Saturday, June 30, 2012

Bildet og kulturen

Don Johnson
Estetisk rensning. Bildstrider i 2000-talets Sverige
Essayistik, 140 sider

Et portrett av en palestinsk selvmordsbomber seiler rundt i en liten, hvit båt på en blodrød vannflate. Dror Feilers og Gunilla Sköld Feilers verk «Snövit og sanningens vansinne» blir i 2004 vandalisert av Sveriges israelske ambassadør; en bildestrid er i gang.

Svenske 10TAL er et uavhengig, ikke-forlagsstyrt tidsskrift for litteratur, kunst og samtidsdebatt, men har også en bokserie hvor sjangrer som poesi og kritikk er sterkt representert. I den femte boka i serien skriver Don Johnson, som er kunstkritiker og kulturjournalist i Dagens Nyheter, en rekke essays som leder oss gjennom det siste tiårets svenske kunstskandaler. Deler av samtidskunsten drømmer om å bryte ut av kunstverdenen og få en effekt på samfunnet, noe den iblant klarer. I det minste oppstår det en slags ildebrann i mediene, og ifølge Johnson er det dette man vil huske om 100 år, som paradigmatisk for vår tid. Her er bildet og de reaksjoner det vekker altså helt sentralt for kulturen, ja, kunsten er den kraften som dukker fram i sprekker og bruddflater, disse erupsjonene skubber til samtiden som til tektoniske plater.

Flere av sakene er velkjente: I 2007, i karikaturtegningenes etterdønninger, fører en Muhammedkarikatur laget av Lars Vilks til dødstrusler mot kunstneren, og i 2009 vekker Konstfack-studenten Anna Odell en turbulent kunstdebatt da hun iscenesetter et selvmordsforsøk som del av sin research på det psykiatriske systemet. Johnson legger seg ofte i forlengelse av innflytelsesrike bøker som Hal Fosters The Return of the Real (1996), men han er også inspirert av Bruno Latours Iconoclash: Beyond the Image Wars in Science, Religion and Art (2002), som tegner opp nærmest gammel- testamentlige strider mellom ikonoklaster – billedstormere – og skjønnhetsdyrkende fetisjister. Det er ikke vanskelig å se parallellene til et 00-tal hvor den verdikonservative kulturkampen preger offentligheten, og hvor «virkelighetens folk» krever ro og orden på en stadig mer aggressiv måte.

Noen ser debattene som en seier for demokratiet, og for den avantgarden som vil bryte gjennom som bredt samfunnsrelevant, men som oftest blir det bare en avsporing. I Pål Hollenders dokumentar- film Buy Bye Beauty (2001), om sammenhengene mellom prostitusjon i Latvia og Sveriges økonomiske interesser, inkluderer filmskaperen en scene hvor han kjøper sex av en av sine kilder. Farvel, skjønnhet, kunsten er ikke oppbyggelig, og folk i salen føler seg skitne, skyldige. De reagerer mot Hollender, han blir en piñata for massene som vil vaske sine hender, som vil at De andre skal forbli i sine eksotiske og avskyelige reservater. Det er Hollender som er amoralsk, ikke vi, og den storstilte sympatien for Latvias prostituerte uteblir.

Johnson velger ikke side når han skriver om Lars Vilks, men kunstneren framstilles likevel på en tendensiøs måte. 11. september ble kalt ironiens død, og i Johnsons essayistiske portrettkunst blir Vilks et eksempel på en relativistisk sprellemann, hvis ironiske ablegøyer i kunstfeltet får så massiv, internasjonal respons at han til sist tvinges til å uttale den reaksjonære islamkritikken som muligens var grunnlaget for hans spekulative remake av den danske karikaturkrisa.

Linjene i vår nære samtid kommer godt fram, og seint på 00-tallet er det tegn på at konfliktene eskalerer. Kritikken mot Anna Odell tvinger Konstfack til å legge bånd på sine studenter, og presset mot institusjonen øker da landets kulturminister uttaler om graffiti- kunstneren NUGs verk «Territorial Pissing» (2009): «Jag hade svårt att få luft. Det här är inte konst, det är skadegörelse.» Da Manga-oversetteren Simon Lundström i 2010 blir arrestert av politiet for besittelse av barnepornografi – altså Manga-tegninger – har mandatet til å bestemme hva som er kunst flyttet seg fra kulturministeriet til politiet. Hva betyr dette? Det er i alle fall urovekkende.

Dette er en klartenkt og viktig bok som kanskje rammer den svenske offentligheten på et prekært tidspunkt, midt i et opphetet debatt- klima. Både denne og hans andre aktuelle bok, Ingenmansland, en reise til de svenske forstedene for å undersøke forandringene etter finanskrisa i 2008, har tirret kritikere som ikke faller for hans dannede, venstreintellektuelle stil.

Susanne Christensen, Klassekampen 30. juni 2012

No comments: