Ned i kjelleren

Bjarne Melgaard
A New Novel
roman, 295 sider

Det skulle være så lett for folk i de nordiske landene å forstå hverandre, men iblant ser det ut til å være enklere å lære seg swahili enn det språket din nærmeste nabo snakker. Språkene ligner, men av og til avsløres det overraskende, dype hull av forskjellighet. Så også med språkene som snakkes i kunstverden og i de litterære miljøene. Den litterære institusjonen har møtt billedkunstnere som skriver litteratur med forskjellige grader av mistenksomhet, men også med et fascinert sus. I 2003 kalte billedkunstner Matias Faldbakken seg for Abo Rasul og hans hovedperson i The Cocka Hola Company ankom med en misantropisk agurk opp i baken, og i en løst sammensatt tegneserieprosa, noe enkelte kritikere mest hadde forakt til overs for. De litterært innstilte blikkene kollapset i forvirring, var dette litteratur, eller en slags konseptuell mutasjon som ikledde seg litteraturens gevanter? Men egentlig er usikkerhetsmomentene mer sjarmerende enn urovekkende, det er noen blank spots her, men vi må bare jobbe litt hardere.

Ina Blom, professor i kunsthistorie, har skrevet et etterord som er klasket inn midt i boka. Som hun understreker der, har Bjarne Melgaard, kjent for sine ekspressive malerier og viltre installasjonslandskaper, allerede skrevet flere romaner. Disse har vært del av hans internasjonale utstillinger, men A New Novel er altså den første som får offisiell romanstatus av norske institusjoner. Boka ligger i forlengelse av et kunstnerskap som på grensesøkende vis snakker om homosex, vold og personlige traumer. En kunstner B settes i spill i New Yorks kunstverden, vi møter ham i en tilstand av kjedsomhet mens han penetreres av kameraøyne på en utstillingsåpning.

I romanens første halvdel, som er ganske morsom, på en sadistisk, musikkvideoaktig måte, går B gjennom en rekke spontane, mentale shifts, hvor han transporteres inn i en marerittaktig verden i et belgisk kjellerrom, full av grenseoverskridende handlinger mellom menn. Her virker det som om man kommer nærmere noe essensielt gjennom flere lag av symbolproduksjon: Kunstverdenen (boring!), som dekker over fantasiundergrunnen (insane!), som igjen dekker over et nivå hvor latteren virkelig setter seg fast i halsen og blir til gråt og avsky; traumerommet, misbrukets kjellerrom, som de ekstreme fantasiene forsøker å erstatte, eller omformulere. Formen mimer en reise mot et opprinnelig sår, men den grove måten teksten er klippet sammen på, gjør at man frustreres hvis blikket leter etter psykologisk realisme. Alle tråder og hooks ender med å bli rotet bort, wasted away. Eller de bare forblir løse. Fortolkningsbegjæret pumper ut i det tomme intet og ned blindgater og etterlater fornemmelsen av å ha et zappende, stoffpåvirket sinn, som Bs.

Den gjengen som driver og beamer B ned i fjerntliggende kjellerrom, sender tankene til filmer som Clockwork Orange (Kubrick, 1962) og Funny Games (Haneke, 1997). Klipp-og-lim-estetikken som her signaliseres av en grafisk design full av «feil», og den rå kroppsligheten, minner om 80-tallets New Narrative-litteratur med Dennis Cooper og Kathy Acker som peilepunkter. Bs venninne Linda beskrives da også som en Acker-lookalike. Men, men! En ting kan du være sikker på, at dine referanser er døve i forhold til Melgaards. Selv nevner han to yngre, avdøde forfattere, Guillaume Dustan og James Robert Baker, som inspirasjonskilder, i et intervju i amerikanske Dazed and Confused Magazine.

Romanen gis ut på engelsk, Melgaards publikum er internasjonalt, og her er det en høy frekvens av seksuell slang som barebacking (analsex uten kondom) og fistfucking. Bs konsekvente drift mot døden får den usikre sexen til å eksplodere på hver eneste side – det er som en aids-angst-utløsning. B forakter kritisk teori, men typisk nok taler han med to tunger, og formulerer samtidig en kritikk mot de homoseksuelle subkulturene som han mener er blitt akkurat så tomme og teatrale som den sexløse heteroverdenen. Og det er kanskje det som er mest interessant her, Bs seksuelle politikk som den leves ut.

I siste del av romanen introduseres venninnen Linda og drømmetypen David. De to blir aldri mer enn hastige skisser, de sløses bort, men scenene med Linda belyser synet på seksuell identitet. De to er så innforståtte med Bs homoseksualitet at han følelsesmessig kan slippe seg mer løs enn ellers. Selv om Lindas kjæreste Will iblant er med i senga, føler B at han har den mest autentiske homoseksuelle sexen med henne: «He feels more like a fag with her.» Hvordan Linda og David opplever samværet med B, hører vi om seinere, i noen vitnesbyrd som avviker temmelig fra dette.

Det er ikke vanskelig å zoome inn på de skandaløse delene her, hvis det er det man skulle ønske, men A New Novel etterlater meg snarere en smule ordløs og utmattet. Det er som med spøkelseshus, du må selv gå i fornøyelsesparken og se om det er noe for deg. Personlig foretrekker jeg nok å plukke blomster på en sommereng.

Susanne Christensen, Klassekampen 1. september 2012