Saturday, September 09, 2006

Etisk hovedpine

Hanne Ørstavik
Kallet - Romanen
Oktober 2006

I Ørstaviks Kallet – Romanen får vi innblikk i en ikke navngitt forfatters murrende bevissthet: Hun er kommet i en tilstand som gang på gang betegnes som matt, blank, kraftløs, flat. Forfatteren arbeider ut fra en intuitiv metode, hun forsøker å påkalle roman- teksten ved hjelp av visualiseringer, drømmearbeid og frie asso- siasjoner – men alt hun klarer å mane fram er et fullstendig statisk bilde av en bortvendt kvinne ved et vindu.

Kvinnen ved vinduet blir et bilde på blokkeringen: Ingen fortelling melder seg, isteden framkalles en rekke bilder som beskriver for- fatterbevissthetens pendelbevegelser mellom et himmelropende idealistisk projekt og fiksering i smertelig selviakttagelse.

Tilstanden manifesterer seg også i det fysiske, som et kroppslig ubehag: En spenning i venstre lår tvinger vår forfatter til å skrive i oppreist stilling. Situasjonen er frustrert, statisk – og romanen åpner seg og gir et påtrengende og rått innblikk i en mental grensetilstand, den moralsk forpliktede forfatterens hvitglødende hodepiner.

Den nylig fraskilte forfatterens prosjekt ligner til forveksling gjenkjennelige mantraer fra Ørstaviks øvrige forfatterskap: Hovedpersonen grubler over etiske problemstillinger som har med møtet og blikket å gjøre – hvordan se og hvordan synliggøre de språkløses erfaring i verden, hvordan skrive fram den undertryktes erfaringer?

Forfatteren konsentrerer sine undersøkelser omkring en farmor som dro til Kina som misjonær. Hun ønsker å skrive, som hun selv for- mulerer det, «den kontinentale imperialistiske historien som slår helt inn i en vestlandsbygd og skyller med seg ei sauegjeterjente hele den lange veien». Vi hører mangt og mye om farmorens reise og om hvordan hun gjennomfører sitt ambisiøse prosjekt, for – når hun er kommet fram – bare å underlegge seg sin manns vilje. Disse partiene virker uutfoldede, de ligger saboterte igjen, noe som kanskje har en egen dyster logikk.

De mange parallellføringene mellom farmorens religiøse kall og refleksjonene over romankonstruksjonen som et rom hvor et møte kan foregå – så å si face to face med eksistensen – utgjør store deler av teksten. Og den trette forfatteren må sannelig forklare seg nok en gang, til en påtrengende journalist eller student, en ung kvinne ved navn Bill:

Det handler om at teksten er et rom, sier jeg. Språket er steder. Men de finnes ikke før du går inn i dem. Akkurat som før i tiden, sier jeg, du vet kartene, før, for lenge siden. Da fantes ikke Østen. Plassen deres på kartet var tom. Det var ikke noe Kina før Marco Polo. Det var tomt der Kina nå er.

Bill dukker opp midt i en kaotisk arbeidsprosess, og vekker først alt annet enn begeistring: «Jeg ser rett fram i greinene, mellom dem, virvaret, der er ikke noe system, tenker jeg, de bare vokser der de kan. Og så skal hun komme her og så skal jeg si noe.» But you have to pay your bills, og Bill har faktisk et par friske spørsmål parat til forfatteren: Hvorfor skriver du ikke mer politisk? Og hvorfor skriver du så lite om sex?

Men relasjonen til Bill er paradoksal. Dette plutselige nærværet som fyller rommet forfatteren har åpnet døren til: hun bare er der med sine lange bein og med alle sine begrensninger. Bill er på en måte påkalt – og så er hun likevel bare til besvær. Vi vender gang på gang tilbake til intervjusituasjonen, som etter hvert løser seg opp, forfatteren synes mildere stemt – et glimt av behag skinner gjennom når de to ender på kjøkkenet, hvor de leende spiser syltetøy med fingrene.

Men det er frustrasjonen og uroen som blir sittende igjen i denne leseren. Det er som om teksten tapper den lesende for energi, man føler seg i den fryktinngytende nærheten av en viljesterk (dog vak- lende) personlighet, en viljestyrke som også preger forfatterens personlige relasjoner: Hun har seiret totalt – nå står hun og stritter med sin frie vilje i et tomt rom.

Romanen glir rytmisk av sted, ofte med en gjenkjennelig ørstaviksk syntaks som ikke frykter det affektfulle og manende, og det er god plass til både raseriutbrudd og litterære manifester underveis. Fi- gurer som forfatteren, hennes misjonerende farmor og Bill kan noen ganger virke som brikker plassert på et teppe, et teppe som plutselig og uten forvarsel rystes av en rasende håndbevegelse: Her finnes mange sjøsykefremkallende sprang som påpeker at denne teksten skrives, en egenskap som får alle rom i romanen til å framstå som ustabile, mentale – dirrende.

Ørstavik presser formen så mye hun kan mot et organisk virvar. Det er et modig prosjekt, men jeg tar meg i – parallelt med forfatteren – å frustreres en smule over mangelen på en fortelling, et strukturer- ende prinsipp. Alt i alt vakler jeg voldsomt mellom å erklære Ørsta- viks alvor for ekstremt – ja, nesten komisk – og å ta det til meg og prise det.

SC, Klassekampen 7. september 2006

3 comments:

MGL said...

Akkurat det siste er en fornemmelse jeg har hatt hver gang jeg har lest Ørstavik (jeg har dessverre kun noensinne blitt ferdig med Uke 43 - som jeg synes var glimrende, omenn nok av andre grunner enn forfatteren ønsker). Denne står iallefall på høstleselisten. Får se hva jeg kommer igjennom.

Susanne said...

Den er til udlån på Christensens bibliotek hvis det er.

MGL said...

Tak for tilbudet (så det først nu), men den dukket ad magisk vis opp i hjemmet!