Hr. Klassereise snakker ut
Lars Ove Seljestad
Bastard
Cappelen 2006
Lars Ove Seljestads debutbok Blind utkom i januar 2005, til begeistrede anmeldelser: Kritikerne følte seg godt underholdt (masse bulder og brak og rå seksualisert vold), og sannelig var ikke dette en litterær debut som det også gikk an å generere debatt av. Hva mer kunne nasjonen ønske seg? Skriveskoletekstens spinkle og poengløse ornamenteringer ble blåst til helvete; endelig handlet litteraturen om noe.
Blind var sterk kost, for noen litt for sterk. Anmelderne måtte finne en måte å håndtere bokas mange paradokser på - for eksempel at litterær kraft helt fint kan eksistere side om side med grense- sprengende voldsskildringer. Mer urovekkende var det at man i den etterfølgende debatten helt eller delvis valgte å overse klassereisens kjønnsmessige implikasjoner. Men - som man sier - vi lar det ligge.
Seljestads andre utgivelse, Bastard, er et essay som utfolder seg
som et stykke personlig minnearbeid. Via utforskninger i det selv- biografiske gir teksten språk til den klassereisendes kroppslige erfaringer. I innledningen erklærer Seljestad at «[d]enne boka er
ein bastard. Og eit forsøk på å skriva saman dei refleksjonane eg har gjort på bakgrunn av den brotne og motsetningsfulle biografien min». Via perspektivisme kan essayet sammenføye motsetningsfulle tekstblokker til et hele -- men spørsmålet er om overhodet noen tekstform kan være noe annet enn en bastard nå til dags, og hvor langt man skal gå for å heale bastarden.
Vi følger i stram oppvekstkronologisk orden Lars Ove fra Odda,
som vokser opp med en forventning hengende tungt over sitt kvikke hode: Han skal gå i farens fotspor og inkarnere den femte gene- rasjons smelteverksarbeider, noe som ikke akkurat passer ham.
For Lars Ove er nemlig en drømmer, og dessuten er han "skuleflink". Hans inspirasjonskilder utenfor den maskuliniserte arbeiderkulturen er bestefaren, den magiske bestefaren som stakk av til Amerika, og moren som trosser de stivnede kjønnsrollemønstrene og realiserer seg selv fra hjemmeværende husmor til rengjøringshjelp og helt opp på maktens tinde - som kjøkkensjef på Smelteverket. Lars Ove selv går det - ifølge hjemstavnen - fullstendig galt med: Han ender opp på Nansenskolen, hvor han inntar hva vi må formode tilsvarer en nær dødelig dose Oslofjord-humanisme.
Teksten virker stort sett som en nøktern framleggelse av fakta. Derfor er det med en viss forbauselse vi på side 46 får lese at Seljestad betrakter seg selv som en tviler. Det er lett å se at han trekkes mellom to identiteter, men hvorfor framstår teksten likevel som så merkelig lukket? Seljestad velger å utlegge sin erfaring som unik, og sørger samtidig for å tette de hullene hvor leseren kunne fått plass til å tenke selv, erfare selv.
Dette gjør at underteksten tappes for flertydighet, og etterlater Bastard som en kraftløs og til tider søvndyssende kjedelig tekst.
Og det er ergerlig, for hvor allmenne er ikke disse erfaringene? Her støter vi på enda et problem - for nettopp, disse erfaringene er allmenne. Det er sikkert og visst at klassereisediskursen fortjener a room of its own, men ingen diskurs kan eksistere i et løsrevet rom med vanntette skott. Se bare ut av vinduet - en hel verden lever sine liv på flukt eller i konstant bevegelse mot en uviss framtid; en hel verden opplever å vokse opp og bli fremmed for sin familie, sin hjemby, sitt hjemland.
Agendaen i Bastard er Seljestads valg, og det er klart at et prosjekt har godt av en viss avgrensning. Men når han belærer oss at «[å] vera klassereisande er å leve livet sitt i spennet mellom det som var og det som er» (som om dette skulle være enestående), gjør han Bastard til en selvsentrert og tannløs tekst.
Det skal sies at det stadig finnes lovende anslag innimellom, men disse får aldri lov til å utvikle seg. For eksempel glir den ellers så stabile fortellerstemmen plutselig inn i en halv sides rant som gjengir farens måte å uttrykke seg på - en urovekkende bevegelse vi gjen- kjenner fra Blind. Det er også fint med lange detaljerte avsnitt som arter seg som utlegninger av Paul Ricoeurs tanker om biografien, satt opp mot tilsvarende detaljerte utlegninger av arbeidsprosesser som utføres på Smelteverket. Men alt i alt er Bastard ganske langt fra egentlig å bastardisere seg.
SC, Klassekampen 30. september 2006
Wednesday, September 27, 2006
Nyanser av brunt
Matias Faldbakken
Kaldt produkt
Kagge 2006
På forsiden deklameres tittelen på det siste Faldbakken-produktet i snirklet gullskrift. Bakgrunnsfargen er dyp brun, yes! Denne sjokoladen inneholder 70 prosent kakao. Kanskje er det samme slags sjokolade som den gravide Nora stapper i seg gjennom Faldbakkens appropriasjon av Henrik Ibsens Et dukkehjem? Eller, spør jeg meg selv med en viss uro, kan det være en annen slags brunfarge det hintes til, midt i alle disse snirklene som så tydelig signaliserer høykultur?
Tematiseringen av menneskets, og da især kvinnens, frihet – hun som historisk sett har manglet den mest – understrekes av det innledende Ibsen-sitatet: "For mig er frihet den højeste og første livsbetingelse." Men hvor går grensene for denne friheten, om det overhodet finnes grenser?
Som vi husker fra Ibsens stykke, har Nora gått svært langt for å hjelpe sin mann Torvald, dette bare for endelig å innse hvilken selvforelsket støpning han virkelig er av – when the shit hits the fan. På nyfeministisk vis filosoferer hun: "Horebegrepet bør oppdateres i samsvar med frihetsbegrepet, spør du meg." Mot slutten av Faldbakkens tekst skal vi se nøyaktig hvor fri Nora kan bli – og hva denne friheten kommer til å koste.
I Faldbakkens versjon lever Nora og Torvald hypermoderne, glatte liv – Torvald er ex-skater og redaktør for skater-tidsskriftet NOBORED. Scenariet er ikke så ulikt det IKEA-helvetet som presenteres i Chuck Palahniuks Fight Club (1996): Eksplosjonen av den totaldesignede livsstilen har etterlatt mennesket i en verden av tomme symboler og gjennomforvaltede drifter. Doxamaskinen kjører konstant i bakgrunnen, og brokker fra soaps og talk shows driver inn i teksten.
Faldbakkens skuespill er skrevet i samme modus som en heart-felt melodramatisk Eminem-rap; generelt virker det som teksten først ble forfattet på engelsk, og siden oversatt så grovt som mulig til norsk. Og moderniseringerne er tydelige: En mobiltelefon får eksistensiell tyngde da den flyter rundt i teksten tom for batteri og PIN-kodeløs – med en skjebnesvanger beskjed i innboksen.
Blant karakterene er særlig Torvald og Rank urovekkende. Torvald omtaler den kommende babyen som et produkt, og synes mest interessert i det faktum at den er et bevis på at han funker, noe som tidligere har vært uvisst. Dessuten har han en svak mage når det kommer til kroppens mer naturlige prosesser – det sies ikke rett ut, men Noras høygravide kropp er et potensielt horrorscenario som etterlater ham hjelpeløs: "Faen ... noen må fortelle oss hva vi skal gjøre når dette her starter på ordentlig," jamrer han. Og den som kan hjelpe ham, later han til å mene, er Doktor Rank – en figur som har autoritet og kompetanse på området, en figur som kan ta over og yte profesjonell assistanse når en cool skater dude bare ikke klarer mer.
Ibsen forarget folk verden over med sin nye dramatiske form, hvor stykkene ikke ender med en avsløring, et svar, men med en diskusjon. Således ender også Faldbakkens tekst i en intim, debatterende duett mellom Nora og Doktor Rank, sistnevnte kanskje en smule mer enn bare profesjonelt engasjert. Den livstrette, dødssyke Rank introduserer her begrepet post natal abort, og den vedtatte abortgrensen på tolv uker vekker følgende refleksjonsrekke han og Nora imellom:
Spørsmålet er: Hva er det med tolv uker? Hvorfor går grensen akkurat her? Står det en gylden port der? På dagen veksler et foster fra å være en utvekst som kan defineres bort, til å bli et stykke kollektivt menneskeverd beskyttet av humanistiske lover – det aller helligste.
Og leseren må til slutt spørre seg: Hva slags frihetsbegrep er det egentlig Rank og Nora driver mot? Faldbakken skriver strålende, replikkene er presise og regi-bemerkningene nærmer seg til tider
det dystert poetiske, som her: "Doktor Rank kommer smilende inn. I løpet av det følgende begynner det å mørkne ute." Og ikke minst – det finnes noe farlig gjemt her et sted, iblandet de 70 prosentene kakao.
SC, Klassekampen 23. september 2006
You're so snowbored!
Matias Faldbakken
Kaldt produkt
Kagge 2006
På forsiden deklameres tittelen på det siste Faldbakken-produktet i snirklet gullskrift. Bakgrunnsfargen er dyp brun, yes! Denne sjokoladen inneholder 70 prosent kakao. Kanskje er det samme slags sjokolade som den gravide Nora stapper i seg gjennom Faldbakkens appropriasjon av Henrik Ibsens Et dukkehjem? Eller, spør jeg meg selv med en viss uro, kan det være en annen slags brunfarge det hintes til, midt i alle disse snirklene som så tydelig signaliserer høykultur?
Tematiseringen av menneskets, og da især kvinnens, frihet – hun som historisk sett har manglet den mest – understrekes av det innledende Ibsen-sitatet: "For mig er frihet den højeste og første livsbetingelse." Men hvor går grensene for denne friheten, om det overhodet finnes grenser?
Som vi husker fra Ibsens stykke, har Nora gått svært langt for å hjelpe sin mann Torvald, dette bare for endelig å innse hvilken selvforelsket støpning han virkelig er av – when the shit hits the fan. På nyfeministisk vis filosoferer hun: "Horebegrepet bør oppdateres i samsvar med frihetsbegrepet, spør du meg." Mot slutten av Faldbakkens tekst skal vi se nøyaktig hvor fri Nora kan bli – og hva denne friheten kommer til å koste.
I Faldbakkens versjon lever Nora og Torvald hypermoderne, glatte liv – Torvald er ex-skater og redaktør for skater-tidsskriftet NOBORED. Scenariet er ikke så ulikt det IKEA-helvetet som presenteres i Chuck Palahniuks Fight Club (1996): Eksplosjonen av den totaldesignede livsstilen har etterlatt mennesket i en verden av tomme symboler og gjennomforvaltede drifter. Doxamaskinen kjører konstant i bakgrunnen, og brokker fra soaps og talk shows driver inn i teksten.
Faldbakkens skuespill er skrevet i samme modus som en heart-felt melodramatisk Eminem-rap; generelt virker det som teksten først ble forfattet på engelsk, og siden oversatt så grovt som mulig til norsk. Og moderniseringerne er tydelige: En mobiltelefon får eksistensiell tyngde da den flyter rundt i teksten tom for batteri og PIN-kodeløs – med en skjebnesvanger beskjed i innboksen.
Blant karakterene er særlig Torvald og Rank urovekkende. Torvald omtaler den kommende babyen som et produkt, og synes mest interessert i det faktum at den er et bevis på at han funker, noe som tidligere har vært uvisst. Dessuten har han en svak mage når det kommer til kroppens mer naturlige prosesser – det sies ikke rett ut, men Noras høygravide kropp er et potensielt horrorscenario som etterlater ham hjelpeløs: "Faen ... noen må fortelle oss hva vi skal gjøre når dette her starter på ordentlig," jamrer han. Og den som kan hjelpe ham, later han til å mene, er Doktor Rank – en figur som har autoritet og kompetanse på området, en figur som kan ta over og yte profesjonell assistanse når en cool skater dude bare ikke klarer mer.
Ibsen forarget folk verden over med sin nye dramatiske form, hvor stykkene ikke ender med en avsløring, et svar, men med en diskusjon. Således ender også Faldbakkens tekst i en intim, debatterende duett mellom Nora og Doktor Rank, sistnevnte kanskje en smule mer enn bare profesjonelt engasjert. Den livstrette, dødssyke Rank introduserer her begrepet post natal abort, og den vedtatte abortgrensen på tolv uker vekker følgende refleksjonsrekke han og Nora imellom:
Spørsmålet er: Hva er det med tolv uker? Hvorfor går grensen akkurat her? Står det en gylden port der? På dagen veksler et foster fra å være en utvekst som kan defineres bort, til å bli et stykke kollektivt menneskeverd beskyttet av humanistiske lover – det aller helligste.
Og leseren må til slutt spørre seg: Hva slags frihetsbegrep er det egentlig Rank og Nora driver mot? Faldbakken skriver strålende, replikkene er presise og regi-bemerkningene nærmer seg til tider
det dystert poetiske, som her: "Doktor Rank kommer smilende inn. I løpet av det følgende begynner det å mørkne ute." Og ikke minst – det finnes noe farlig gjemt her et sted, iblandet de 70 prosentene kakao.
SC, Klassekampen 23. september 2006
You're so snowbored!
Saturday, September 09, 2006
Etisk hovedpine
Hanne Ørstavik
Kallet - Romanen
Oktober 2006
I Ørstaviks Kallet – Romanen får vi innblikk i en ikke navngitt forfatters murrende bevissthet: Hun er kommet i en tilstand som gang på gang betegnes som matt, blank, kraftløs, flat. Forfatteren arbeider ut fra en intuitiv metode, hun forsøker å påkalle roman- teksten ved hjelp av visualiseringer, drømmearbeid og frie asso- siasjoner – men alt hun klarer å mane fram er et fullstendig statisk bilde av en bortvendt kvinne ved et vindu.
Kvinnen ved vinduet blir et bilde på blokkeringen: Ingen fortelling melder seg, isteden framkalles en rekke bilder som beskriver for- fatterbevissthetens pendelbevegelser mellom et himmelropende idealistisk projekt og fiksering i smertelig selviakttagelse.
Tilstanden manifesterer seg også i det fysiske, som et kroppslig ubehag: En spenning i venstre lår tvinger vår forfatter til å skrive i oppreist stilling. Situasjonen er frustrert, statisk – og romanen åpner seg og gir et påtrengende og rått innblikk i en mental grensetilstand, den moralsk forpliktede forfatterens hvitglødende hodepiner.
Den nylig fraskilte forfatterens prosjekt ligner til forveksling gjenkjennelige mantraer fra Ørstaviks øvrige forfatterskap: Hovedpersonen grubler over etiske problemstillinger som har med møtet og blikket å gjøre – hvordan se og hvordan synliggøre de språkløses erfaring i verden, hvordan skrive fram den undertryktes erfaringer?
Forfatteren konsentrerer sine undersøkelser omkring en farmor som dro til Kina som misjonær. Hun ønsker å skrive, som hun selv for- mulerer det, «den kontinentale imperialistiske historien som slår helt inn i en vestlandsbygd og skyller med seg ei sauegjeterjente hele den lange veien». Vi hører mangt og mye om farmorens reise og om hvordan hun gjennomfører sitt ambisiøse prosjekt, for – når hun er kommet fram – bare å underlegge seg sin manns vilje. Disse partiene virker uutfoldede, de ligger saboterte igjen, noe som kanskje har en egen dyster logikk.
De mange parallellføringene mellom farmorens religiøse kall og refleksjonene over romankonstruksjonen som et rom hvor et møte kan foregå – så å si face to face med eksistensen – utgjør store deler av teksten. Og den trette forfatteren må sannelig forklare seg nok en gang, til en påtrengende journalist eller student, en ung kvinne ved navn Bill:
Det handler om at teksten er et rom, sier jeg. Språket er steder. Men de finnes ikke før du går inn i dem. Akkurat som før i tiden, sier jeg, du vet kartene, før, for lenge siden. Da fantes ikke Østen. Plassen deres på kartet var tom. Det var ikke noe Kina før Marco Polo. Det var tomt der Kina nå er.
Bill dukker opp midt i en kaotisk arbeidsprosess, og vekker først alt annet enn begeistring: «Jeg ser rett fram i greinene, mellom dem, virvaret, der er ikke noe system, tenker jeg, de bare vokser der de kan. Og så skal hun komme her og så skal jeg si noe.» But you have to pay your bills, og Bill har faktisk et par friske spørsmål parat til forfatteren: Hvorfor skriver du ikke mer politisk? Og hvorfor skriver du så lite om sex?
Men relasjonen til Bill er paradoksal. Dette plutselige nærværet som fyller rommet forfatteren har åpnet døren til: hun bare er der med sine lange bein og med alle sine begrensninger. Bill er på en måte påkalt – og så er hun likevel bare til besvær. Vi vender gang på gang tilbake til intervjusituasjonen, som etter hvert løser seg opp, forfatteren synes mildere stemt – et glimt av behag skinner gjennom når de to ender på kjøkkenet, hvor de leende spiser syltetøy med fingrene.
Men det er frustrasjonen og uroen som blir sittende igjen i denne leseren. Det er som om teksten tapper den lesende for energi, man føler seg i den fryktinngytende nærheten av en viljesterk (dog vak- lende) personlighet, en viljestyrke som også preger forfatterens personlige relasjoner: Hun har seiret totalt – nå står hun og stritter med sin frie vilje i et tomt rom.
Romanen glir rytmisk av sted, ofte med en gjenkjennelig ørstaviksk syntaks som ikke frykter det affektfulle og manende, og det er god plass til både raseriutbrudd og litterære manifester underveis. Fi- gurer som forfatteren, hennes misjonerende farmor og Bill kan noen ganger virke som brikker plassert på et teppe, et teppe som plutselig og uten forvarsel rystes av en rasende håndbevegelse: Her finnes mange sjøsykefremkallende sprang som påpeker at denne teksten skrives, en egenskap som får alle rom i romanen til å framstå som ustabile, mentale – dirrende.
Ørstavik presser formen så mye hun kan mot et organisk virvar. Det er et modig prosjekt, men jeg tar meg i – parallelt med forfatteren – å frustreres en smule over mangelen på en fortelling, et strukturer- ende prinsipp. Alt i alt vakler jeg voldsomt mellom å erklære Ørsta- viks alvor for ekstremt – ja, nesten komisk – og å ta det til meg og prise det.
SC, Klassekampen 7. september 2006
Hanne Ørstavik
Kallet - Romanen
Oktober 2006
I Ørstaviks Kallet – Romanen får vi innblikk i en ikke navngitt forfatters murrende bevissthet: Hun er kommet i en tilstand som gang på gang betegnes som matt, blank, kraftløs, flat. Forfatteren arbeider ut fra en intuitiv metode, hun forsøker å påkalle roman- teksten ved hjelp av visualiseringer, drømmearbeid og frie asso- siasjoner – men alt hun klarer å mane fram er et fullstendig statisk bilde av en bortvendt kvinne ved et vindu.
Kvinnen ved vinduet blir et bilde på blokkeringen: Ingen fortelling melder seg, isteden framkalles en rekke bilder som beskriver for- fatterbevissthetens pendelbevegelser mellom et himmelropende idealistisk projekt og fiksering i smertelig selviakttagelse.
Tilstanden manifesterer seg også i det fysiske, som et kroppslig ubehag: En spenning i venstre lår tvinger vår forfatter til å skrive i oppreist stilling. Situasjonen er frustrert, statisk – og romanen åpner seg og gir et påtrengende og rått innblikk i en mental grensetilstand, den moralsk forpliktede forfatterens hvitglødende hodepiner.
Den nylig fraskilte forfatterens prosjekt ligner til forveksling gjenkjennelige mantraer fra Ørstaviks øvrige forfatterskap: Hovedpersonen grubler over etiske problemstillinger som har med møtet og blikket å gjøre – hvordan se og hvordan synliggøre de språkløses erfaring i verden, hvordan skrive fram den undertryktes erfaringer?
Forfatteren konsentrerer sine undersøkelser omkring en farmor som dro til Kina som misjonær. Hun ønsker å skrive, som hun selv for- mulerer det, «den kontinentale imperialistiske historien som slår helt inn i en vestlandsbygd og skyller med seg ei sauegjeterjente hele den lange veien». Vi hører mangt og mye om farmorens reise og om hvordan hun gjennomfører sitt ambisiøse prosjekt, for – når hun er kommet fram – bare å underlegge seg sin manns vilje. Disse partiene virker uutfoldede, de ligger saboterte igjen, noe som kanskje har en egen dyster logikk.
De mange parallellføringene mellom farmorens religiøse kall og refleksjonene over romankonstruksjonen som et rom hvor et møte kan foregå – så å si face to face med eksistensen – utgjør store deler av teksten. Og den trette forfatteren må sannelig forklare seg nok en gang, til en påtrengende journalist eller student, en ung kvinne ved navn Bill:
Det handler om at teksten er et rom, sier jeg. Språket er steder. Men de finnes ikke før du går inn i dem. Akkurat som før i tiden, sier jeg, du vet kartene, før, for lenge siden. Da fantes ikke Østen. Plassen deres på kartet var tom. Det var ikke noe Kina før Marco Polo. Det var tomt der Kina nå er.
Bill dukker opp midt i en kaotisk arbeidsprosess, og vekker først alt annet enn begeistring: «Jeg ser rett fram i greinene, mellom dem, virvaret, der er ikke noe system, tenker jeg, de bare vokser der de kan. Og så skal hun komme her og så skal jeg si noe.» But you have to pay your bills, og Bill har faktisk et par friske spørsmål parat til forfatteren: Hvorfor skriver du ikke mer politisk? Og hvorfor skriver du så lite om sex?
Men relasjonen til Bill er paradoksal. Dette plutselige nærværet som fyller rommet forfatteren har åpnet døren til: hun bare er der med sine lange bein og med alle sine begrensninger. Bill er på en måte påkalt – og så er hun likevel bare til besvær. Vi vender gang på gang tilbake til intervjusituasjonen, som etter hvert løser seg opp, forfatteren synes mildere stemt – et glimt av behag skinner gjennom når de to ender på kjøkkenet, hvor de leende spiser syltetøy med fingrene.
Men det er frustrasjonen og uroen som blir sittende igjen i denne leseren. Det er som om teksten tapper den lesende for energi, man føler seg i den fryktinngytende nærheten av en viljesterk (dog vak- lende) personlighet, en viljestyrke som også preger forfatterens personlige relasjoner: Hun har seiret totalt – nå står hun og stritter med sin frie vilje i et tomt rom.
Romanen glir rytmisk av sted, ofte med en gjenkjennelig ørstaviksk syntaks som ikke frykter det affektfulle og manende, og det er god plass til både raseriutbrudd og litterære manifester underveis. Fi- gurer som forfatteren, hennes misjonerende farmor og Bill kan noen ganger virke som brikker plassert på et teppe, et teppe som plutselig og uten forvarsel rystes av en rasende håndbevegelse: Her finnes mange sjøsykefremkallende sprang som påpeker at denne teksten skrives, en egenskap som får alle rom i romanen til å framstå som ustabile, mentale – dirrende.
Ørstavik presser formen så mye hun kan mot et organisk virvar. Det er et modig prosjekt, men jeg tar meg i – parallelt med forfatteren – å frustreres en smule over mangelen på en fortelling, et strukturer- ende prinsipp. Alt i alt vakler jeg voldsomt mellom å erklære Ørsta- viks alvor for ekstremt – ja, nesten komisk – og å ta det til meg og prise det.
SC, Klassekampen 7. september 2006
Sunday, August 27, 2006
Dette er min første Ørstavik-bog. Og det var en god oplevelse. Jeg tænker på hvor jeg ellers har læst et regnvejr beskrevet så sensuelt som i denne roman … jeg kom op med et (måske) overraskende svar: Charles Bukowski/ hans alter ego som postbud i regnen i Los Angeles et sted engang.
Hovedkarakteren Solveigs blik er vangoghsk: alt bølger, verden omkring hende bliver subjektiviseret, hun ser kun sin egen energi, sin egen frustration (den slags der får unge kvinder til at stå på broer om natten og længes efter at et tog skal køre igennem). Solveig er en Time Bomb, hun er En Kvinde Under Pres parallelt med fx figuren spillet af Kim Bodnia i den danske film Pusher (efter Scorsese-model) som også foregår inden for et kort afgrænset tidsrum hvor vi ser vores helt/ heltinde spiralisere mod det uundgåelige brud. Og det blev på styggeste vis dette læserbegær der trak mig igennem romanen: længslen efter at Solveig endeligt skal skandalisere sig selv, denne kvinde der bevæger sig langs en skræmmende stejl vertikal akse der før eller senere bare må komme på kollisionskurs med virkeligheden.
Retorikken her, omkring Det Ægte og alt snavset der skal skæres fra er temmelig uhyggelig hvis man ser det i et dagsaktuelt lys, tænk semi-fascistisk post-911 god/ ond retorik. I det hele taget bæres Solveig frem af en hjerteskærende og absolut galloperende ungdom- melig essentialisme. Her er et par (fordanskede) eksempler:
”Hun kendte tanken som en wire i kroppen, ubøjelig, ubrydelig, uknuselig. Som det inderste i hende, en rasende glasblank ild.”
”Denne roman [den fiktive roman Tennessee] berørte ikke livet, menneskene, rygmarven, den inderste lysende hemmelige kerne.”
Ryggen er vældig central i de fleste beskrivelser. Jeg tror det er dér vi skal lede efter Det Ægte hos Solveig – og måske også hos Ørstavik som i romanens sidste sætning taler som et ekko af sin hovedperson sådan som vi også har set fx Stig Sæterbakken tale som et ekko af Ola Øverbø i artiklen ”Den siste skrivekaren” (Morgenbladet nr 36) hvor han derigennem spejler og definerer sin egen rebelske position.
Solveig glæder sig til at hende og Hilde sammen skal ”trænge ind i materien”, vi taler igen her om den fiktive roman Tennessee som bliver stridens æble mellem Solveig og Hilde da Solveig finder frem til Hildes ”forræderi”, at hun har distanceret sig til det litteratursyn som Solveig med bibelsk alvor igennem bogen tager hende til indtægt for. Hilde er en intellektuel kvinde, hun magter fx at se et teater- stykke med distance, hun ser KUNSTOBJEKTER, hun ser ikke blot sin egen bølgende energi i alt.
[...]
Og én ting skal siges om dette projekt (Ørstaviks): det er ikke uden vigtighed sammenlignet med Blooms teori om fædre og sønners gøren-litteraturen-til-kampplads at Ørstavik rent faktisk prøver at skrive en genealogi frem der går fra ”datter” til ”mor”, fra kvindelig forfatter til sit kvindelige forbillede. Men her bliver Solveigs mang- lende følelse af accept fra morens side, ganske problematisk, dét sygdomssymptom som alt andet (og især litteratursynet) former sig efter. Morsforholdet er vitterligt gribende autentisk beskrevet [skriver Susanne] og tager desværre opmærksomheden væk fra reflektionerne omkring litteratur. Bogen hviler stødt på en psyko- logisk (lacaniansk) diskurs (og et ”kvindesprog” som bogstavlig talt flyder over med metaforer der går på ”rum” og ”vand” – tænk livmor etc) og når aldrig frem til at objektificere sig selv, klargøre sig omkring sine reflektioner omkring en positivt defineret holdning til hvad litteratur er.
Og disse reflektioner dør definitivt i denne statement hvor Ørstavik (hvis hun her vitterligt taler uden distance til Solveig) i den grad lukker og slukker for sit eget projekt:
”Det var et paradox at hun var blevet litteraturviter, hun kunne ikke holde ud at diskutere litteratur. Der var ikke noget at diskutere.”
SC, 2002.
Hovedkarakteren Solveigs blik er vangoghsk: alt bølger, verden omkring hende bliver subjektiviseret, hun ser kun sin egen energi, sin egen frustration (den slags der får unge kvinder til at stå på broer om natten og længes efter at et tog skal køre igennem). Solveig er en Time Bomb, hun er En Kvinde Under Pres parallelt med fx figuren spillet af Kim Bodnia i den danske film Pusher (efter Scorsese-model) som også foregår inden for et kort afgrænset tidsrum hvor vi ser vores helt/ heltinde spiralisere mod det uundgåelige brud. Og det blev på styggeste vis dette læserbegær der trak mig igennem romanen: længslen efter at Solveig endeligt skal skandalisere sig selv, denne kvinde der bevæger sig langs en skræmmende stejl vertikal akse der før eller senere bare må komme på kollisionskurs med virkeligheden.
Retorikken her, omkring Det Ægte og alt snavset der skal skæres fra er temmelig uhyggelig hvis man ser det i et dagsaktuelt lys, tænk semi-fascistisk post-911 god/ ond retorik. I det hele taget bæres Solveig frem af en hjerteskærende og absolut galloperende ungdom- melig essentialisme. Her er et par (fordanskede) eksempler:
”Hun kendte tanken som en wire i kroppen, ubøjelig, ubrydelig, uknuselig. Som det inderste i hende, en rasende glasblank ild.”
”Denne roman [den fiktive roman Tennessee] berørte ikke livet, menneskene, rygmarven, den inderste lysende hemmelige kerne.”
Ryggen er vældig central i de fleste beskrivelser. Jeg tror det er dér vi skal lede efter Det Ægte hos Solveig – og måske også hos Ørstavik som i romanens sidste sætning taler som et ekko af sin hovedperson sådan som vi også har set fx Stig Sæterbakken tale som et ekko af Ola Øverbø i artiklen ”Den siste skrivekaren” (Morgenbladet nr 36) hvor han derigennem spejler og definerer sin egen rebelske position.
Solveig glæder sig til at hende og Hilde sammen skal ”trænge ind i materien”, vi taler igen her om den fiktive roman Tennessee som bliver stridens æble mellem Solveig og Hilde da Solveig finder frem til Hildes ”forræderi”, at hun har distanceret sig til det litteratursyn som Solveig med bibelsk alvor igennem bogen tager hende til indtægt for. Hilde er en intellektuel kvinde, hun magter fx at se et teater- stykke med distance, hun ser KUNSTOBJEKTER, hun ser ikke blot sin egen bølgende energi i alt.
[...]
Og én ting skal siges om dette projekt (Ørstaviks): det er ikke uden vigtighed sammenlignet med Blooms teori om fædre og sønners gøren-litteraturen-til-kampplads at Ørstavik rent faktisk prøver at skrive en genealogi frem der går fra ”datter” til ”mor”, fra kvindelig forfatter til sit kvindelige forbillede. Men her bliver Solveigs mang- lende følelse af accept fra morens side, ganske problematisk, dét sygdomssymptom som alt andet (og især litteratursynet) former sig efter. Morsforholdet er vitterligt gribende autentisk beskrevet [skriver Susanne] og tager desværre opmærksomheden væk fra reflektionerne omkring litteratur. Bogen hviler stødt på en psyko- logisk (lacaniansk) diskurs (og et ”kvindesprog” som bogstavlig talt flyder over med metaforer der går på ”rum” og ”vand” – tænk livmor etc) og når aldrig frem til at objektificere sig selv, klargøre sig omkring sine reflektioner omkring en positivt defineret holdning til hvad litteratur er.
Og disse reflektioner dør definitivt i denne statement hvor Ørstavik (hvis hun her vitterligt taler uden distance til Solveig) i den grad lukker og slukker for sit eget projekt:
”Det var et paradox at hun var blevet litteraturviter, hun kunne ikke holde ud at diskutere litteratur. Der var ikke noget at diskutere.”
SC, 2002.
Monday, June 26, 2006
Rådhuspladsen
En del blev grebet af panik et øjeblik da himlen blev sort. De 20 specialbyggede helikopteres motorer brølede i højeste frekvens og de i alt 300 kilometer stålwire gav sig faretruende. Tusind svedende politifolk myldrede omkring talende i walkie talkies dirigerende rundt med menneskemængden. Langt fra havde fladen glødet og brændt i solen i et blændende syn af grønt og sølv, nu var den over os og jeg måtte indrømme at dens skønhed også for mig gik tabt et sekund da den som et låg blev sænket ned over byen. Efter timers skubben rundt milimetervis af den gigantiske konstruktion og adskillige ingeniørers nervesammenbrud og hasteindlæggelse lød den dumpe lyd som af 14 atomprøvesprængninger under København: indlandsisen var landet.
Ved indvielsen et halvt års tid efter gled jeg ind ad fortorvet i rasende fart, jeg nød stadig fornemmelsen af at gå for meget til bare at lade mig transportere så de nye bygninger bølgede forbi mig mens jeg klikkede løs. Put energien ned i det fortorv, tænkte jeg, ellers strømmer byen, synet, ikke ind ad linsen, ind af øjet, op gennem fødderne. Investér lød det i mig mens jeg drejede rundt og rundt på båndet i en dans, sugende de smadrede omgivelser til mig.
De lange brede boulevarder der lå som en stjerne rundt om isfladen var et mylder af folk, mange stod stille med åbne måbende ansigter for ødelæggelsen var enorm, tænk at noget så sammenbraset kunne fungere, noget så kaotisk som dybet i regnskovens mest ufremkommelige jungle rent faktisk kunne glides igennem så elegant og så effektivt!
Da jeg nåede fladen der nu havde lagt sig på plads som var den skudt op af undergrunden og havde eksisteret der fuldstændigt uundgåeligt og efter egne dunkle naturlove i millioner af år, betagedes jeg af den vældige tomhed den skabte. På trods af myldret var det som om den gigantiske flade bragede ud under den enkeltes fødder og hviskede om det faktum at du er alene og altid vil være det og at alt andet er løgn og det var endelig beroligende, som en godnatsang, en flok fugle der lettede i et sus som de også gjorde her, men også de blev til små små bitte prikker.
Og sabeltigeren! Sabeltigeren! Den skød sig op af isen i rasende kraft, den snurrede rundt og hvæsede og jeg stod stille et øjeblik og så ind i dens vanvittige øjne, vi blev venner med det samme for vi genkendte hinanden og jeg grebedes af en sjælden følelse af tryghed ved dens evige raseri. Travlheden omkring mig var enorm og lyden blev suget ind i sabeltigeren under mig og genereredes gennem teknikken og omformedes til en symfoni, en brummen, en tumultisk hvid knurren og jeg så folk ude på isen smide deres mapper fra sig i ekstase og hvirvle rundt indtil de var så rundtossede at der kun var nye veje at vælge da de kom til sig selv og forsøgte at fokusere. De gik målbevidste videre øjeblikke senere.
SC våren 1999.
En del blev grebet af panik et øjeblik da himlen blev sort. De 20 specialbyggede helikopteres motorer brølede i højeste frekvens og de i alt 300 kilometer stålwire gav sig faretruende. Tusind svedende politifolk myldrede omkring talende i walkie talkies dirigerende rundt med menneskemængden. Langt fra havde fladen glødet og brændt i solen i et blændende syn af grønt og sølv, nu var den over os og jeg måtte indrømme at dens skønhed også for mig gik tabt et sekund da den som et låg blev sænket ned over byen. Efter timers skubben rundt milimetervis af den gigantiske konstruktion og adskillige ingeniørers nervesammenbrud og hasteindlæggelse lød den dumpe lyd som af 14 atomprøvesprængninger under København: indlandsisen var landet.
Ved indvielsen et halvt års tid efter gled jeg ind ad fortorvet i rasende fart, jeg nød stadig fornemmelsen af at gå for meget til bare at lade mig transportere så de nye bygninger bølgede forbi mig mens jeg klikkede løs. Put energien ned i det fortorv, tænkte jeg, ellers strømmer byen, synet, ikke ind ad linsen, ind af øjet, op gennem fødderne. Investér lød det i mig mens jeg drejede rundt og rundt på båndet i en dans, sugende de smadrede omgivelser til mig.
De lange brede boulevarder der lå som en stjerne rundt om isfladen var et mylder af folk, mange stod stille med åbne måbende ansigter for ødelæggelsen var enorm, tænk at noget så sammenbraset kunne fungere, noget så kaotisk som dybet i regnskovens mest ufremkommelige jungle rent faktisk kunne glides igennem så elegant og så effektivt!
Da jeg nåede fladen der nu havde lagt sig på plads som var den skudt op af undergrunden og havde eksisteret der fuldstændigt uundgåeligt og efter egne dunkle naturlove i millioner af år, betagedes jeg af den vældige tomhed den skabte. På trods af myldret var det som om den gigantiske flade bragede ud under den enkeltes fødder og hviskede om det faktum at du er alene og altid vil være det og at alt andet er løgn og det var endelig beroligende, som en godnatsang, en flok fugle der lettede i et sus som de også gjorde her, men også de blev til små små bitte prikker.
Og sabeltigeren! Sabeltigeren! Den skød sig op af isen i rasende kraft, den snurrede rundt og hvæsede og jeg stod stille et øjeblik og så ind i dens vanvittige øjne, vi blev venner med det samme for vi genkendte hinanden og jeg grebedes af en sjælden følelse af tryghed ved dens evige raseri. Travlheden omkring mig var enorm og lyden blev suget ind i sabeltigeren under mig og genereredes gennem teknikken og omformedes til en symfoni, en brummen, en tumultisk hvid knurren og jeg så folk ude på isen smide deres mapper fra sig i ekstase og hvirvle rundt indtil de var så rundtossede at der kun var nye veje at vælge da de kom til sig selv og forsøgte at fokusere. De gik målbevidste videre øjeblikke senere.
SC våren 1999.
Sunday, April 02, 2006
Nostalgisk frigjøringssimulakrum
Ida Roggen, Tonje Tornes (red.):
Rosa prosa. Om jenter og kåthet
224 sider. Gyldendal. 2006
Bokomslaget som lyser imot meg når jeg passerer gjennom butikken, er nesten nøytralt. Er de lyserøde snirklene på forsiden å forstå som hudfolder? Og er disse hudfoldene mikset sammen med et mønster til å føre en symaskinnål etter? Close, but not quite; mest er det snakk om noe litt udefinérbart design-aktig, ornamentering som henviser til ornamentering.
Ordet "prosa" forekommer i tittelen – for dette er en samling tekster som helt uten forvarsel pendler mellom fiksjon og ikke-fiksjon. Så vi står kanskje overfor et vagt ekko av litteraturprofessor Arne Melbergs "outing" av sjangerkategoriene her? Nja, det er nok snarere et litt fiffig og forførende ordspill. Allitterasjon på O, rOsa prOsa. Bingo bongo.
Den lille antologien er i sitt indre formet som en venninnebok, den nostalgiske stilen er åpenbar. Andre setning i Anna Bache-Wiigs novelle, som åpner boken, begynner slik: "Da jeg var ti …" Innen den tid har Vigdis Hjorths forord allerede fastslått hva dette dreier seg om: en lang natts reise mot frigjøring. Det er en god historie om mennesket, optimistisk og oppbyggelig. Vi reiser mot lyset, heia!
Hjorth får riktignok hurtig omskrevet bokens stolte undertittel "Om jenter og kåthet" til det mer dystopiske "tekster om å ha det vanskelig" – og det er sant, disse tekstene vil bryte med den pene overflaten, dette er sanne beretninger om stygg og rar – men ekte – feminin kåtskap. Tekstene vil på pedagogisk vis opplyse om den sanne, kulturelt fortrengte, ekle kvinnelige lysten. Avantgarde og opplysning i ett, heia! Og slik er det, vi står frem og sier det til verden: Den kvinnelige lystens sanne ansikt er ulystens.
Her finnes, ikke overraskende, mange historier om makt og kontroll, om kontrolltap og maktmanipulasjon. Og her er mange spann med kaldt vann – nesten-lyst-men-ikke-likevel-lyst, som i Ida Roggens tekst: "Togkupeen ristet jevnt og rytmisk. Jeg kjente med ett hvor søvnig jeg var. – Good night, Bernhard, gjespet jeg. – See you in Hamburg."
En påfallende språkfattigdom omslutter den kvinnelige orgasmen; i stort sett alle tekstene henvises det til "en kribling" – en kribling, ja! Men er det en maurkoloni vi snakker om her? Mala Naveen er et ambisiøst unntak, for det hun krever av orgasmen er nemlig ikke småting: "Dette voldsomme som velter ut av et dyp, som kommer strømmende fra det innerste av meg."
Åse Brandvold og Maria Børja går lengst i ønsket om å skrive en ny seksualmoral, et regelverk for konseptet "pulevenn" – den dialogformede teksten er den mest moralske og pedagogiske i boken, riktignok ikledd et tynt slør av friskhet og frekkhet. De mest vellykkede tekstene, i litterær forstand, er Mette Karlsviks og Eddy Poppys bidrag – her oppstår faktisk små språkvirvler og energi. I Poppys tilfelle buldrer en litterær kanon i bakgrunnen, en bevissthet om en transgressiv litteratur som vil leke med og omorganisere mytestoff. Teksten strekker seg lengselsfullt mot sine forbilder, men ender likevel opp som en litt hullete og amputert sak som ikke helt gir seg selv tilstrekkelig med plass.
Teoretikere som stiller seg kritisk til opplysningstanken – Foucault, Bataille – ville vel sette en finger på overrepresentasjon, på overbelysning, hvis vi ba dem utpeke seksualitetens virkelige fiender i det moderne. Snarere dét enn på fortrengningen – for det er beretningen om fortrengningen som åpner for frigjøringsnarrativet. Men vi blir altså friere og friere, ifølge Vigdis Hjorth, og det er flott og topp. Vi kan sette ord på våre erfaringer og dermed bli fri. Men hva skjer når resten av verden, utenom Vigdis Hjorth, er blitt et ugjennomskuelig ikke-lineært sammensurium? Så kommer Rosa prosa svevende som et nostalgisk frigjøringssimulakrum, heia! All verdens reklamefolk og konseptkunstnere har, med respekt å melde, bedre oppdatert software enn som så.
Men stopp nå, have mercy – se på de små. De vokser opp og vokser opp, endeløs repetisjon. Det er dem vi skal snakke til, de unge jentene. For de unge vokser da vel fra mørket inn i lyset uansett hvordan verden ser ut, gjør de ikke? Eller hva?
De fleste av tekstene i Rosa prosa handler om den sårbare ungdomstiden, kroppen er ute av kontroll, som en liten vulkan – alt er nytt, bevegelig, bøyelig. Her skal spillet stå om identiteten. Som i selvhjelpsbøkene går det fra ille til ok i de fleste tekstene. Vi vaklet, men vi fant oss selv. For til frigjøringsnarrativet hører selvfølgelig fortellingen om stabil identitet. Motsatsen til dette er det nomadiske jeg'et – free flux, free shopping. Men er det nå dét det betyr, ren hedonisme i ID-butikken? Eller betyr det snarere non-stop smertefull gender trouble? Hvis skribentene våget å gå så langt som til å si it is never over, så var vi kanskje blitt kvitt det evinnelige ekkoet av "Da jeg var ti …".
Tør du å si det? Sex er alltid trøbbel, usikkerheten forsvinner aldri. Eller hva, du har det motsatt? Du har funnet hjem, sier du? Så sjekk pulsen din, kanskje du er død.
Publisert i Morgenbladet 24. mars 2006
Ida Roggen, Tonje Tornes (red.):
Rosa prosa. Om jenter og kåthet
224 sider. Gyldendal. 2006
Bokomslaget som lyser imot meg når jeg passerer gjennom butikken, er nesten nøytralt. Er de lyserøde snirklene på forsiden å forstå som hudfolder? Og er disse hudfoldene mikset sammen med et mønster til å føre en symaskinnål etter? Close, but not quite; mest er det snakk om noe litt udefinérbart design-aktig, ornamentering som henviser til ornamentering.
Ordet "prosa" forekommer i tittelen – for dette er en samling tekster som helt uten forvarsel pendler mellom fiksjon og ikke-fiksjon. Så vi står kanskje overfor et vagt ekko av litteraturprofessor Arne Melbergs "outing" av sjangerkategoriene her? Nja, det er nok snarere et litt fiffig og forførende ordspill. Allitterasjon på O, rOsa prOsa. Bingo bongo.
Den lille antologien er i sitt indre formet som en venninnebok, den nostalgiske stilen er åpenbar. Andre setning i Anna Bache-Wiigs novelle, som åpner boken, begynner slik: "Da jeg var ti …" Innen den tid har Vigdis Hjorths forord allerede fastslått hva dette dreier seg om: en lang natts reise mot frigjøring. Det er en god historie om mennesket, optimistisk og oppbyggelig. Vi reiser mot lyset, heia!
Hjorth får riktignok hurtig omskrevet bokens stolte undertittel "Om jenter og kåthet" til det mer dystopiske "tekster om å ha det vanskelig" – og det er sant, disse tekstene vil bryte med den pene overflaten, dette er sanne beretninger om stygg og rar – men ekte – feminin kåtskap. Tekstene vil på pedagogisk vis opplyse om den sanne, kulturelt fortrengte, ekle kvinnelige lysten. Avantgarde og opplysning i ett, heia! Og slik er det, vi står frem og sier det til verden: Den kvinnelige lystens sanne ansikt er ulystens.
