Saturday, September 15, 2012

Å gi fingeren til Aristoteles

Vibeke Tandberg
Beijing duck
roman, 157 sider

I sin klassiske poetikk regner Aristoteles plottet for å være det viktigste elementet i et teaterstykke. Et plot må ha en begynnelse, et midtparti og en avslutning, og delene skal stå i et kausalt forhold til hverandre, ved å enten være nødvendige eller sannsynlige. Denne oppskriften har gått sin seiersgang gjennom tidene, selv om den også har møtt kritikk og sabotasjeforsøk. Men sjelden har vel Aristoteles fått fingeren så massivt som av Vibeke Tandberg i hennes romandebut. Årsakssammenhenger goodbye.

Fiskens hode, kropp og hale blir som oftest brukt som eksempel på den logiske sammenhengen i Aristoteles’ plotskjema, og i starten av romanen møter vi Madeleine på havet med en fiskestang. Men start og start: Det er mer som om leseren setter seg på en karusell som hakker fram og tilbake og snurrer endeløst rundt og rundt. Madeleine fanger en fisk i dypet, og etter det setter en stadig forvandling i gang. Hun sluker den døde fiskens bankende hjerte, og pådrar seg en lammelse som fører til amputasjon av begge hender. Den usunne nærheten til dyret gjør henne til en slags kyborg, og på tross av at det ville være mer sannsynlig at en menneskekropp forlenges av kunstig materiale, som de protesene vi ser på Paralympics, får hun altså hender som har tilhørt en kolombiansk morder, henrettet i et fengsel i Beijing.

Alle ekstraordinære hendelser gjennomleves uten dype traumer eller eksistensielle kriser, det er som om verken Madeleine eller hennes nærmeste familiemedlem Louis (både hennes barn og hennes mann) eier sjelsdybde. De går gjennom et vell av besynderlige situasjoner med en forunderlig evne til normalisering. Deres verden er gjennomført absurd og beskrives med effektfull, sort humor; begynnelse og slutt, død og liv, og alle livsformer looper og morfer konstant, for eksempel beskrives deres husdyr Dragan dels som en hund, en fugl, et marsvin og et barn. Madeleine har ikke noe imot å få påsydd mannshender, til og med hender som har myrdet, noe legene i stillhet undrer seg over, men Madeleine er mer pragmatisk enn kosmetisk innstilt, og går gjennom endringene med blank bevissthet.

Selv for hardbarkete lesere av modernistisk litteratur kan det overraske at en tekst som bryter med så mange av den dominerende normalprosaens regler kan holde seg samlet, og invitere oss innenfor med en så åpen gestus. På tross av tekstens mange hint til Samuel Beckett (den stammende tidløsheten) og Marcel Proust (madeleine- kaken som framkaller sanseminner), er det mer fristende å se Beijing duck i forlengelse av Tandbergs ganske omfattende og kritikerroste kunstnerskap. Et typisk eksempel er fotoserien Living Together fra 1996, der vi ser bilder fra et tvillingpars koselige hverdagsliv, men uhyggen brer om seg når man forstår at begge personene er Tandberg selv.

Fotoserien peker på sin egen karakter av iscenesettelse, noe man først ser etter en liten stund, når det gjenkjennelige hverdagslivet begynner å krakelere. Men hva er egentlig et gjenkjennelig hverdagsliv? Hvordan ser din hverdag ut, må jeg spørre? Jeg leser om plastiske operasjoner og kroppsmodifikasjoner, jeg copy-paster og photoshopper mens jeg hører på repetitiv, elektronisk musikk. Jeg lever et fullstendig digitalisert og helt hverdagslig liv. Jeg ser også på klassisk kunst, som for eksempel Venus av Milo, så vakker og armeløs. Kunsthistorien er full av amputerte kropper, særlig kvinnekropper. Kanskje er Tandbergs urovekkende univers ikke så vanskelig å kjenne igjen likevel. Og det er godt å sitte igjen med den sjeldne følelsen at teksten ikke er uttømt ved første lesning. Back to start.

Susanne Christensen, Klassekampen 15. september 2012

No comments: