun måtte tjene penger på 42nd Streets sexshow, en kvintessensiell politisk klemme mellom sex, sykdom og penger som hun igjen og igjen vendte tilbake til i sine tekster.
Ackers netterk i kunstverdenen var omfattende, men den dagen hun døde – altfor tidlig av kreft i hele kroppen – ble hennes rastløshet disse nettverkenes filosofiske «problem»: Hvor skal vi minnes en så rastløs sjel? Hvor er Ackers anker, hvor skal vi valfarte til for å minnes henne? Hennes første serieaktige verk er signert The Black Tarantula. Disse er siden samlet som en slags roman, og få har vel arbeidet så intenst mot ideen om fast identitet. Men er hennes tekster da abstrakte? Nei, det er de slettes ikke, de er intenst selvbiografiske og seksuelt eksplisitte, men skapt ut fra en helt spesifikk idé om hva identitet er. De pornografiske innslagene er både hentet fra trashromaner og fra hennes eget liv. Hun uttrykte seg gjennom andres tekster, som poeten David Antin (1932 – 2016) hadde lært henne i San Diego: "Kopiér!"
Ackers syn på identitet er inspirert av den amerikanske konseptkunsten og såkalt French Theory, men hos henne er det mer enn en cerebral teori; det er en praksis, en strategi, et begjærsuttrykk: Selvet er et script som kan klippes i og omskrives, et ganske optimistisk konsept som ikke ligger så langt fra psykoanalysen. Selvet er en collage av minner, drømmer og tyverier fra kunsthistorien. På den måten finnes ikke Ackers anker, og det finnes ikke et enkelt svar på hvor vi skal plassere vårt Acker-monument. Det mest nærliggende er å minnes henne i en bok som kan reise like langt som Acker selv. Denne boka er heldigvis skrevet nå, av en beslektet forfatter som også var hennes redaktør [Dette er ikke sandt. Det er Lotringer som har redigeret Hannibal Lecter, My Father] Det er : Chris Kraus, som her hjemme er kjent for romanen I Love Dick (1997, på norsk i 2016).
Spørsmålet om opprinnelse er ikke tatt ut av lufta. Det er en kunstnerisk problemstilling, men også en dypt personlig. Acker kjente ikke sin biologiske far, som hun drømte og skrev intenst om, men likevel unnlot å oppsøke da han ble sporet opp. Hun kuttet ut kontakten med sin uselvstendige mor Claire, som angivelig ikke kunne administrere sitt liv, og endte med å velge å avslutte det. Kathy var imidlertid sterk, hun var en høyt begavet og belest kvinne i en tid med få akademiske karrieremuligheter. Kraus skriver fra et relativt nøytralt ståsted, men en viss grad av myteknusing må til. Kathy løy, kan man si, eller: Kathy drømte, hun begjærte et kreativt liv, og metoden var maktfull forføring av mannlige kunstnere, som hun brevvekslet med, og ofte endte med å kannibalisere seksuelt og intellektuelt.
Det har vært forvirrende at forske på en kunstner med et så aktivt omskrivende forhold til egen historie, og noen av Kathys hvite løgner, for eksempel at hun var elev av Roman Jakobson og Herbert Marcuse, har blitt gjentatt av mange forskere. Kathys fiktive selvmytologier er på den måten blitt sanne. Kraus har definitivt ikke skrevet en hagiografi, men hun er også lojal, hun kaller Kathys løgner "a system of magical thinking," og er mer interessert i å avsløre de omstendighetene som holdt hende nede. Blant annet var hun en av de fattigste i hennes skoleklasse, og skammet seg for mye til å invitere folk hjem.
Tiden før AIDS-krisen var betydelig mer promiskuøs enn samtiden, og en rekke kolleger (Martha Rosler, Laura Mulvey) fikk deres menn spist av Acker. Det skapte en del konflikter som noen av de intervjuede ikke akkurat legger lokk på. Hennes partner mellom 1977 og 1980 var Semiotext(e)s redaktør Sylvère Lotringer, som senere giftet sig med Kraus. Lotringer har for øvrig publisert ett av de beste intervjuene med Acker, "Devoured by Myth" trykt i Hannibal Lecter, My Father (Semiotext(e) 1991).
Det er bemerkelsesverdig hvor usynlig Kraus gjør seg i teksten. Ytterst få steder refererer hun til sin egen kontakt med Acker [Kraus siger selv at hun bare mødte Acker to gange]. Det er så man nærmest får sjokk når det et sted står at hun så henne opptre på Pyramid Club. Men når det kommer til litteratursyn, kan After Acker betraktes som en selvbiografi i andre potens. Kraus har definitivt utviklet sitt eget sterke ensemble av stemmer i sine romaner, men i After Acker får vi innblikk i noen av de grunnleggende grepene som blant annet gjør I Love Dick så forfriskende. I biografien er Kraus ingen steder, fordi hun er alle steder.
Acker og Kraus' estetiske strategier kalles ofte New Narrative, hvis utspring spores til San Francisco sent på 1970-tallet, hvor forfatterne Robert Glück og Bruce Boone stod for et skrivekurs med fokus på queer identitet, teorieksperimenter og eksplisitt bruk av selvbiografi. Kraus' romaner som I Love Dick og Aliens & Anorexia (2000) er tydelig påvirket av New Narrative. Her mikses brevform, teori, sampling og bekjennelse til en unik, hybrid prosa. Er tiden kommet for New Narrative? Noen av oss tørster etter en friskere og mer romslig bruk av selvbiografisk materiale, som er mindre skingrende i sitt fokus på etiske problemstillinger og skandinavisk hverdagsrealisme.
Susanne Christensen, Klassekampen 19. august 2017.