Her finnes, ikke overraskende, mange historier om makt og kontroll, om kontrolltap og maktmanipulasjon. Og her er mange spann med kaldt vann – nesten-lyst-men-ikke-likevel-lyst, som i Ida Roggens tekst: "Togkupeen ristet jevnt og rytmisk. Jeg kjente med ett hvor søvnig jeg var. – Good night, Bernhard, gjespet jeg. – See you in Hamburg."
En påfallende språkfattigdom omslutter den kvinnelige orgasmen; i stort sett alle tekstene henvises det til "en kribling" – en kribling, ja! Men er det en maurkoloni vi snakker om her? Mala Naveen er et ambisiøst unntak, for det hun krever av orgasmen er nemlig ikke småting: "Dette voldsomme som velter ut av et dyp, som kommer strømmende fra det innerste av meg."
Åse Brandvold og Maria Børja går lengst i ønsket om å skrive en ny seksualmoral, et regelverk for konseptet "pulevenn" – den dialogformede teksten er den mest moralske og pedagogiske i boken, riktignok ikledd et tynt slør av friskhet og frekkhet. De mest vellykkede tekstene, i litterær forstand, er Mette Karlsviks og Eddy Poppys bidrag – her oppstår faktisk små språkvirvler og energi. I Poppys tilfelle buldrer en litterær kanon i bakgrunnen, en bevissthet om en transgressiv litteratur som vil leke med og omorganisere mytestoff. Teksten strekker seg lengselsfullt mot sine forbilder, men ender likevel opp som en litt hullete og amputert sak som ikke helt gir seg selv tilstrekkelig med plass.
Teoretikere som stiller seg kritisk til opplysningstanken – Foucault, Bataille – ville vel sette en finger på overrepresentasjon, på overbelysning, hvis vi ba dem utpeke seksualitetens virkelige fiender i det moderne. Snarere dét enn på fortrengningen – for det er beretningen om fortrengningen som åpner for frigjøringsnarrativet. Men vi blir altså friere og friere, ifølge Vigdis Hjorth, og det er flott og topp. Vi kan sette ord på våre erfaringer og dermed bli fri. Men hva skjer når resten av verden, utenom Vigdis Hjorth, er blitt et ugjennomskuelig ikke-lineært sammensurium? Så kommer Rosa prosa svevende som et nostalgisk frigjøringssimulakrum, heia! All verdens reklamefolk og konseptkunstnere har, med respekt å melde, bedre oppdatert software enn som så.
Men stopp nå, have mercy – se på de små. De vokser opp og vokser opp, endeløs repetisjon. Det er dem vi skal snakke til, de unge jentene. For de unge vokser da vel fra mørket inn i lyset uansett hvordan verden ser ut, gjør de ikke? Eller hva?
De fleste av tekstene i Rosa prosa handler om den sårbare ungdomstiden, kroppen er ute av kontroll, som en liten vulkan – alt er nytt, bevegelig, bøyelig. Her skal spillet stå om identiteten. Som i selvhjelpsbøkene går det fra ille til ok i de fleste tekstene. Vi vaklet, men vi fant oss selv. For til frigjøringsnarrativet hører selvfølgelig fortellingen om stabil identitet. Motsatsen til dette er det nomadiske jeg'et – free flux, free shopping. Men er det nå dét det betyr, ren hedonisme i ID-butikken? Eller betyr det snarere non-stop smertefull gender trouble? Hvis skribentene våget å gå så langt som til å si it is never over, så var vi kanskje blitt kvitt det evinnelige ekkoet av "Da jeg var ti …".
Tør du å si det? Sex er alltid trøbbel, usikkerheten forsvinner aldri. Eller hva, du har det motsatt? Du har funnet hjem, sier du? Så sjekk pulsen din, kanskje du er død.
Publisert i Morgenbladet 24. mars 2006
Spetakkel på demokratimuseet
Jörgen Gassilewski
Göteborgshändelserna
222 sider. Albert Bonniers förlag. 2006
En aktivist med det mystiske navnet T-Gul virvles omkring i det voldsomme kaoset EU-toppmøtet i Göteborg 2001 utviklet seg til. Navnet T-Gul lyder som en kode, og er også synonymt med en tennvæske som selges i Sverige. Og han er en detonator, det nærmeste vi kan komme en hovedperson i poeten Jörgen Gassilewskis romandebut Göteborgshändelserna.
T-Gul kan fungere som politiets kodenavn for den ikke-eksisterende gulhårete terroristen som blant annet ble politiets påskudd for å storme Hvitfeldtska gymnasiet, hvor demonstranter fra fjern og nær var innkvartert. Men figuren er like så mye one of the kids, en utvekslingsstudent fra Tyskland som i et løst sammenknyttet fellesskap av autonome aktivister deltar i demonstrasjonene.
Det utsnittet i tid og rom som Gassilewskis roman dokumenterer, vil låne utsagnsposisjon til disse ungdommene. For det er en posisjon som er ytterst usikker – de unge demonstrantenes representasjons- rett flakker som lyset fra en lommelykt med oppbrukt batteri. Den lille gruppens eksistens midt i unntakstilstandens både virkelige og medierte kaos tegner seg som skrøpelige blyantstreker; de viskes ut av et kjempeviskelær mens de stadig spreller med armer og ben. De kaller seg autonome, men utdefineres av alle som "terrorister" – dermed er de fritt vilt i en sone som på samme tid både inkluderer og ekskluderer dem.
Forfatteren Gassilewski fremstår som disse unge menneskenes oversetter i teksten, rent konkret som en tolk som låner dem sin mikrofon mens han oversetter fra tysk til svensk. Det er deres livsstil som dokumenteres – hva leser de (Giorgio Agamben, Michel Foucault), hva lytter de til (Rancid, Garbage) og hvordan er lyden, hvordan er rytmen i slagordene de roper. De er nervøse unge mennesker, på alle måter labile, uferdige, løst organiserte, de debatterer inderlig, de er veganere, noen er homoseksuelle, noen er forelsket og noen er ikke, noen er FOR og noen er IMOT. Og noen vil skade seg selv, noen føler seg uvirkelige.
De tumultuariske beskrivelsene av demonstrasjonene har T-Gul i sin midte. Han synes å besvime, drukne, oppløse seg i begivenhetene mens han "undrar om det här är en händelse" og spør seg "Vad är det här för ett samtal?". En assosiasjon til Don DeLillos roman Cosmopolis (2003), hvor beskrivelser av en massedemonstrasjon fremstår som spektakulære scener styrt av en regissør – eller som var de nøye malt opp med en pensel – peker enda tydeligere på hvilken utrolig flathet Gassilewski får frem gjennom sin tilnærming til stoffet. Teksten svever bare noen millimeter over gateplan, over overflaten.
At Göteborgshändelserna på omslaget er prydet av Andy Warhols berømte banan fra Velvet Undergrounds første og legendariske album, kan kanskje også gi leseren et hint om stilen her. Pop-kunstneren Warhol ville fremstå som tom, som blank. Det han ønsket var å speile sine superstars, som jo var en broket flokk av freaks og low-life. Warhol ga mikrofon og glamorøs aura til sosiale utskudd og representanter for diverse seksuelle minoriteter. Gassilewski, som har sin bakgrunn i billedkunsten og dessuten har syv diktsamlinger på samvittigheten, gjør ikke riktig det samme her, han glorifiserer ingen. De warholske trekkene fremkommer snarere i den konseptuelle tilnærmingen til det dokumentariske stoffet.
For romanen åpner opp for en kakofoni av forskjellige stemmer; som besto den av sider i et underliggjort avis, som var den et regulært Speaker's Corner. Rekker av jeg'er får taletid – her er sitater fra medienes dekning av begivenhetene, og en kollasj av leserbrev fra aviser, vitneutsagn og uttalelser fra borgere, politifolk og politikere. Men teksten har også tause punkter, som ikke kan lokkes til å artikulere seg. Et av disse er (J), en agent som står som beslutningstager midt mellom politikere og politi, og om ham heter det: "(J) kan inte dömas. Det går inte att läsa hans tankar. Det är en tystnad. En stille vit punkt." Også statsminister Göran Persson og justisminister Thomas Bodström er med i talekoret, og disses robotaktige replikker om borgerens sikkerhet, vår vakre by versus den uberegnelige fienden utenfra og politiets prisverdige inngripen blir til frysende lesning.
Og denne anmelderen tenker: Kanskje litteraturen kan være et slags demokratireservoar? Som en slags sekularisert Noahs ark? Kanskje strømmer de tingene vi er i ferd med å miste i verden, inn i litteraturen for å bli bevart der, for derfra stadig å kunne tale til oss. I Gassilewskis tilfelle er det dog på langt nær snakk om noe rolig og kontemplativt museumsrom.
Snarere kan et romanprosjekt som Göteborgshändelserna på sitt beste virke som en alternativ nyhetskanal, hvor gårsdagens nyheter rent faktisk vedvarer å være nyheter i lang, lang tid – også etter at de offisielle nyhetskanalene har flyttet sine spotlights til hva de måtte diktere som en mer akutt og spektakulær nåtid. Demonstrasjonene, kaoset og det rettslige etterspillet i forbindelse med EU-toppmøtet i Göteborg forsommeren 2001 kan fortsette å skje i litteraturen, fortsette å være oppe til diskusjon.
Publisert i Morgenbladet 17. mars 2006.
Jörgen Gassilewski
Göteborgshändelserna
222 sider. Albert Bonniers förlag. 2006
En aktivist med det mystiske navnet T-Gul virvles omkring i det voldsomme kaoset EU-toppmøtet i Göteborg 2001 utviklet seg til. Navnet T-Gul lyder som en kode, og er også synonymt med en tennvæske som selges i Sverige. Og han er en detonator, det nærmeste vi kan komme en hovedperson i poeten Jörgen Gassilewskis romandebut Göteborgshändelserna.
T-Gul kan fungere som politiets kodenavn for den ikke-eksisterende gulhårete terroristen som blant annet ble politiets påskudd for å storme Hvitfeldtska gymnasiet, hvor demonstranter fra fjern og nær var innkvartert. Men figuren er like så mye one of the kids, en utvekslingsstudent fra Tyskland som i et løst sammenknyttet fellesskap av autonome aktivister deltar i demonstrasjonene.
Det utsnittet i tid og rom som Gassilewskis roman dokumenterer, vil låne utsagnsposisjon til disse ungdommene. For det er en posisjon som er ytterst usikker – de unge demonstrantenes representasjons- rett flakker som lyset fra en lommelykt med oppbrukt batteri. Den lille gruppens eksistens midt i unntakstilstandens både virkelige og medierte kaos tegner seg som skrøpelige blyantstreker; de viskes ut av et kjempeviskelær mens de stadig spreller med armer og ben. De kaller seg autonome, men utdefineres av alle som "terrorister" – dermed er de fritt vilt i en sone som på samme tid både inkluderer og ekskluderer dem.
Forfatteren Gassilewski fremstår som disse unge menneskenes oversetter i teksten, rent konkret som en tolk som låner dem sin mikrofon mens han oversetter fra tysk til svensk. Det er deres livsstil som dokumenteres – hva leser de (Giorgio Agamben, Michel Foucault), hva lytter de til (Rancid, Garbage) og hvordan er lyden, hvordan er rytmen i slagordene de roper. De er nervøse unge mennesker, på alle måter labile, uferdige, løst organiserte, de debatterer inderlig, de er veganere, noen er homoseksuelle, noen er forelsket og noen er ikke, noen er FOR og noen er IMOT. Og noen vil skade seg selv, noen føler seg uvirkelige.
De tumultuariske beskrivelsene av demonstrasjonene har T-Gul i sin midte. Han synes å besvime, drukne, oppløse seg i begivenhetene mens han "undrar om det här är en händelse" og spør seg "Vad är det här för ett samtal?". En assosiasjon til Don DeLillos roman Cosmopolis (2003), hvor beskrivelser av en massedemonstrasjon fremstår som spektakulære scener styrt av en regissør – eller som var de nøye malt opp med en pensel – peker enda tydeligere på hvilken utrolig flathet Gassilewski får frem gjennom sin tilnærming til stoffet. Teksten svever bare noen millimeter over gateplan, over overflaten.
At Göteborgshändelserna på omslaget er prydet av Andy Warhols berømte banan fra Velvet Undergrounds første og legendariske album, kan kanskje også gi leseren et hint om stilen her. Pop-kunstneren Warhol ville fremstå som tom, som blank. Det han ønsket var å speile sine superstars, som jo var en broket flokk av freaks og low-life. Warhol ga mikrofon og glamorøs aura til sosiale utskudd og representanter for diverse seksuelle minoriteter. Gassilewski, som har sin bakgrunn i billedkunsten og dessuten har syv diktsamlinger på samvittigheten, gjør ikke riktig det samme her, han glorifiserer ingen. De warholske trekkene fremkommer snarere i den konseptuelle tilnærmingen til det dokumentariske stoffet.
For romanen åpner opp for en kakofoni av forskjellige stemmer; som besto den av sider i et underliggjort avis, som var den et regulært Speaker's Corner. Rekker av jeg'er får taletid – her er sitater fra medienes dekning av begivenhetene, og en kollasj av leserbrev fra aviser, vitneutsagn og uttalelser fra borgere, politifolk og politikere. Men teksten har også tause punkter, som ikke kan lokkes til å artikulere seg. Et av disse er (J), en agent som står som beslutningstager midt mellom politikere og politi, og om ham heter det: "(J) kan inte dömas. Det går inte att läsa hans tankar. Det är en tystnad. En stille vit punkt." Også statsminister Göran Persson og justisminister Thomas Bodström er med i talekoret, og disses robotaktige replikker om borgerens sikkerhet, vår vakre by versus den uberegnelige fienden utenfra og politiets prisverdige inngripen blir til frysende lesning.
Og denne anmelderen tenker: Kanskje litteraturen kan være et slags demokratireservoar? Som en slags sekularisert Noahs ark? Kanskje strømmer de tingene vi er i ferd med å miste i verden, inn i litteraturen for å bli bevart der, for derfra stadig å kunne tale til oss. I Gassilewskis tilfelle er det dog på langt nær snakk om noe rolig og kontemplativt museumsrom.
Snarere kan et romanprosjekt som Göteborgshändelserna på sitt beste virke som en alternativ nyhetskanal, hvor gårsdagens nyheter rent faktisk vedvarer å være nyheter i lang, lang tid – også etter at de offisielle nyhetskanalene har flyttet sine spotlights til hva de måtte diktere som en mer akutt og spektakulær nåtid. Demonstrasjonene, kaoset og det rettslige etterspillet i forbindelse med EU-toppmøtet i Göteborg forsommeren 2001 kan fortsette å skje i litteraturen, fortsette å være oppe til diskusjon.
Publisert i Morgenbladet 17. mars 2006.
Subscribe to:
Posts (Atom)