Olivias eget rom

Mona Høvring
Venterommet i Atlanteren
roman, 118 sider

Olivia, hovedpersonen i lyriker Mona Høvrings andre roman, sammenligner seg med kona til Skipper’n, som hun deler navn med. Olive Oyl, som hun opprinnelig het i tegneserien fra 1929, er en atypisk kvinne i nød; hun er lang, mager og temperamentsfull, har stramt oppsatt hår og enorme føtter. Olivia vokser opp med sin mor som ikke legger sterke føringer på hvem den unge Olivia skal være, og Høvring maner henne fram som et slags urolig, vulkansk materiale som formes i en rekke forskjellige arbeids- og kjærlighetssammenhenger. Olivia arbeider blant annet på et smelteverk, og tumler ubestemt rundt, inntil livet åpner seg, da hun møter jenta Bé og seinere arver et hus på Island.

Et venterom er en mellomtilstand, man er ankommet, men ikke enda kalt inn; døra har ikke åpnet seg inn dit man egentlig skal, og sånn er det også med Olivia, som ser ut til å passe godt på Island, en vulkansk øy med kollapset økonomi, ikke bare et venterom, men også et mulighetsrom. Olivia er en egensindig kvinne, som de fleste mennesker er hun ingen jevn strøm, hun står fram med alle sine kinks og forsvarsmekanismer og nettopp derfor virker hun så levende. Det blir en oppløftende tekst om en dirrende, ungdommelig tilstand hvor nei og ja faller på feil tidspunkter og ofte oppå hverandre. Høvring ivaretar Olivias bortvendthet og hennes ambivalenser, også når det er snakk om stormende kjærlighet blir hun og Bé ikke til et par i en entydig bekreftende bevegelse, men i rykk og napp.

Det er lett å ville klemme litt til og si at teksten vekker leseren til live på grunn av dens sanselighet. Høvring finner flyt i språket for en kompleks og motstridende personlighet. Hun har et øye for quirkiness, livets små skjevheter, som for det meste holder språket levende, gir det tekstur. Men det verste er egentlig at man etter en times virvlende lesning sitter igjen med en tom mage og lysten til at dette skal gå amok og bli til en vill og verdensforførende klassiker i stil med Jane Bowles' Two Serious Ladies (1943).

Arbeidet på smelteverket gjør Olivia syk, og hun spør retrospektivt: "Hvem var jeg på denne tida? Jeg var smålig, jeg var ubeherska, jeg forakta mennenes innsmigrende manerer, kvinnenes smale, kvite hender." En årstid i helvete, altså. Men da Bé følger henne til Island er heller ikke deres liv sammen spesielt stabilt. Bé har unfinished business et annet sted, og Olivia overmannes igjen av avsky: "Jeg senka meg ned i det dampende vannet, lå der og skalv, som nåla i et kompass, feilnavigert på grunn av en kraftig magnet."

Temaet er velkjent, kanskje nærmest arketypisk: Den ungdommelig trossende nei-personen skal lære seg å si ja. Romanen snakker med et voksende søsterskap av yngre, skeiv samtidslitteratur. Hvis den også ville gå i dialog med Jane Bowles, ville jeg like å se resultatet.

Susanne Christensen, Klassekampen 25. august 2012